Vinterkrigen (finsk: , russisk: ) brøt ut da Sovjetunionen angrep Finland den 30. november 1939, tre måneder etter utbruddet av andre verdenskrig. Angrepet ble internasjonalt fordømt og førte til at Sovjetunionen ble utestengt fra Folkeforbundet. Vinterkrigen var den dominerende konflikten i Europa under perioden som på engelsk er kjent som The Phony War.
Sovjetunionen krevde i forhandlinger høsten 1939 at Finland skulle avstå landområder på Det karelske nes, ettersom statsgrensen mellom Finland og Sovjetunionen etter russernes mening lå for nær Leningrad. Finland avviste kravet og tilbød Sovjetunionen andre områder. Etter påståtte finske grenseprovokasjoner i den sovjetrussiske grensebyen Mainila, angrep Sovjetunionen Finland den 30. november. Sovjets leder Josef Stalin hadde forventet å erobre hele landet innen slutten av 1939, men den heroiske motstanden fra finnene sinket og stoppet de tallmessig overlegne sovjetiske invasjonsstyrkene.
Finland fikk noe støtte fra utlandet i form av våpen og frivillige, men ingen militære styrker. Et britisk-fransk ekspedisjonskorps ble etablert, men forlot aldri britiske eller franske havner, da deres tiltenkte rolle i realiteten var kontroll av de svenske malmfeltene i Nord-Sverige. Finnene holdt stand frem til 13. mars 1940, da de undertegnet en fredsavtale. Finland ble tvunget til å avstå 10 % av sitt territorium og 20 % av sin industrielle kapasitet, hovedsakelig skogindustri, til Sovjetunionen. Ti prosent av befolkningen måtte flykte fra sine hjem og eiendommer.
Under store deler av krigen forsøkte Finland å forhandle via den svenske regjeringen. De fleste henvendelsene resulterte imidlertid bare i at Sovjetunionen skjerpet kravene, og ved fredsslutningen måtte Finland avstå større landområder enn det som lå i det opprinnelige kravet fra høsten 1939, men beholdt sin selvstendighet.
Ønsket om revansje, samt andre politiske omstendigheter, førte Finland inn i fortsettelseskrigen (juni 1941 – høsten 1944). Vinterkrigen viste Sovjetunionens ledere at landets militære styrker hadde store svakheter, og etter fredsavtalen med Finland ble disse manglene forsøkt utbedret. Tyskland tolket vinterkrigen som et tegn på at sovjetstyrkene var svake, og at det var mulig å invadere og okkupere landet.«Moreover, like Hitler, they grossly underestimated the Red Army (particularly since its poor showing in the "Winter War" against Finland some months earlier)...», fra Fateful Choices, Ten Decisions that Changed the World 1940-1941, av Ian Kershaw, side 69 Tyskland invaderte Sovjet under operasjon Barbarossa i 1941, men klarte bare å okkupere den delen som ligger vest for linjen Leningrad–Moskva–Rostov.
Bakgrunn Tidslinje frem til krigsutbruddet 1919 Finland selvstendig 1932 Ikkeangrepspakt mellom Sovjet og Finland 1934 Ikkeangrepspakten forlenget for ti år 1938 Diplomatiske fremstøt fra Sovjet 23.08.1939 Molotov-Ribbentropp-pakten 01.09.1939 Tysklands angrep på Polen 17.09.1939 Sovjets angrep på Polen 28.09.1939 Estland aksepterer Sovjetiske baser 05.10.1939 Sovjet fremmer krav om baser i Finland 07.10.1939 Finsk delvis mobilisering 12.10.1939 Full finsk mobilisering 26.11.1939 Mainila-episoden
Tidslinje vinterkrigen 30.11.1939 Sovjetisk angrep på Finland 04.12.1939 Finnene stabiliserer fronten 17.12.1939 Sovjetisk angrep mot Summa 27.12.1939 Finsk seier ved Suomussalmi 15.01.1940 Sovjetisk bombardement Karelske nes 01.02.1940 Sovjetisk angrep Karelske nes 05.02.1940 Alliert vedtak om støtte 12.02.1940 Sovjetisk gjennombrudd Karelske nes 13.03.1940 Våpenhvile
thumb|left|Det karelske nes var hovedårsaken til vinterkrigen. Ved Mannerheimlinjen ble noen av de hardeste kampene i vinterkrigen utkjempet. Det er blitt utkjempet flere kriger om kontrollen over Karelen, da området ligger gunstig strategisk plassert ved Østersjøen, har et grøderikt jordsmonn, og lenge var økonomisk velstående. På 1200-tallet kjempet Sverige og Novgorodriket om makten over territoriet, og ved Nöteborgstraktaten i 1323 delte de Karelen seg imellom. Den største og mest velstående delen, Vest-Karelen med elvene Sestra og Vuoksen og med sjøen Saimen og byen Viborg, tilfalt Sverige, som på den tiden innbefattet nåtidens Finland. Viborg ble hovedstaden i denne nye svenske provinsen. I 1617, mens tsarens Russland var svakt etter urolighetene i landet, okkuperte Sverige restene av Vest-Karelen.
Under det svenske styret forlot de geistlige, de borgerlige og store deler av dens russisk-ortodokse befolkningen området og flyttet til Tver-regionen. Etter nederlaget i den store nordiske krig – ved freden i Nystad i 1721 – tapte Sverige Det karelske nes og Ladoga-Karelen til Russland, og i 1743 måtte Sverige avstå det sørlige Karelen til Russland etter den russisk-svenske krig i 1741–43.
Størstedelen av Finland utgjorde den østlige delen av det svenske kongeriket inntil Det russiske keiserdømmet erobret Finland under finskekrigen 1808-1809. Finland ble nå et russisk storfyrstedømme med Helsingfors som hovedstad (fra 1812). Storfyrstedømmet skulle fungere som en bufferstat under russisk styre for å beskytte hovedstaden St. Petersburg.
Opprinnelig var finnene tilfredse med situasjonen, men russifiseringsforsøk iverksatt for å styrke den sentrale regjeringen og forene det russiske keiserdømme førte på slutten av 1800-tallet til selvstyrebevegelser og en sterk finsk nasjonalfølelse. Fra ca. 1890, og særlig under generalguvernør Nikolai Ivanovitsj Bobrikovs styre mellom 1898—1904, ble det drevet en hard russifiseringspolitikk. Bobrikov ble skutt og drept av en finsk nasjonalist i 1904.
De finske separatistbevegelsen fikk liten materiell støtte fra Japan under Den russisk-japanske krig i 1904-05, men under første verdenskrig støttet Tyskland de finske selvstendighetsbevegelsene aktivt, blant annet ved å trene jegerbataljonen, som for det meste besto av finske soldater. Finlands kulturelle, økonomiske og religiøse forbindelse med Tyskland og Sverige gjorde det lett å skape nye politiske bånd.
Under den russiske revolusjon proklamerte bolsjevikene selvstyre som en av grunntankene bak den «nye orden». Finland utnyttet situasjonen og erklærte seg selvstendig den 6. desember 1917. I den etterfølgende borgerkrigen kjempet tysk-trente finske Jäger-tropper og tyske soldater side om side mot kommunistene. «De hvite» under Carl Gustaf Mannerheims ledelse vant borgerkrigen over «de røde» i 1918. Etter at Tyskland tapte første verdenskrig, ble planer om monarki skrinlagt til fordel for en republikk.
Mellomkrigstiden thumb|left|Den sovjetisk-finske ikke-angrepspakten undertegnes i Helsingfors den 21. januar 1932. Til venstre ses Finlands utenriksminister Aarno Yrjö-Koskinen og til høyre den sovjetiske ambassadøren i Helsingfors Iván Májskij, fra WSOY kuva-arkisto Etter krigen forble forholdet mellom Tyskland og Finland godt, takket være tyskernes rolle under forsvaret av Finlands selvstendighet. Men finnene hadde liten sympati for den nasjonalsosialistiske ideologien, og etter at nasjonalsosialistene tok makten i Tyskland i 1933, kjølnet forholdet. I stedet begynte Finland å orientere seg i samme utenrikspolitiske retning som de andre skandinaviske landene ved å holde på landets nøytralitet og holde seg unna internasjonale konflikter. De orienterte seg også mot Vest-Europa. Flere finske offiserer fikk opplæring i Frankrike, og franske offiserer medvirket under byggingen av festningsverkene i Mannerheimlinjen. Storbritannia var Finlands største handelspartner.
Forholdet mellom Sovjetunionen og Finland var anspent – russifiseringspolitikken ved århundreskiftet, arven fra det feilslåtte sovjetstøttede kommunistopprøret i Finland og to finske militærekspedisjoner i 1918 og 1919 hadde resultert i en sterk og gjensidig mistro mellom landene. I Vienaekspedisjonen i 1918 og Aunusekspedisjonen i 1919 hadde finske frivillige forsøkt å erobre det russisk-kontrollerte Øst-Karelen, som aldri hadde vært en del av Storfyrstedømmet.
Stalin fryktet at Tyskland i fremtiden ville angripe Sovjetunionen, og da den finsk-russiske grensen tvers over det karelske nes lå bare 32 kilometer fra Leningrad, ville finsk territorium være et utmerket utgangspunkt for et angrep. Den 21. januar 1932 undertegnet Sovjetunionen en ikke-angrepspakt med Finland. I 1934 ble pakten forlenget for 10 år. Men Sovjetunionen brøt Tartu-pakten i 1937 da sovjetiske styrker blokkerte finske handelsskip som seilte mellom Ladogasjøen og Finskebukta.
I april 1938 (eller muligvis tidligere) begynte Sovjetunionen diplomatiske forhandlinger med Finland som et ledd i forberedelsene til forsvaret mot Tyskland. Russerne var hovedsakelig bekymret for at Tyskland eller Frankrike og Storbritannia ville bruke Finland som utgangspunkt for et angrep mot Leningrad. I forhandlingene ble det gjort klart at man ønsket en avtale om militær assistanse mellom de to landene, som inkluderte sovjetiske militærbaser i Finland og rett for den Røde Hær til å rykke inn på finsk territorium for å møte fiendtlige styrker før de nådde Leningrad. Det ble også krevet at grensen skulle flyttes lenger vekk fra Leningrad. Det gikk over ett år uten særlig fremgang, og i mellomtiden forverret den politiske situasjonen i Europa seg.
Molotov–Ribbentrop-pakten mini|Skisse over tyske og sovjetiske interessesfærer som angitt i Molotov–Ribbentrop-pakten av 23. august 1939. Finland og dets sørlige nabostater Estland og Latvia «tildeles» her Sovjetunionen.
Den 23. august 1939 ble en ikke-angrepspakt (Molotov–Ribbentrop-pakten) undertegnet av Tyskland og Sovjetunionen. Pakten omfattet også en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at Estland, Latvia, Finland og Bessarabia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland (dog ble Litauen senere overført til Sovjetunionens interessesfære). Polen skulle deles mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for Curzonlinjen som hadde vært russiske før krigen. Den 1. september gikk Tyskland til angrep på Polen, og Sovjetunionen angrep Polen fra øst den 17. september. I løpet av et par uker hadde de delt Polen mellom seg.
Den 24. september 1939 begynte sovjetiske militære fly å fly over Tallinn og over resten av Estland, og sovjetiske krigsskip ble observert utenfor de estiske havnene. Dagen etter begynte russiske fly å fly også over de to andre baltiske republikkene. Samme dag la russerne frem et ultimatum om å undertegne en såkalt «felles forsvars- og assistansepakt», som innebar at landene skulle tillate russerne å opprette militærbaser og stasjonere tropper på deres territorium.
Den estiske regjeringen aksepterte ultimatumet og undertegnet avtalen den 28. september. Latvia undertegnet avtalen den 5. oktober og Litauen den 10. oktober 1939. Avtalen tillot russerne å opprette militærbaser på de baltiske landenes territorium og å stasjonere 25 000 sovjetiske soldater i Estland, 30 000 i Latvia og 20 000 i Litauen fra oktober 1939.
Samtidig med at de baltiske landene undertegnet avtalen, foreslo Sovjetunionen den 5. oktober at Finland også skulle inngå en tilsvarende avtale. Men den finske regjeringen hadde ikke til hensikt å undertegne den ufordelaktige avtalen og avslo derfor russernes tilbud. Den 6. oktober innkalte finnene sine reservister, og den 12. oktober igangsatte Finland full mobilisering av hæren.
Forhandlinger mellom Finland og Sovjetunionen mini|Den finske forhandlingsdelegasjonen returnerer fra Moskva 16. oktober 1939, fra venstre Aarno Yrjö-Koskinen, J.K. Paasikivi, Johan Nykopp og Aladár Paasonen thumb|Det første sovjetiske kravet om en grenseendring kom den 14. oktober 1939, og finnene kom med sitt forslag den 23. oktober 1939. Russerne la frem et nytt forslag som finnene takket nei til den 3. november 1939. mini|Finlands strategiske stilling i 1939