Ebba Mortine Marie Augusta Astrup Eggen (1863–1944) var en svensk-norsk kvinne som er kjent som velgjører; for sin store innsats for omstreiferbarn; som Ole Richters hemmelige forlovede – og dermed som mulig modell for Tora Parsberg i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Paul Lange og Tora Parsberg.
Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid for «omstreifersaken», blant annet som mangeårig bestyrer på Rostad barnehjem i Inderøy, en stilling som ga henne tilnavnet «Mor Rostad».
Bakgrunn og familie Ebba Astrup vokste opp i et samfunnsengasjert miljø. Foreldrene hadde omgang med fremtredende politikere, forretningsfolk og kulturpersonligheter. Hun var eldste barn av den velhavende forretningsmannen Hans Rasmus Astrup (1831–1898) og hans svenske kone Augusta Elisabeth, født Lindqvist (1841–1908). Astrup hadde forretninger flere steder i Europa, og familien bodde i Barcelona da Ebba ble født. Året etter flyttet de til Stockholm, der hun vokste opp. Hun bodde i Norge fra hun var omtrent 25 år, men betraktet hele livet Sverige som sitt fedreland.Braastad (2008)
Hun fikk etter hvert sju søsken. Alle barna ble oppdratt til gudsfrykt og arbeidsomhet,Sevåg (1967), s. 245 nøysomhet, sparsomhet og beskjedenhet.Braastad (2007), s. 349 Da Ebba var nesten 18 år ble hun konfirmert i Adolf Fredriks kyrka, og like etter reiste hun til Lausanne i Sveits, for å lære fransk. Kostskolen hun gikk på drev også humanitær virksomhet, og Ebba ble snart engasjert i denne. Hun fikk blant annet nyttig innføring i stell av barn, noe som skulle bli en viktig del av arbeidet hennes senere i livet.Kvam (1994), s. 1
Moren var varmhjertet og sosialt interessert – egenskaper Ebba også hadde,Ness (1988), s. 97 men hun var spesielt nær knyttet til sin far og korresponderte med ham til hans død. Han var forretningsmann og Venstrepolitiker. Han var kjent som mesen for vitenskap og kunst, sosialt engasjert og raus – og ga ofte penger til veldedige formål.Kvam (1994), s. 5 Han ville at kvinner skulle ha utdanning og et yrke – og han var for kvinnelig stemmerett. Ebba var mer tvilende.Braastad (2007), s. 349–350
Faren hadde i løpet av 30 år som trelasthandler, først i Spania, senere i Sverige, bygget seg opp en millionformue. I 1885 solgte han forretningen, og familien flyttet til Oslo.Sevåg (1967), s. 5 Den første tiden leide de en leilighet i St. Olavs plass 2.Sevåg (1967), s. 249 I perioden 1882–1885 fikk faren også bygget en villa, Kviltorp, på Fannestranden ved Molde, der han selv hadde vokst opp. Kviltorp ble familiens sommerresidens.Sevåg (1967), s. 260
Drammensveien 78 miniatyr|Drammensveien 78 i 2008 I 1885 kjøpte Astrup en eiendom ved Drammensveien. Her tegnet arkitekt Herman Major Backer en stor murvilla i tysk nyrenessanse for familien.Sevåg (1967), s. 250 Huset var på totalt 684 m² og var bygget og utstyrt for å kunne fungere både som hjem for familien og som ramme for stor selskapelighet og «forsoningsmiddager» med politiske motstandere.Tschudi-Madsen (1969), s. 24Ness (1988), s. 96 Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen omtalte villaen som «et høydepunkt i norsk nyrenessansearkitektur».Tschudi-Madsen (1969), s. 20 Familien flyttet inn ved årsskiftet 1887/1888. Moren og de tre eldste døtrene trivdes aldri i Oslo. De ville helst tilbake til Sverige. Ebba Astrup skrev i 1893 følgende: «Kristiania er et tilfluktsted for hat, splid og misunnelse».Braastad (2007), s. 344
Augusta Elisabeth Astrup bodde i Drammensveien 78 til sin død i 1908. Astrups barn hadde da for lengst flyttet ut. De hadde tanker om å gi Drammensveien 78 til Nordmanns-Forbundet. Familievennen W.C. Brøgger, som var innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi, forslo at de heller skulle donere bygningen til vitenskapsakademiet, eller selge den billig, så akademiet kunne få en fast base der. Det var søstrene Ebba og Elisabeth (gift Mowinkel) som skulle ta seg av salget, og de var takknemlige for Brøggers forslag og hjelp. I 1908 ga de vitenskapsakademiet en større pengegave til kjøp av paleet, som samtidig var lavt taksert.Braastad (2007), 345 Det var Ebba som organiserte salget.Braastad (2007), s. 347 Søstrene sikret seg værelser i tårnet, der de kunne bo når de var på besøk i byen. Bygningen er fortsatt (pr. 2023) akademiets eiendom og faste tilholdssted.
Da Ebba Astrup senere var blitt bestyrer på Rostad barnehjem, fulgte hun opp barna også etter at de var blitt ungdommer og hadde flyttet ut fra barnehjemmet. De Rostad-barna som bodde i Oslo ble invitert til sammenkomster i tårnværelset.Braastad (2007), s. 360
Ebba Astrup og Ole Richter miniatyr|upright|Ole Richter som Norges statsminister i Stockholm Da Ebbas studieår i Lausanne gikk mot slutten, foreslo hennes far at hun, som da var blitt 18 år, skulle reise til London og bli der vinteren over. Faren mente hun burde se seg om og lære noe, så hun året etter kunne skaffe seg «litt sysselsettelse og således skaffe Dig litt penger ved eget arbeid.» I London møtte hun Ole Richter (1829–1888) for første gang. Han var på den tiden norsk-svensk generalkonsul der, og hun ble invitert hjem til ham og hans engelske kone.Sevåg (1967), s. 245
Tre år senere møtte hun igjen Richter i Stockholm. Han var da leder av den norske statsrådsavdelingen der, som Norges statsminister i Stockholm. I februar 1885 døde Richters kone. Fra 1887, da H.R. Astrup ble medlem av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, bodde Ebba hos foreldrene i Ministerhotellet. Der holdt også Richter til, og de hadde daglig omgang. Han var på den tiden nedbrutt av flere årsaker: Ektefellens død; usikkerhet i egne avgjørelser – og politiske uoverensstemmelser med blant andre statsminister Johan Sverdrup. Ebba og Ole Richter ble nære venner, senere kjærester, og i mars 1898 inngikk de to en hemmelig forlovelse.Kvam (1994), s. 3 Ebbas far var ikke udelt begeistret for forbindelsen. Richter var 34 år eldre enn Ebba, og dermed to år eldre enn Astrup.Ness (1999), s. 99
15. juni 1888, tre måneder etter at forlovelsen var inngått, begikk Ole Richter selvmord. Handlingen var direkte forårsaket av en uttalelse fra Bjørnstjerne Bjørnson. Uttalelsen ble gjengitt i Verdens Gang. Bjørnson beskyldte Sverdrup for løgn i en bestemt sak, og han brukte et personlig brev fra Richter til ham selv som kilde for dette. Richter fikk telegrafisk melding om Bjørnson-artikkelen 23. mai. Da skal han ha uttalt: «Bjørnson har drept mig paa min fødselsdag!» Bjørnson hadde i artikkelen sitert Richters brev etter hukommelsen, og da brevet senere ble funnet, viste det seg at det var feilsitert, Richter hadde ikke skrevet det Bjørnson mente å huske. Det hjalp ikke. Skaden var skjedd. Til tross for forsøk på å dempe uttalelser og forklare hva som egentlig var skrevet og ment, var ikke Sverdrup tilfreds, og kronprinsen støttet ham. 28. mai søkte Richter avskjed. Hans avgang ble kommentert i avisene, til dels ondskapsfullt, men Richter hadde ikke krefter til å komme med noen offentlig imøtegåelse av påstandene som ble lagt frem.Kvam (1994), s. 49
Richters selvmord var et hardt slag for Ebba Astrup. Hennes reaksjon var å reise bort. Hun dro til Spania og arbeidet en tid på et barnehjem der. «Jeg visste ikke noen annen måte å dempe sorgen på enn ved hårdt arbeide», skal hun ha sagt til en venn flere år senere. Hun foretok også noen kortvarige reiser til Italia, men 27. juli var hun tilbake i Norge, på Ole Richters hjemgård Rostad på Inderøy, og deltok i hans begravelse der.Kvam (1994), s. 4
«Richter-saken» er senere grundig behandlet av flere historikere, blant andre Francis Bull, Aldo Keel, A.M. Kvam og Per Fuglum. Den mest kjente behandlingen av stoffet er Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Paul Lange og Tora Parsberg.
Paul Lange og Tora Parsberg I 1898, ti år etter Richters selvmord, publiserte Bjørnson skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg, som handler om bakgrunnen for selvmordet og reaksjonene på det. I stykket kobles den politiske handlingen med en kjærlighetshistorie. Litteraturviteren og Bjørnson-biografen Aldo Keel skrev følgende om stykket: «Paul Lange og Tora Parsberg er et drama om folkets representanter og deres miljø, et stykke som foregår i toppsjiktet i det norske samfunn. Bjørnson fører oss inn i regjeringen Sverdrups hektiske sluttfase. Partiet, som vant vetostriden med Bjørnsons hjelp og erobret makten i 1884, er forlengst splittet i to fløyer som bekjemper hverandre. Og stykket er dristig: Det handler om statsminister Ole Richters selvmord sommeren 1888.Keel (1999, s. 379» Bjørnson la aldri skjul på at Paul Lange hadde svært mange likhetspunkter med Ole Richter, men når folk mente å se Ebba Astrup i Paul Langes unge kjæreste Tora Parsberg, protesterte han. Bjørnson skrev til en venn at han hadde diktet dramaet «til gjenreising av min døde væn.»Keel (1999), s. 388 I et eksemplar av boken, som finnes i et bibliotek i Minneapolis, har Bjørnson skrevet følgende for hånd: «Skrevet i bevægede Stunder, saa at sige i Nærvær af min afdøde Ven.»Bull (1937), s. 379
Ebba Astrup ble meget såret over Bjørnsons drama. Hun skrev til ham, og ba Sofus Arctander overlevere brevet, hvis han syntes det var i orden at hun skrev. Arctander sendte brevet til Bjørnson og skrev for egen del: «at der ialfald er et – levende – Menneske, hvis Hjerterødder sviebrændes ved din nye Bog. […] Ebba Astrup […] har været meget forvilet og overvældet af Smerte. Hun synes du er brudt ind i hendes Helligdom.» Bjørnson ble irritert over anklagene: «Om denne dame vil jeg for det første si, at hun ikke har den fjærneste del i dramaets handling […]. At hun f.e. en gang har ælsket ham, så naturligt og smukt det kan være, det bør da ikke avgjøre om et kunstværk skal bli til eller ej.»Keel (1999), s. 380
Ebba Astrup skal ha avslått alle invitasjoner til å se skuespillet.
På Kviltorp og Meråker (1888–1898) miniatyr|Elever og lærere ved Ebba Astrups husflidskurs (1890-årene).. Ebba Astrup første linje til venstre.Etter Richters begravelse reiste Ebba til Kviltorp og bodde der. Dette ble et utgangspunkt for hjelpevirksomhet flere steder. Hit kom flere omstreifergrupper og fikk hjelp. Mange av dem fikk arbeid ved Astrups gård Svanviken, som etter hvert ble en arbeidskoloni for voksne omstreifere. Ved Rødbekk skole utenfor Molde drev Ebba flere somre en feriekoloni for fattige jenter fra Kristiansund.
I 1888 hadde faren kjøpt Meraker Brug, en eiendom som omfatter det aller meste av Meråker kommunes areal. Høsten 1891 eller 1892 dro Ebba dit. Hun skal ha vært kasserer ved bruket,Braastad (2008) og hun fortsatte sin sosiale og frivillige virksomhet. Hun bodde i «Bjørk», en av bygningene på brukets gård Søndre Nustad, flere vintre frem til farens død i 1898. Somrene tilbrakte hun med familien på Kviltorp. Det var bygd nytt skolehus i Meråker, og der fikk guttene undervisning i tresløyd. Jentene fikk ingen tilsvarende undervisning, for eksempel i håndarbeid. Ebba Astrup startet da husstell- og håndarbeidskurs for jentene i bygda og resten av dalføret. Kursene ble holdt i «Bjørk». Hun underviste også ved Kuløy omreisende folkehøyskole, som holdt kurs i Meråker vintrene 1893–1895.
Hun engasjerte seg i arbeidernes forhold, prøvde forgjeves å få dem til å kreve kortere skift – og sørget for renhold av felleshuset der de tilbrakte pausene mellom vaktene. Hun ofret mye tid på å pleie syke og anskaffet en inhalator som etter den tidens formening skulle helbrede sykdommer i åndedrettsorganene. Mange av bygdas folk var redde for ondartet forkjølelse og smittsomme sykdommer og gikk til behandling hos henne.
Mens hun var i Meråker ble det dannet et ungdomslag i bygda. Hun engasjerte seg også der, og inviterte ofte ungdommene hjem til seg for samvær og underholdning.Løvlimo & Løvlimo (1987)
Da faren døde og bruket skulle selges, oppfordret hun bobestyrer til å holde av en av bygningene på bruksgården, så hun kunne bo der når hun ville. Dette ble det ikke tatt hensyn til ved salget, og hun måtte derfor flytte fra bygda for godt i 1898.