MGM-140 Army Tactical Missile System (ATACMS) er et taktisk ballistisk missil produsert av det amerikanske forsvarsselskapet Lockheed Martin. Det bruker fast drivstoff, er 4m høyt og i diameter, og de lengste rekkevidde variantene kan fly opp til 300km. Missilene kan avfyres fra M270 Multiple Launch Rocket System (MLRS) og M142 High Mobility Artillery Rocket System (HIMARS).
En ATACMS utskytningsrampe har et deksel mønstret med seks sirkler som et standard MLRS missildeksel, men inneholder bare et missil; det identiske mønsteret gjør det vanskeligere for fiendens etterretning å identifisere det som et høyverdimål.
Historie miniatyr|Skytedemonstrajon I løpet av dette programmet utviklet Ling-Temco-Vought en fast drivstoff avart av MGM-52 Lance missilet, betegnet T-22, med en ny ringlasergyrobasert treghetsnavigasjon, som viste en da hittil enestående nøyaktighet. I 1978 startet DARPA et demonstrasjonsprogram for teknologi som skulle angripe panserformasjoner med mange mobile pansrede mål på avstandsområder. Den brukte T-22-missilet og Patriot-baserte Martin Marietta T-16 missilet med klaseammunisjon.
Utviklingen av missilet som nå er kjent som ATACMS begynte i 1980, da den amerikanske hæren bestemte seg for å erstatte Lance med en lignende atom, men også kjemik- eller biologisk, fast drivstoff missil kalt Corps Support Weapon System (CSWS). Det amerikanske forsvarsdepartementet ble bekymret for at to våpengrener utviklet for mange lignende missiler med forskjellige stridshoder, og de fusjonerte programmet med DARPAs Assault Breaker i 1981, og med US Air Force' (USAF) Conventional Standoff Weapon (CSW) i 1982-1983.
Det nye missilsystemet, kalt Joint Tactical Missile System (JTACMS), møtte snart USAF motstand mot ideen om et luftbårent ballistisk missil. Som et resultat avsluttet USAF sin deltakelse i ikke-kryssermissil del av programmet i 1984, noe som førte til at missilet ble omdøpt til Army Tactical Missile System (ATACMS).
I mars 1986 vant Ling-Temco-Vought kontrakten for missildesign. Systemet ble tildelt betegnelsen MGM-140. Den første testskytingen kom to år senere, takket være tidligere erfaring med tidligere programmer.
Den første bruken av ATACMS i kamp var under Operation Desert Storm i 1991, hvor 32 av dem ble avfyrt fra M270 MLRS.[Source, DoD, Conduct of the Persian Gulf War, April 1992, p. 753.] Under Operation Iraqi Freedom i 2003 ble mer enn 450 missiler avfyrt. Fra begynnelsen av 2015 hadde over 560 ATACMS missiler blitt brukt i kamp.
I 2007 avsluttet den amerikanske hæren ATACMS-programmet på grunn av kostnader, noe som avsluttet muligheten til å fylle opp lagre. For å opprettholde den gjenværende beholdningen, ble ATACMS Service Life Extension Program (SLEP) lansert, som fornyer eller erstatter driv- og navigasjonssystemer, erstatter klaseammunisjon stridshodet med et eksplosjonsfragmenterings stridshode, samt nærhetsbrannrør for å oppnå områdeeffekt. Leveranser ble anslått å starte i 2018. ATACMS SLEP er et broinitiativ for å gi tid til å fullføre analyse og utvikling av en etterfølgerkapasitet til de aldrende ATACMS beholdningene, som kan være klar rundt 2022.
I januar 2015 fikk Lockheed Martin en kontrakt om å utvikle og teste ny maskinvare for Block I ATACMS-missiler for å eliminere risikoen for blindgjengere innen 2016. Det første moderniserte taktiske missilsystemet (TACMS) ble levert i september 2016 med oppdatert veiledningselektronikk og ekstra evne til å beseire områdets mål ved hjelp av et stridshode, uten å etterlate ueksplodert ammunisjon. Lockheed Martin ble tildelt produksjonskontrakt for lanseringsmonteringer som en del av SLEP i august 2017. I 2021 ble Lockheed Martin tildelt en kontrakt på å oppgradere eksisterende M39 ammunisjon til M57 varianten med WDU-18/B stridshodet fra Harpoonmissilet innen 2024.
En plan ble annonsert i oktober 2016 for å legge til en eksisterende målsøker for å gjøre det mulig for ATACMS å ta ut bevegelige mål på land og på sjø ble avsluttet i desember 2020 for å satse på andre missilprogram.
National Defense Authorization Act for Fiscal Year 2023 autoriserte produksjon og innkjøp av opptil 1700 ytterligere ATACMS systemer.
Krigen i Ukraina I oktober 2023, et år og åtte måneder etter at den Russisk-ukrainske krigen eskalerte til en Russisk invasjon, fikk Ukraina ATACMS fra USA.
Bruken av disse missilene truet hele den russiske landkorridoren i sørlige Ukraina. Dette medførte at flertallet av flybasene som opereres av Russland inne i Ukraina (nord for Krim) kom innenfor rekkevidde og kompliserte Russlands bruk av kamphelikoptre mot ukrainske mål.
19. februar 2024 rapporterte NBC News at USAs president Joe Biden vurderer å gi Ukraina ATACMS med lengre rekkevidde.
17. april 2024 ble det rapportert om seks eksplosjoner ved Dzhankoi (flystasjon) på Krim. Russiske milbloggere og ukrainske kilder mener at ATACMS-missiler eller ballistiske missiler ble brukt. Noen av disse missilene utplasserte klaseammunisjon. Minst seks eksplosjoner og flere sekundære eksplosjoner ble rapportert av lokalbefolkningen. Kyiv Post publiserte et bilde av kondensstriper som det antydes at var i samsvar med et styrt missil og ikke et ballistisk missil.
Den 20. april 2024, etter måneder med forsinkelser, godkjente Representantenes hus ytterligere 61 milliarder dollar i utenlandsk bistand til UkrainaH.R. 8035 - Ukraine Security Supplemental Appropriations Act, 2024 som er rapportert å inkludere levering av ATACMS versjonen med lengre rekkevidde.tagesschau.de 21. April 2024: Waffen könnten nun schnell geliefert werden Den 24. april 2024 ble det rapportert at USA i hemmelighet sendte ATACMS versjonen med 300 km rekkevidde til Ukraina i mars 2024.
Den 23. juni 2024 inntraff en hendelse under et angrep på Sevastopol, hvor russiske luftvernmissiler ble avfyrt mot flere ATACMS missiler. Dette førte til eksplosjoner som forårsaket 2 til 4 dødsfall og mer enn 150 skadde på Uchkiivka stranden. Lokale meldte at det ikke hadde vært luftvernsirener, og derfor kunne ikke folk på stranden evakuere.
I september 2024 truet Russlands president Vladimir Putin med gjengjeldelse for angrep på russisk territorium. Eksperter mente at Putins trusler var rettet mot å avskrekke USA, Storbritannia og Frankrike fra å tillate Ukraina å bruke vestligleverte langtrekkende missiler som Storm Shadow og ATACMS i angrep mot Russland.
Den 17. november 2024 endret USA sin politikk og tillot bruk av ATACMS mot militære mål inne i Russland.
Den 19. november 2024 hevdet det ukrainske militæret å ha angrepet et russisk ammunisjonslager i Karatsjev, Brjansk oblast, ved bruk av ATACMS for første gang.}
Irankrigen Under Irankrigen i 2026 ble ATACMS brukt i kamp av amerikanske styrker. Missilene ble blant annet avfyrt fra M142 HIMARS systemer mot iranske militære mål som del av operasjoner mot landets militære infrastruktur og marinefartøy. Ifølge amerikanske militære kilder ble flere iranske skip og andre militære mål ødelagt ved bruk av ATACMS.
Varianter +SpesifikasjonerM39 Block IM39A1 Block IM48 QRUM57 Block IA UnitaryMasse kg (2,906 (est) UkjentUkjentLengdeDiameterMålsøkertypeINSGPS-støttet INSStridshode950 x M74 småbomber300 x M74 småbomberWAU-23/B enhetlig stridshodeVekt på stridshodeFuseM74 APAM-bomber, hver av dem initiert av en M219A1E1-fuseFMU 141/B-punkt detoneringsfuseTri-modus (detoneringspunkt, nærhet og forsinkelse) fusjonMotorFast drivstoff rakettmotorMax hastighetMach 3UkjentUkjentUkjentMinimum rekkeviddeMaksimal rekkevidde
M39 (ATACMS-blokk I) missil med treghetsnavigasjon. Den bærer 950 M74 antipersonell og anti-materiell småbomber, hver omtrent på størrelse med en baseballball og veier 0,59 kg, som er spredt over et sirkulært område på ca. 206 m i diameter, som dekker 360.000 33.000 m2 i alt og er effektiv mot parkerte fly,ammunisjonsdumper, luftfvernsystemer og samlinger av personell, men ikke mot pansrede kjøretøy. Størrelsen på det berørte området kan endres ved å endre høyden hvor nyttelasten frigjøres. Avstanden til Block I er 25-165 km. M74 har en rapportert feilrate på 2%, eller 19 for hvert M39 missil som er avfyrt. Video er tilgjengelig av en U.S. Army test av M39 på en falsk flyplass. M39A1 (ATACMS Block IA) missil med GPS-støttet målsøking. Den bærer 300 M74 småbomber. Det ble produsert 610 mellom 1997 og 2003. Under Operation Iraqi Freedom ble 74 skutt mot irakiske mål. De resterende blir oppdatert til M57E1 missiler. M39A1 og senere varianter kan kun brukes med M270A1 (eller varianter av M39A1) og M142 utskytingsramper. Rekkevidde: 20-300 kilometer. M48 (ATACMS Quick Reaction Unit [QRU]) missil med GPS-støttet målsøking. Den bærer 500-pund (230 WDU-18/B pentrerende høyeksplosivt fragmenterings stridshode fra den U.S. Navys Harpoon-missil, som ble pakket inn i den nydesignede WAU-23/B stridshode seksjonen. Det ble produsert 176 mellom 2001 og 2004, da produksjonen ble avsluttet til fordel for M57. Under Operation Iraqi Freedom ble 16 skutt mot irakiske mål og ytterligere 42 ble skutt under Operation Enduring Freedom. De resterende er i U.S. Armys og US Marine Corps arsenal. Rekkevidde: 70-300km . M57 (ATACMS TACMS 2000) missil med GPS-støttet målsøking. Den bærer samme WAU-23/B stridshode som M48. Det ble produsert 513 mellom 2004 og 2013. Nøyaktighet 9 m CEP (Circular Error Probability). Rekkevidde: 70-300 km. M57E1 (ATACMS Modification [MOD]) missil med GPS-støttet målsøking. M57E1 er betegnelsen for oppgradert M39 og M39A1 med omgrunnert motor, oppdatert navigasjons- og målsøkingsprogramvare og maskinvare, og et WAU-23/B-stridshode i stedet for M74-småbomber. Denne varianten inkluderer en nærhetsbrannrør for luftsprengning. Produksjonen startet i 2017 med en første bestilling på 220.
Fremtid
Precision Strike Missile
I mars 2016 annonserte Lockheed Martin, Boeing og Raytheon at de ville tilby et missil for å møte kravene til den amerikanske hærens Long Range Precision Fires prosjektkrav for å erstatte ATACMS. Missilet vil bruke avansert fremdrift for å flytere raskere og lenger, opprinnelig ut til 500 km, samtidig som den er tynnere og slankere, og øker bestykningen til to per pod, og fordobler antallet som kan bli tatt med av M270 MLRS og M142 HIMARS lansere.
Lockheed og Raytheon skulle testskyte sine innlegg for det omdøpte Precision Strike Missile (PrSM) programmet i 2019, med det valgte våpenet planlagt å oppnå Initial Operational Capability i 2023. Den første PrSM vil bare kunne treffe stasjonære mål på land, men senere versjoner vil spore bevegelige mål på land og sjø. Med USAs fratreden fra INF-avtalen i august 2019, ble det annonsert at rekkevidden på PrSM ville bli økt utover den "499 km" begrensningen som tidligere ble pålagt av avtalen.
I juni 2020 hadde den amerikansk hæren begynt å teste en ny multi-modus søker - en oppgradering til Precision Strike Missile. missilet vil komme i bruk i 2023. Den oppgraderte søkeren forventes å være en del av en stor programforbedring planlagt for 2025. I juli 2021 annonserte USA at Australia hadde blitt partner i PrSM-programmet med den australske hæren, og undertegnet en memorandum om forståelse for Increment 2 av programmet med USAs hærs forsvarseksport- og samarbeidsmyndighet, og bidro med 54 millioner amerikanske dollar. Storbritannia annonserte sine intensjoner å sette PrSM i bruk fra 2024 som en del av en oppgradering til den britiske hærens M270 MLRS.
Operatører miniatyr|400x400pk|
Nåværende operatører
Bahrains hær kjøpte 30 M39-serien ATACMS i 2000 og 110 M57 ATACms i 2018. Den greske hæren opererer 165 km variant. I 2002 kjøpte den sørkoreanske hæren 111 ATACMS Block I og 111 ATAcMS Block IA-missiler for M270 MLRS. Den rumenske hæren kjøpte 54 M57 ATACMS, som alle ble levert innen juni 2022. Den polske hæren kjøpte 30 M57 ATACMS, som alle ble levert innen juni 2022. Andre 45 M57 ATACMS ble bestilt i februar 2023. Den tyrkiske hæren bruker ATACMS Block IA. Qatars forsvar kjøpte 60 M57 ATACMS i 2012