I Norge ble det 1. februar 1975 innført en innvandringsstopp som et tiltak mot den økende arbeidsinnvandringen til landet. Innvandringsstoppen innebar en generell stopp i adgangen for fremmede statsborgere til å oppnå arbeidstillatelseLovdata: Forskrifter 10. januar 1975 nr. 4 om innføring av innvandringsstopp med dispensasjonsregler. [FOR-1975-01-10-4] for arbeidsinnvandrere. Som opprinnelig vedtatt skulle innvandringsstoppen gjelde i ett år, men før utløpet av dette året ble den forlenget med et halvt år, og et halvt år senere gjort gjeldende «inntil videre». Innvandringsstoppen ble regulert i en egen forskrift som ble gitt med hjemmel i fremmedloven av 1956. Stoppen gjaldt helt frem til den da nye utlendingsloven av 1988, som erstattet fremmedloven av 1956, trådte i kraft 1. januar 1991. St.meld. nr. 17 (1996–97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge pkt. 4.2.3.1, side 28 (andre spalte).

Innvandringsstoppen innebar at Norge endret sin innvandringspolitikk. Fram til 1. februar 1975 var utgangspunktet at det ble gitt arbeidstillatelse til alle utlendinger som hadde skaffet seg arbeid i Norge. Som følge av innvandringsstoppen skulle arbeidstillatelse ikke lenger gis med mindre utlendingen var omfattet av et unntak fra innvandringsstoppen.Eli Fisknes: Utlendingsloven. kommentarutgave (Universitetsforlaget, 1994) side 31. ISBN 8200214826 Det kunne gis arbeidstillatelse til blant annet vitenskapsmenn, artister, au pairer, spesialister og fagutdannede. Innvandringsstoppen medførte også at ble det stilt strengere krav til innholdet av arbeidstilbudet, og det ble stilt flere nye vilkår. Nytt var blant annet at det ble stilt vilkår om at lønns- og arbeidsvilkårene ikke skulle være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ eller det som ellers var normalt for vedkommende sted og yrke.

Innvandringsstoppen gjaldt kun arbeidstillatelser.Ot. prp. nr. 46 (1986–87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) pkt. 2.6, side 23 (første spalte). Stoppen hadde således ikke betydning for adgangen til familiegjenforening,Bestemmelser om oppholdstillatelse ved familiegjenforening sto i fremmedforskriften av 1957 § 42 femte til syvende (siste) ledd. til å få opphold som utdanningssøkende og til å få politisk asyl eller opphold på humanitært grunnlag.St.meld. nr. 17 (1996–97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge side 28. Som følge av det felles nordiske arbeidsmarkedet behøvde ikke borgere av de andre nordiske landene arbeidstillatelse for å arbeide i Norge, og dermed ble de heller ikke berørt av den norske innvandringsstoppen.Innst. S. nr. 85 (1974–75) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om innvandringspolitikken side 12 (andre spalte). Innvandringsstoppen gjaldt primært innvilgelse av arbeidstillatelse første gang, ikke fornyelser av arbeidstillatelsen.St. meld. nr. 74 (1979–80) Om innvandrere i Norge side 7 og side 38 (pkt. 4.3.7).

Den generelle stoppen i arbeidsinnvandringen ble i hovedsak begrunnet ut fra hensynet til forhold i det norske samfunn. Boliger og andre sosiale forhold var langt fra tilfredsstillende for de innvandrerne som kom i første halvdel av 1970-årene. Det ble derfor sett på som ønskelig å bedre de sosiale forhold for de innvandrerne som allerede var bosatt i landet, for på den måten å gjøre også nyinnvandring mulig i fremtiden. Det ble også argumentert med at for mange innvandrere med en bakgrunn forskjellig fra den norske ville kunne føre til sosiale konflikter,St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken pkt. 4.2.2, side 28 (første spalte). Målsettingen om å bedre de sosiale forholdene til innvandrere som allerede var bosatt i Norge før nye kunne komme, var imidlertid knyttet til et ønske om også å begrense innvandringen generelt, spesielt innvandringen fra u-land.St. meld. nr. 39 (1987–88) pkt. 4.2.5.4, side 30–31.

Fordi fremmedloven av 1956 var en utpreget fullmaktslov/rammelov var det mulig å gjennomføre innvandringsstoppen og andre endringer i norsk innvandringspolitikk gjennom forskriftsendringer, uten at det var nødvendig å endre loven.Ot. prp. nr. 46 (1986–87) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) pkt. 2.5, side 21 (andre spalte).

Bakgrunn

Fra 1970 økte innvandringen til Norge. Innvandrere kom nå fra andre land enn tidligere,St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side 8. som Pakistan, India, Tyrkia og fra afrikanske land. På den tiden ble dette oppfattet som et problem da samfunnet var ikke forberedt på å ta imot et økende antall mennesker som hadde en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn enn den norske.St. meld. nr. 39 (1987–88) Om innvandringspolitikken pkt. 4.2.1, side 27 (andre spalte).

I oktober 1970 nedsatte Borten-regjeringen et utvalg som skulle vurdere praktiseringen av politikken for innvandring av utenlandsk arbeidskraft.NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk side 9. Utvalget ble opprinnelig ledet av Trygve Owren, fra 1972 av arbeidsdirektør Reidar Danielsen.

Tilstrømmingen av utenlandske arbeidssøkere til Norge førte til at Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev av 10. juni 1971 ba Owren-komiteen om å vurdere nye retningslinjer for behandlingen av søknader om arbeidstillatelser.Sitert i vedlegg 1 til NOU 1973: 17, side 141. I brev av 26. juni 1971 svarte Owren-komiteen på henvendelsen. Her foreslo komiteen blant annet at det ble innført et krav om at det må søkes om arbeidstillatelse fra søkerens hjemland, og at søkeren må være sikret høvelig husvære før arbeidstillatelse innvilges.Vedlegg 1 til NOU 1973: 17, side 141–149. Se forslagene i pkt. 9.7 på side 148.

Innstrammingstiltak som foreslått ble fastsatt av Justisdepartementet allerede i juli 1971. Det ble da innført et krav i fremmedforskriftene om at det måtte søkes oppholds- og arbeidstillatelse i søkerens hjemland eller i et land hvor han har hatt lovlig opphold i minst seks måneder,Forskrift 9. juli 1971 vedtatt av Justisdepartementet om endring av fremmedforskriftenes § 48, kunngjort i Norsk lovtidend 1971 avd. 1 side 962. samt at høvelig husvære måtte være sikret før arbeidstillatelse kunne innvilges. Som følge av disse tiltakene gikk antallet nye førstegangssøknader om arbeidstillatelse ned.St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken, II. Retningslinjer for omfanget og arten av innvandringen til Norge, side 8.

Danielsen-utvalget la frem sin utredning, NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk, 22. desember 1972.NOU 1973: 17 Innvandringspolitikk Et mindretall i utvalget foreslo at Norge skulle følge Danmark, som 5. november 1970 hadde innført en innvandringsstopp. Som begrunnelse for en midlertidig norsk innvandringsstopp anførte mindretallet:

Under høringen av utredningen gikk de fleste høringsinstansene imot mindretallets forslag om innvandringsstopp. Blant høringsinstansene som sluttet seg til forslaget var LO, Oslo kommune, Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Bergen og Juss-buss.St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side –14.

Den første stortingsmeldingen om innvandringspolitikken, St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken, ble lagt frem av Bratteli-regjeringen 15. mars 1974. Selv om regjeringen mente at en innvandringsstopp ikke var prinsipielt ønskelig, fulgte den opp forslaget fra mindretallet i Danielsen-utvalget om å innføre en stopp i innvandringen av utenlandske, ikke-nordiske, arbeidstakere, som etter regjeringens forslag skulle gjelde for perioden 1. juli 1974 til 30. juni 1975.St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side 14.

Kommunal- og miljøvernkomiteen sluttet enstemmig seg til forslaget om en ettårig innvandringsstopp, men det var uenigheter om hvilke unntak fra innvandringsstoppen som burde gjelde,Innst. S. nr. 85 (1974—75) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om innvandringspolitikken side 11 flg. og ga uttrykk for at den burde gjelde fra 1. januar 1975, eller så raskt som praktisk mulig, og i ett år.Innstillingen side 12 (andre spalte). 10. desember 1974 behandlet Stortinget stortingsmeldingen om innvandringspolitikken. Representanten Erik Gjems-Onstad la frem et forslag om at innvandringsstoppen i stedet skulle gjelde inntil videre, men forslaget fikk bare tre stemmer og ble ikke vedtatt.Stortingstidende 1974–75 side 1978 (andre spalte) og side 1979 (første spalte). Stortinget vedtok enstemmig å vedlegge meldingen protokollen.

Det ble reist tvil om innvandringsstoppen ville være i overensstemmelse med internasjonale avtaler som Norge hadde sluttet seg til.Innstillingen side 11. I forskriften om innvandringsstopp ble det gjort unntak for søkere som kom inn under OECDs formidlingsordning.

Innvandringsstoppen ble vedtatt ved kgl.res. av 10. januar 1975 og den skulle opprinnelig gjelde fra 1. februar 1975 og ett år fremover. Regjeringen ga uttrykk for at det igjen skulle være alminnelig adgang til innvandring, men på strengere vilkår enn det som tidligere gjaldt, etter utløpet av den midlertidige stoppen.St. meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken side 70. Innvandringsstoppen ble imidlertid ikke opphevet før ved overgangen til den nye utlendingsloven av 1988, som selv inneholdt krav om arbeidstillatelse for at arbeidsinnvandrere skulle få opphold i Norge.

Innvandringsstoppen forlenges i 1975 og 1976

Innvandringsstoppen ble forlenget to ganger: med et halvt år i desember 1975, og «inntil videre» i juli 1976. Ved forlengelsen i 1976 var det ikke meningen at innvandringsstoppen skulle gjøres til en varig ordning, men at den skulle oppheves når regjeringen fant det forsvarlig.St. meld. nr. 107 (1975–76) pkt. 2.6 Forlengelse av innvandringsstoppen, side 25 (andre spalte).

Etter å ha orientert Stortingets kommunal- og miljøvernkomiteSt. meld. nr. 74 (1979–80) Om innvandrere i Norge side 31. forlenget Bratteli-regjeringen innvandringsstoppen med et halvt år ved kongelig resolusjon 12. desember 1975,Lovdata: Forskrift 12. desember 1975 nr. 9 om forlenget innvandringsstopp. [FOR-1975-12-12-9] til 1. august 1976. Begrunnelsen for forlengelsen var dels at arbeidet med å bedre forholdene for de vanskeligstilte utlendinger i Norge ikke hadde kommet langt nok, dels den endrede situasjonen på arbeidsmarkedet.St. meld. nr. 107 (1975–76) Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene side 5.

21. mai 1976 la Nordli-regjeringen frem St. meld. nr. 107 (1975–76) Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene.St. meld. nr. 107 (1975–76) Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene. Her ble det foreslått å forlenge innvandringsstoppen inntil videre uten noen bestemt tidsfrist.St. meld. nr. 107 (1975–76) pkt. 2.6 Forlengelse av innvandringsstoppen, side 25. Stortinget fikk ikke tid til å behandle meldingen i vårsesjonen 1976, og denne stortingsmeldingen ble heller ikke senere behandlet av Stortinget. I Innst. S. nr. 386 (1975–76) om ikke-behandling av stortingsmeldingen, avgitt 24. mai 1976, ga kommunal- og miljøvernkomiteen uttrykk for at innvandringsstoppen skulle foreløpig forlenges inntil Stortinget fikk behandlet den nevnte stortingsmeldingen.Innst. S. nr. 386 (1975-76) Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomitéen om ikke-behandling av St. meld. nr. 107 for 1975-76 Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene, avgitt 24. mai 1976.

Den 9. juli 1976 ble innvandringsstoppen forlenget «inntil videre»:Kgl.res. av 9. juli 1976 om endr. i forskrifter om forlenget innvandringsstopp. Kunngjort i Norsk lovtidend 1976 avd. 1 side 581–582, hefte 20, utgitt 21. juli 1976.