Virginia Hall Goillot (1906–1982), kodenavn «Marie» og «Diane», var en amerikaner som jobbet med Storbritannias organisasjon for hemmelige spesialoperasjoner, Special Operations Executive (SOE), og det amerikanske etterretningsorganisasjonen for stratigiske tjenester, Office of Strategic Services (OSS), i Frankrike under den andre verdenskrig. Målet til SOE og OSS var å drive spionasje, sabotasje og rekognosering i det okkuperte Europa mot aksemaktene, spesielt Nazi-Tyskland. Agenter fra SOE og OSS i Frankrike allierte seg med den franske motstandsbevegelsen og forsynte dem med våpen og utstyr med fallskjerm fra England. Etter den andre verdenskrig jobbet Hall for Special Activities Division i Central Intelligence Agency (CIA).
Hall var en banebrytende agent for SOE, og ankom Vichy-regimets Frankrike den 23. august 1941,Vigurs, Kate (2021): Mission France: The True History of the Women of SOE. New Haven and London: Yale University Press. doi:10.2307/j.ctv1mgmd86. . OCLC 1250089467. S2CID 243273078; s. 42. den første kvinnelige agenten som tok opphold i Frankrike. Hun opprettet Heckler-nettverket i Lyon. I løpet av de neste 15 månedene ble hun «ekspert på støtteoperasjoner – organisering av motstandsbevegelser; forsynte agenter med penger, våpen og forsyninger; hjalp nedstyrte flyvere med å rømme; tilby trygge hus og medisinsk hjelp til sårede agenter og piloter.» Gralley (2017), s. 2–3. Hun flyktet fra Frankrike i november 1942 for å unngå å bli tatt til fange av tyskerne.
Hun vendte tilbake til Frankrike som trådløs operatør for OSS i mars 1944 som medlem av Saint-nettverket. Hun jobbet på territorium som fortsatt var okkupert av den tyske hæren, Wehrmacht, og for det meste uten hjelp fra andre OSS-agenter, og leverte våpen, trening og veiledning til franske motstandsgrupper, spesielt i Haute-Loire hvor motstandsbevegelsen ryddet området for tyske soldater før ankomsten av den amerikanske hæren i september 1944.
Tyskerne ga henne kallenavnet «Artemis», og Gestapo anså henne som «den farligste av alle allierte spioner».Meyer, Roger (oktober 2008): «World War II's Most Dangerous Spy», The American Legion Monthly. American Legion: 54. ISSN 2766-5054. OCLC 1781656. Etter å ha mistet en del av venstre ben i en jaktulykke, brukte Hall en protese hun kalte «Cuthbert». Hun var også kjent som «Die hinkende Dame» av tyskerneKelly, Kate: «Virginia Hall (1906–1982), World War II Spy for the Allies», America Gomes Alive og som «Marie av Lyon» av mange av SOE-agentene hun hjalp til. Da krigen tok slutt, ble hun tildelt fortjenestemedaljen Distinguished Service Cross. Hun var den første kvinnen og den første sivile som mottok denne æren under andre verdenskrig.
Liv virke
Tidlig liv Virginia Hall ble født den 6. april 1906 i byen Baltimore i den amerikanske delstaten Maryland. Hennes foreldre var Barbara Virginia Hammel og Edwin Lee Hall. Ramul, Aaja (4. februar 2009): «Not Bad for a Girl from Baltimore: the Story of Virginia Hall» (PDF), Photos.state.gov. Arkivert fra originalen (PDF) den 10. april 2021. Hun gikk på pikeskolen Roland Park Country School og deretter Radcliffe College, også kun for kvinner, ved Harvard University og Barnard College ved Columbia University, hvor hun studerte fransk, italiensk og tysk. Hun gikk også på George Washington University, hvor hun studerte fransk og økonomi. Hun ønsket å fullføre studiene i Europa, så hun reiste kontinentet og studerte i Frankrike, Tyskland og Østerrike, og fikk til slutt en ansettelse som kontorist i konsulærtjenesten ved USAs ambassade i Warszawa i Polen i 1931.
Noen måneder senere flyttet hun til Smyrna (dagens Izmir) i Tyrkia. I 1933 snublet hun i et gjerde og skjøt seg selv i venstre fot ved et uhell mens hun var på fuglejakt. Etter å ha blitt diagnostisert med koldbrann, på randen av døden, som et siste forsøk ble beinet hennes amputert under kneet og erstattet med en protese av tre som hun kalte «Cuthbert». Hun jobbet deretter igjen som konsulær kontorist i Venezia og deretter i Tallinn i Estland.Purnell (2019), s. 12–21.
Hall gjorde flere forsøk på å bli diplomat i USAs utenrikstjeneste, men kvinner ble sjelden ansatt. I 1937 ble hun avvist av det amerikanske utenriksdepartementet på grunn av en obskur regel mot å ansette mennesker med funksjonshemninger som diplomater. En appell om at hun skulle bli ansatt til president Franklin D. Roosevelt ble ikke fulgt. Hun trakk seg fra utenriksdepartementet i mars 1939, fortsatt en konsulær kontorist. Purnell (2019), s. 19–20.
Andre verdenskrig Tidlig i den andre verdenskrig i februar 1940 ble Hall ambulansesjåfør for den franske hæren. Etter Frankrikes nederlag i juni 1940 tok hun veien til Spania hvor hun ved en tilfeldighet møtte en britisk etterretningsoffiser ved navn George Bellows. Bellows var imponert over henne og ga henne telefonnummeret til en «venn» som kanskje kunne hjelpe henne med å finne arbeid i England. Den vennen var Nicolas Bodington, som jobbet for den nyopprettede Special Operations Executive (SOE). Purnell (2019), s. 13–29.
Leder for spesialoperasjoner
Hall begynte i SOE i april 1941 og etter trening ankom Vichy-regimets Frankrike, ubesatt av Tyskland og nominelt uavhengig (men i praksis underlagt) på den tiden, den 23. august 1941. Hun var den andre kvinnelige agenten som ble sendt til Frankrike av SOEs F (Frankrike) seksjon, og den første som ble der i en lengre periode. (SOE F-seksjonen kom til sende 41 kvinnelige agenter til Frankrike under andre verdenskrig, hvorav 26 faktisk overleve krigen.)Estimater av antall SOEs kvinnelige agenter varierer, avhengig av hvem som ble ansett som en agent og hvem som ble ansett som en lokal hjelper. 39 er nummeret oppført av Foot, den offisielle historikeren til SOE, jf. Foot (1966), s. 465–469. Halls dekkhistorie var som reporter for avisen New York Post som ga henne lisens til å intervjue mennesker, samle informasjon og fortellinger fylt med detaljer som er nyttige for militære planleggere. Hun baserte seg i Lyon. Hun oppga sin «moterikitge parisiske garderobe» for å bli mindre iøynefallende og endret ofte raskt utseende gjennom sminke og forkledning.Purnell (2019), s. 39–40, 46–47.
Hall var en pioner som hemmelig agent fra andre verdenskrig og måtte på egen hånd lære seg de «nøyaktige oppgavene med å være tilgjengelig, ordne kontakter, anbefale hvem de skulle bestikke og hvor de skulle gjemme seg, berolige de taggete nervene til agenter på flukt og føre tilsyn med distribusjon av trådløse sett.» Foot (1966), s. 171. Nettverket (eller kretsen) av SOE-agenter hun grunnla ble kalt Heckler. Gralley (2017), s. 2. Blant rekruttene hennes var gynekologen Jean Rousset og Germaine Guérin, eieren av et framtredende bordell i Lyon. Guérin stilte flere trygge hus til rådighet for Hall og formidlet informasjon hun og hennes kvinnelige ansatte overhørte fra tyske offiserer som besøkte bordellet.Purnell (2019), s. 59–62. Sammen med Jean Rousset var Guérin en del av Halls nettverk som bidro til å redde jøder, allierte piloter, spioner, radiooperatører og flyktninger. Gouty, Melissa (10. august 2020): «How A Woman Of No Importance Won A War and Changed the World», Medium
Den offisielle historikeren til SOE er Michael R.D. Foot som sa at mottoet til enhver vellykket hemmelig agent var «dubito, ergo sum» («Jeg tviler, derfor er jeg»). Foot (1966), s. 311. Halls lange periode i Frankrike uten å bli tatt til fange illustrerer hennes forsiktighet. I oktober 1941 ante hun fare og nektet å delta på et møte med SOE-agenter i Marseille. Det viste seg å være både overvåkent og klokt: det franske politiet raidet og fanget et dusin agenter. Etter denne katastrofen var Hall en av de få SOE-agentene som fortsatt var på frifot i Frankrike og den eneste som kunne overføre informasjon til London. George Whittinghill, en amerikansk diplomat i Lyon som formelt var nøytral, tillot henne å smugle rapporter og brev til London i den diplomatiske posten.Purnell (2019), s. 47, 52–53.
Vinteren 1941–42 var forferdelig for Hall. I et brev sa hun at hvis SOE ville sende henne et såpestykke, ville hun bli «både veldig glad og mye renere». I fraværet av en trådløs SOE-operatør var hennes tilgang til den amerikanske diplomatiske posten den eneste måten de få agentene igjen på frifot i Frankrike hadde for å kommunisere med London. Hun fortsatte å bygge kontakter i Sør-Frankrike og hun hjalp til i de korte oppdragene til SOE-agentene Peter Churchill og Benjamin Cowburn og fikk store komplimenter fra begge. Hennes overvåkenhet fikk henne til å unngå kontakt med en SOE-agent sendt til Lyon ved navn Georges Duboudin og nektet å introdusere ham for kontaktene hennes. Hun betraktet ham som amatøraktig og slapp til sikkerheten. Da SOE-hovedkvarteret ga beskjed om at Duboudin skulle føre tilsyn med henne, ba hun SOE om å «ligg unna». Hun jobbet også så lite som mulig med den adelige og kontroversielle Philippe de Vomécourt, som selv om han var en autentisk fransk motstandsleder, hadde et slapt forhold til nødvendig sikkerhet og samtidig storstilte ambisjoner.Purnell (2019), s. 69–89, 99–100. I august 1942 møtte SOE-agenten Richard Heslop henne og beskrev henne som en «jente» (hun var da 36 år) som bodde i en dyster leilighet, men han stolte på henne for å lette kommunikasjonen med andre agenter. Skjønt, da en mistenksom Heslop krevde å få vite hvem «Cuthbert» var, viste hun ham det ved å banke trefoten mot et bordben og produserte en hul lyd. Heslop, Richard ( 2014): Xavier: A British Secret Agent with the French Resistance. London, England: Biteback Publishing. . OCLC 884013767; s. 48–49.
En annen oppgave Hall tok på seg var å hjelpe britiske flyvere som var blitt skutt ned eller styrtet over Europa, til rømme og komme seg tilbake til England. Nedstyrte flyvere som fant veien til Lyon ble bedt om å gå til det amerikanske konsulatet og si at de var en «venn av Olivier». Denne «Olivier» var Hall og ved hjelp av bordelleieren Guérin og andre venner, fikk hun dem gjemt, matet og hjalp dusinvis av flyvere med å rømme Frankrike til det nøytrale Spania og derav tilbake til England. Purnell (2019), s. 64.
Franskmennene ga henne kallenavnet «La Dame Qui Boite», og denne informasjon plukket tyskerne opp da de satte «Die hinkende Dame» på listen over mest ettersøkte allierte agentene i Frankrike.
Fengselrømning Hall fikk vite at de 12 agentene som ble arrestert av det franske politiet i oktober 1941 ble fengslet i Mauzacfengsel nær Bergerac. Den trådløse operatøren Georges Bégué smuglet ut brev til Hall fra fengselet og hun rekrutterte Gaby Bloch, kona til fangen Jean-Pierre Bloch, som en alliert for å planlegge en flukt. Bloch besøkte fengselet ofte for å bringe mat og andre ting til mannen sin, blant annet bokser med sardiner. Sardinboksene og verktøyene hun smuglet inn gjorde at Bégué kunne lage en nøkkel til døren til brakkene der fangene ble holdt. Virginia Hall som selv var for kjent til å besøke fengselet, men samlet trygge hus, kjøretøy og hjelpere. En prest smuglet en radio inn til Bégué, og han begynte å sende til London fra fengselet.
Fangene rømte fra fengselet den 15. juli 1942, og etter å ha gjemt seg i skogen mens en intens menneskejakt fant sted, møtte de alle Virginia Hall i Lyon innen 11. august. Derfra ble de smuglet til Spania og derfra tilbake til England. Purnell (2019), s. 113–126. Den offisielle historikeren til SOE, Michael R. D. Foot, kalte flukten «en av krigens mest nyttige operasjoner i sitt slag». Flere av rømningene vendte senere tilbake til Frankrike og ble ledere av SOE-nettverk. Foot (1966), s. 203–204.
Tysk gjengjeldelse