thumb|Vi vet lite om Montenegros bronsealder. Her er rester av spyd fra bronsealderen. Bilde tatt i Historisk Museum, Cetinje. thumb|Illyrisk gullarbeid viser spydkaster til hest. thumb|Denne portretterte muggen fra Budva er fra 2–3. århundre e.Kr, og viser både gresk og romersk stilpåvirkning. Bilde tatt i Historisk Museum, Cetinje. thumb|Den hellige (Sveti) Jovan Vladimir var fyrste av Duklja, 990–1016. thumb|Freskomaleri av Mihajlo I Vojislav av Djukla, prins 1050–1077, og den første konge 1077–1081. Kopi i Historisk Museum i Cetinje.
Montenegros historie er sterkt preget av landets nærhet til mektigere naboland, og har vært båret fram av en ofte meget dyktig balansering mellom stormakter helt til vår tid. Deler av området har vært underlagt svært mange og skiftende utenlandske herredømmer, men en uavhengig, mer eller mindre kontinuerlig «montenegrinsk» stat eksisterte uavbrutt fra 1356 til 1918, og igjen fra 2006.
I de første 160 av disse årene var denne staten (Zeta) kulturelt og politisk «serbisk», men deretter ser vi ulike kontinuerlige «montenegrinske» stater og dynastier som behersket deler av landet, oftest med basis i klaner i fjellområdene i sørvest rundt Cetinje. Disse områdene var aldri besatt av osmanene, slik resten av Balkan var, eller av Venezia som fra 1420 til 1797 behersket Montenegros kystbyer.
Landets historie preges av at skillene mellom vestlig og østlig kristendom, politisk kultur, og statstilhørighet gikk gjennom dagens Montenegro. Det har lenge vært betydelige etniske, religiøse, økonomiske og politiske skiller mellom kysten i vest og innlandet i øst. Dette skillet er fortsatt synlig i montenegrinsk samfunnsliv.
Montenegros historie er en tusen år lang balansegang mellom ambisjonene til tyrkere, italienere og serbere på denne delen av Balkan. Bare en gang mislyktes balansegangen, da det montenegrinske kongehuset på 1400-tallet kom i konflikt med både tyrkerne og veentianerne på én gang. Prisen ble høy – Zeta-staten gikk i praksis under og overlevde bare i utilgjengelige fjellstrøk i sørvest. I nyere tid ble derimot selvstendigheten fra 2006 resultatet av mer vellykket balansekunst, den kom i stand takket være vestlig press mot de serbiske lederne etter Balkankrigene, og gjorde tålmodige montenegrinske ledere i stand til å manøvrere landet til full selvstendighet.
Oldtiden I grotten Mališina i Pljevlja er det funnet rester av bosetting fra istiden, mens Medena Stijena i samme kommune har rike funn fra steinalderen. Helleristninger med motiver av reinsdyr nær Risan i nordlige Kotorbukta vitner om reinsdyrjakten her under siste istid, da klimaet var langt kaldere enn i dag. Vi vet lite om overgangen til jordbruk og om bronsealderen i dette området.
Montenegro var befolket av illyrere samtidig med en viss gresk kolonisering langs kysten (Budva) omkring 700–500 f.Kr. Keltiske immigranter bosatte seg i området på 300-tallet f.Kr., og utviklet en illyrisk stat med hovedstad i Skadar i det 2. århundret. Mange historikere mener nå at illyrerne tilhørte den keltiske Hallstattkulturen.Kühn, Herbert. Geschichte der Vorgeschichtsforschung, Walter de Gruyter, 1976, s 455. «...of the Middle Danube Urnfield group persisted in the eastern Alpine and the north and east Adriatic area where the Illyrian Hallstatt culture arose in the following centuries best known through its celebrated Hallstatt cemetery and the situla art.»Kipfer, Barbara Ann: Encyclopedic Dictionary of Archaeology, Springer, 2000, s 591: «...Venus figurine Veneti: An Illyrian people who came from the east and took possession of...the Golasecca, Villanovan, and Etruscan cultures and with the transalpine Hallstatt culture.»
Illyrernes hovedstad lå i kystbyen Risan i Kotorbukta, og stadig illyrisk piratvirksomhet medførte at romerne omkring 140 f.Kr. tok kontroll med kystområdet på østsiden av Adriaterhavet (Dalmatia), og innlemmet innlandet i provinsen Illyricum fra år 9 e.Kr. Doclaea og Municipium S var viktige garnisonsbyer, og et veinett forbant alle landets utposter med kysten, og med Donau lengre nord. Ved delingen av Romerriket i 395 gikk grensen mellom de vest- og øst-romerske rikene (og etter hvert kirkene) nordover fra Skadar og gjennom det indre av Montenegro. Kysten var altså «vestlig».
Under Justinian opplevde Østromerriket en blomstring og handelssamkvemmet over Adriaterhavet økte kraftig etter Justinians erobring av Italia. Men under hans etterfølgere de neste århundrene fulgte nye nedgangstider for riket, og kampen mot islam fra 700-tallet dreide fokus bort fra de vestlige provinsene. Balkan opplevde på 400-tallet og 500-tallet en rekke barbariske invasjoner fra gotere, avarer og slavere. Med slavernes ankomst fra 600-tallet ble Montenegros posisjon som grenseområde etter hvert mellom østkirken og vestkirken enda tydeligere, ved at østkirken fikk en ny vekkelse gjennom kristningen av de nærboende serberne, og vestkirken gjennom kristningen av montenegrinerne.
Selvstendighetens høydepunkt - Duklja 600–1102 I tidlig middelalder dannet serbere, kroater og bulgarere sine første semi-nasjonale og ganske snart føydale stater, men «montenegrinere» hører vi ikke om.Okey, Robin: Eastern Europe 1740-1985, Unwyn Hyman 1982 (1989), side 14 og 17. Tidlig på 600-tallet er det mulig at den bysantinske keiseren tilegnet kyststrekningen av dagens Montenegro rundt elven Bojana til serbiske nybyggere,Kilde: en:wiki. Det har vært vanskelig å få dokumentert denne påstanden fra historiske kilder. som etablerte et levedyktig fyrstedømme i Duklja (Doclaea). Samtidig beholdt åpenbart bysantinerne initiativet på andre områder, for det serbiske fyrstedømmet ble kristnet av de østlige misjonærene Kyrillos og Methodios på 870-tallet.Norwich, John Julius: A Short History of Byzantium, Vintage Books, New York 1997 (1999), side 156.
En splittelse i flere lydriker fra 900 hindret ikke fortsatt ekspansjon. Byen Breznica ble nå et viktig serbisk provinssete. En midlertidig bysantinsk gjenerobring 960–1042 endte til slutt med total militær seier for Stefan I Vojislav av Duklja, som innen 1050 inkluderte hele kyststrekningen fra Skadar til Split. Den nye fyrsten for Huset Vojisavljević, Mihailo, balanserte mellom øst og vest ved å gifte seg med en gresk prinsesse i 1052. Balansekunsten under hans styre som fyrste (1050–1077) brakte midlertidig fred og økonomisk oppgang.
Snart ble derimot motsetningene til Bysants større. Da keiseren i Konstantinopel tapte Italia til normannerne, så serberne i fjellene sitt snitt til å gjøre opprør mot keiseren, med Mihailos støtte. Nederlag i kampen mot bysantinerne drev Mihailo i retning av Roma, med utsikter til å få opprettet Duklja som selvstendig katolsk erkebispedømme med pavens velsignelse. Den kirkelige status ble trolig ansett av Mihailo som en forutsetning for full politisk selvstendighet. Målet om eget erkebispedømme ble ennå ikke nådd, men pave Gregor VII, som var opptatt av å vinne nye seire i maktkampen mot Bysants etter kirkesplittelsen i 1054. Han anerkjente Duklja som kongedømme under Mihailo, som tok tittelen kong Mihailo I Vojislav av Duklja (1077–1081).
Sønnen og etterfølgeren Konstantin Bodin knyttet Duklja ytterligere til vesten, gjennom giftemål med normannerne i Italia. Sammen med den normanniske korsfarerhertugen Robert Guiscard deltok Konstandin i invasjonen av Dyrrachium lengre sør. I 1089 støttet han pave Urban II i striden med en motpave, og som takk ble bispesetet i Bar oppgradert til erkebispesete. Konstantin gikk videre i sin stormaktspolitikk, og angrep og okkuperte både Bosnia og det serbiske fyrstedømmet Raška. Dette slo derimot tilbake i form av en storstilt bysantinsk hevnekspedisjon 1089–1091, som innledet et gradvis tap av territorier og til slutt Duklja-statens fall.
I slaget ved Morača i 1102 vant storhertug Vukan av Raška en knusende seier over Duklja. Nå fulgte mer enn åtti års dynastisk balansekunst og indre strid hvor familiemedlemmer avløste hverandre i skiftende allianser med Bysants, normannerne, og serberne i Raška. Fra 1166 var bare en liten kyststripe tilbake utenfor serbernes kontroll, og i 1186 ble Duklja formelt og fullstendig innlemmet i Raška.
thumb|MisoslaVs evangelium, trolig fra 11.århundre, ble kopiert opp på 1100-tallet i Kotor. Det er et av de aller eldste skriftlige arbeider på serbisk. thumb|right|200px|Raškas utstrekning 1150-1220, et høydepunkt for middelalderens serbiske statsdannelse. thumb|Klosterdannelse var viktig kulturell nasjonsbygging i middelalderen, og målet var lenge en selvstendig kirke uavhengig av Serbia. Bildet viser ikonmaleri fra Morača-klosteret, 13.århundre. thumb|Utstrekningen av Crnojevic-dynastiets stat Zeta på 1400-tallet.
thumb|Montenegro nøt godt av sjelden religionsfrihet både under osmansk og venetiansk styre. Øyen Gospa od Škrpjela utenfor Perast i Kotorbukta fikk serbisk-ortodoks kirke i 1452, mens dagens katolske kirke ble bygget i 1632. thumb|Bispe-fyrstene i Cetinje styrte en selvstendig, teokratisk stat fra 1516 til 1878. Her bispekongen (kralj) Stefan, portrettert i 1628. thumb|Bispe-fyrsten Petar I Petrovic styrte i femtiårsperioden 1782-1830. thumb|Postkort fra 1910 viser proklamasjonen av Kongeriket Montenegro i 1910. thumb|Kong Nikola I Petrović-Njegoš var prins i Cetinje fra 1860, men ble den første og hittil siste formelle konge av Montenegro 28. august 1910, da kongedømmet ble proklamert. Hans stat viste avgjørende økonomiske og militære svakheter under Balkankrigene og første verdenskrig. thumb|Kongeriket Montenegro, 1914.
Serbernes høydepunkt – Raška og Zeta Under kong Stefan I Nemanja av Huset Vukanović nådde det serbiske kongedømmet et midlertidig høydepunkt. Han grunnla ikke bare Huset Nemanjić, men ble også opphøyet til ortodoks helgen. Han var en adelsmann fra Ribnica (Podgorica), og tillot opprettelsen av et underlagt, men enhetlig fyrstedømme Zeta som omfattet omtrent samme territorium som dagens Montenegro. I 1219 ble Stefan Is sønn Đorđe Nemanjić, utropt til konge av Duklja-Zeta. Siden Zeta-herskerne også språklig og kulturelt var serbere, kan vi nå snakke om et tvillingkongedømme som utviklet seg uten sterke etniske spenninger. I denne perioden skjedde det spesielt stor klosterbygging i dobbeltriket.
Dynastisk strid var derimot uløselig knyttet til høymiddelalderen, og de ulike kirkelederne kjempet også om økt innflytelse. Den katolske erkebiskopen av Bar var Zeta-periodens mektigste føydalherre. Under kong Stefan Uroš IV Dušan av Raška ble oppløsningstendensene i den serbiske staten så åpenbare, at Zeta etter hvert lyktes i å rive seg helt løs, etter hans død i 1355. Den serbiske storhetstiden var med dette over.
Allerede i 1356 oppstod igjen en selvstendig «montenegrinsk» stat, kongedømmet Zeta, under Balša I som grunnla Huset Balšić. Byene Bar, Kotor og Skadar ble underlagt det nye kongedømmet. Etter 1385 ble Prizren i dagens Kosovo inntatt, og Zeta fikk nå større utstrekning enn dagens montenegrinske stat. Tidvis lå også den kroatiske byen Cavtat under Zetas innflytelse. Zeta-herskerne fremmet fri handel, kystbyene blomstret, og det ble innført en pengeunion med dinarer som felles myntenhet.
Men stadig rivalisering med herskerne av Bosnia førte ofte til militær konflikt, og en kortvarig okkupasjon av den nordlige kyststripen i 1382, da bosnierne grunnla byen Herceg Novi. Da bosnierne forlot området oppstod en ny utfordring, nemlig den økende tilstedeværelsen og de økonomiske motivene til handelsrepublikken Venezia langs kysten. Venezia fikk fotfeste i Kotor (Catarro) på 1300-tallet, og føydalherrene i Onogošt (Nikšić) lot seg også overtale til å støtte venetianerne. Fra 1420 fikk venetianerne effektiv kontroll med hele kysten med unntak av Republikken Ragusa (Dubrovnik), og denne kontrollen skulle bestå helt til 1797. Med en ytterligere, ny fare også fra øst – osmanene – som en reell trussel, så Zeta-herskerne ingen annen utvei enn å alliere seg nært med Serbia.