Karl Lennart Oesch (1892–1978) var en finsk offiser av sveitsisk avstamning. Oesch ble forfremmet til major i 1918, oberstløytnant i 1921, oberst i 1925, generalmajor i 1930 og generalløytnant i 1936. Han ble imidlertid ikke general. Han ble ridder av Mannerheimkorset i 1944.

Oesch hadde en rekke stabs- og sjefsstillinger, og ved slutten av Fortsettelseskrigen fra 1941 til 1944 var rundt to tredjedeler av de finske væpnede styrkene under hans ledelse. Oesch nøt et utmerket militært ry på grunn av sin evne til å håndtere de vanskeligste situasjonene. I flere kriser var han feltmarskalk Mannerheims siste trumfkort. Liv og virke Bakgrunn Karl Lennart Oeschs foreldre Karl Christian og Anna Barbara Oesch-Stegmann immigrerte i 1880 fra Schwarzenegg (i kommunen Oberlangenegg nær Thun) i kanton Bern i Sveits, til kommunen Tohmajärvi i Viborgs län i Storhertugdømmet Finland. Faren gjorde det godt i meieriindustrien, spesielt innen osteproduksjon og handel. Karl Lennart var den yngste av seks sønner. Han gikk på skole i Sortavala, og studerte ved faktultetet for matematikk og fysikk ved Det keiserlige Aleksanderuniversitet i Finland (i Helsingfors) fra 1911 til 1915.

Militær løpebane Karl Lennart Oesch ble med i den finske Jägarrörelsen, og dro til Tyskland i 1915. Denne bevegelsen ivret for at Finland skulle løsrive seg fra Tsar-Russland. Han gjennomgikk militærtrening forkledd som «feltmesteropplæring for speidere». De finske separatistiske soldatene ble til slutt til den finske jegerbataljonen (egentlig Königlich Preussisches Jägerbataillon Nr. 27), som fikk sin ilddåp i kamper i det baltiske område, langs elven Misa. De kjempet på tysk side på Østfronten hele perioden 1915–1917.

Han vendte tilbake til Finland i februar 191med størstedelen av de finske Jägare og deltok i borgerkrigen på de finske hvites side. Under borgerkrigen ledet han 8. Jägerbataljon i regionene Raasuli og Rautu.

Oeschs bataljon kjempet særlig i området rundt jernbanestasjonen i Rautu, som ble holdt av de finske røde som ble støttet av et armert tog. De røde trakk seg tilbake fra stasjonen etter flerer hvite angrepTsom inntok det armerte toget men ikke tok stasjonsområdet. Oesch meldte at retretten kostet mange tap, med 1200 røde drept, og 600-800 tatt til fange. 8. Jägerbataljons tap var 199 døde og 160 sårede, men de hvites samlede tap var på 670 mann.

Oesch giftet seg med Anna Aitanga Niskanen i 1919. Paret fikk to barn: sønnen Karl Kristian (født 1921) og datteren Ann-Mari (født 1922).

Oesch var dobbelt statsborger, men i 1921 sa han fra seg sitt sveitsiske statsborgerskap da han begynte i den finske hæren som yrkessoldat med graden kaptein. Han forklarte denne beslutningen med at man etter hans syn «bare kan tjene ett land i krig».

Han gikk på fransk militærakademi i perioden 1924–1926, men hadde samtidig en rekke høye forpliktelser i hjemlandet. I 1925 ble han forfremmet til oberst. Da han kom tilbake til Finland i 1926, ble han sjef for den finske Krigshögskolan. I 1929 ble han øverstkommanderende for det finske forsvarets 1. divisjon. I 1930 ble han forfremmet til generalmajor og utnevnt til generalstabssjef. I årene som fulgte forestod han viktige reformer av de væpnede styrker, noe som (ifølge Mikko Uola) «muliggjorde den finske hærs suksesser under Vinterkrigen». Fra 3. mars til 14. mars 1932 – det vil si , under krisen utløst av Mäntsäläopprøret – var han vise-utenriksminister. Han ble forfremmet til generalløytnant i 1936. Vinterkrigen Da den sovjetiske invasjonen av Finland startet Vinterkrigen den 30. november 1939, fortsatte Oesch som sjef for generalstaben ved det finske øverste hovedkvarteret under den finske øverstkommanderende, marskalk Carl Gustaf Emil Mannerheim.

Tidlig i mars 1940, like før slutten av Vinterkrigen, fikk Oesch kommandoen over ,ilitærets kystgruppe, hvis sektor langs Viborgbukten var blitt kritisk kampområde. Karl Lennart Oesch erstattet generalmajor Kurt Martti Wallenius, som hadde tatt kommandoen bare tre dager før. Ifølge Robert Edwards hadde Wallenius «trukket seg tilbake til kommandoposten og blitt veldig beruset» etter intensiteten i kampene hadde ført ham til nervesammen brudd. Slaget ved Viborgbukten gav begge sider betydelige tap, men på kvelden den 5. mars hadde den sovjetiske 173. motorrifledivisjon etablert et brohode over bukten. Ytterligere sovjetiske styrker forsterket brohodet innen den 10. mars, men undertegnelsen av fredsavtalen i Moskva den 12. mars førte til at fiendtlighetene ble avsluttet kl. 11.00 den 13. mars.

Etter krigens slutt vendte Oesch først tilbake til sin forrige stilling som sjef for generalstaben i noen uker, før han tok kommandoen over II korps.

Fortsettelseskrigen Som sjef for styrkene på der karelske nes foretok han rekke disposisjoner for å stagge den sovjetiske fremrykking. Han ledet slaget ved Tali-Ihantala fra den 25. juni til 9. juni 1944. Oesch ble tildelt Mannerheimkorset den 26. juni 1944.

Den personen som gjorde størst innsats under de siste kampene på det karelske neset skal nettopp ha vært generalløytnant K. L. Oesch, som gjennom en omorganisering av forsvaret økte konsentrasjonen om hovedmålet, smidige troppeforsterkninger og vektlegging av gruppering i dybden. Selv la han alltid vekt på innsatsen til den enkelte soldat som gjorde det mulig å få en midlertidig stans av angrepene.

Etter stabiliseringen av situasjonen ble sovjetiske styrker fra den finske front omdirigert til andre fronter, og den 27. juli indikerte sovjeterne at de ville være åpne for en forhandlet fred som muliggjorde et uavhengig Finland. Det finske parlamentet godtok de sovjetiske kravene den 2. september. Som avtalt under forhandlingene begynte finske styrker å holde våpenhvile kl. 07.00 den 4. september. Sovjetiske styrker fulgte etter omtrent 25 timer senere, klokken 08.00 den 5. september.

Rettssak Oech ble arrestert for krigsforbrytelser i 1945. I 1946 ble han dømt til 12 års fengsel på anklager om ufrivillig drap for å ha oppmuntret til drap på 17 sovjetiske krigsfanger. Straffen ble senere redusert til tre år av Finlands høyesterett.

Rettssaken og dommen stammet fra hendelser i november 1941, da Oesch hadde gitt ordre om å skyte politiske kommissærer og andre krigsfanger som nektet å arbeide eller følge ordre. Eventuelle papirer knyttet til slike henrettelser ville ikke bli riktig fylt ut, og de henrettede ble oppført som «fjernet» (finsk: poistettu) I tillegg hadde Oesch høsten 1944 beordret ødeleggelse av dokumenter relatert til skutte krigsfanger. Omstendighetene er faktisk ikke helt klare, men tilsynelatende anvendte noen skyteglade finske fangevoktere sin egen tolkning av ordren. Etter at krigen tok slutt, søkte Sovjetunionen hans arrestasjon som krigsforbryter anklaget for henrettelse av 17 krigsfanger.

På eget initiativ gikk Oesch av i september 1945, og vurderte da å flykte til Sverige. Han bestemte seg imidlertid for å bli i Finland, og ble arrestert senere samme måned. En finsk militærdomstol dømte ham til tolv års fengsel, en straff som finsk Høyesterett endret til tre år. I 1948 hadde han ferdigsonet straffen, men hans militære karriere var over.

Senere livsfase Etter løslatelsen i 1948 viet Oesch seg til militærhistorie. Han forsket og skrev mye om Finlands opplevelser under andre verdenskrig. Hans bok om kampene sommeren 1944 gav verdifulle innsikter om emnet. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Åbo i 1960.

Han besøkte Sveits flere ganger, hvor han var kjent og skattet - hans minne forble verdsatt lenge etter hans bortgang. Han var tydelig om sin sveitsiske forbindelse: «Selv om jeg ble født i Finland, er jeg entydig sveitsisk av opprinnelse.»

Noe som spesielt plaget ham var at han ikke hadde blitt forfremmet til general. Oesch hadde falt i unåde hos Mannerheim, selv om Oeschs egenrådighet – som kompenserte for visse av Mannerheims feilgrep – også kan ha spilt en rolle. Marskalk Mannerheim ble president. og han ble etterfulgt av Juho Kusti Paasikivi. Urho Kekkonen ble så valgt til Finlands president i februar 1956, og gjenvalgt i 1962 og 1968. Kekkonen fremstilte opprettelsen av Finland som en storsinnet gest fra den sovjetiske stat, og ble dermed opphavsmannen til begrepet «finlandisering», så noen grad av rehabilitering av Oechs lå ikke i kortene. I sin tid som justisminister hadde Kekkonen forordnet arrestasjonen av Oesch. Etter mange år inviterte Kekkonen ham imidlertid til den offisielle feiringen av uavhengighetsdagen.

Død Karl Lennart Oesch døde den 28. mars 1978 i Helsingfors, og ble gravlagt på Sandudd gravplass i Helsingfors.

Selv da han døde i 1978, kom det fra statens side noen form for erkjentlighet. I motsetning til Risto Ryti, fikk han ingen statlig hederbevisning.

Det var først i begynnelsen av november 2008 at en vitenskapelig konferanse om Karl Lennart Oeschs person og skjebne fant sted i Helsingfors. Denne anledningen representerte en forsinket æresbevisning for den mann som mange samtidsvitner så på som Finlands sanne redningsmann i forsvarskrigen mot Sovjetunionen i 1944. I 2014 hedret foreldrenes hjemkommune i Sveits ham med en minnestein.Der Bund, Bern ehrt Finnlands vergessenen Kriegshelden, 10. august 2014, lest 10. august 2014

Bibliografi (utvalg) Suomen kohtalon ratkaisu Kannaksella kesällä 1944'', Helsingfors 1957.

Referanser

Litteratur

Kategori:Finske offiserer Kategori:Finner fra andre verdenskrig Kategori:Alumni fra Helsingfors universitet Kategori:Kommandører av 1. grad av Dannebrogordenen Kategori:Personer fra Priozersk rajon Kategori:Personer fra Sortavala