Anton Alois Weber (tsjekkisk: Antonín Alois Weber; født 24. oktober 1877 i WolfsbergMatriční záznam o narození a křtu i Bezirk Tetschen i kongeriket Böhmen i Østerrike-Ungarn; død 12. september 1948 i Litoměřice i Okres Litoměřice i Tsjekkoslovakia) var katolsk biskop av Litoměřice. Liv og virke Bakgrunn Anton Alois Weber var sønn av tysk bonde og vever, og moren hans, Theresia Diessner,<ref name="Dobiáš79">Josef Dobiáš: Severočeské Sdružení katolických duchovních Pacem in terris, s povolením odboru sč Krajský národní výbor, jako příloha občasníku „Naše spolupráce“, Liberec, 1985, s.79}</ref> var også fra en veverfamilie. Deres første sønn fikk navnet Anton ved dåpen og det andre navnet, Alois, ved konfirmasjonen. Den lille gutten var sterkt påvirket av sin morfar, Jan Diessner. Han lærte ham sine første bønner, litanier og hvordan han skulle lese og skrive selv i førskolealder. I løpet av Antons barndom bodde rundt 700 innbyggere i 160 hus i landbyen Wolfsberg.
Weber ble opptatt på et gutteseminar og en gymnasieskole. Blant lærerne hans var fader Antonín Odstrčilík, en jesuitt, pedagog, pedagog og ivrig prest, som hadde en sterk innvirkning på den unge studenten. I 1895 besto Weber sin videregående diplom med utmerkelser i Litoměřice. sAå begynte han på teologi. Etter å ha fullført studiene foreslo ledelsen for seminaret at han skulle fortsette studiene i Roma.
Biskop Emmanuel Johann Schöbel av Leitmeritz/Litoměřice sendte ham så til Roma for å fortsette studiene ved «Collegium Bohemorum». I Roma tok han doktorgraden i teologi.
Prest Anton Weber ble ordinert til prest i Roma den 17. februar 1901. Da Weber kom tilbake til hjemlandet, begynte han å jobbe som kapellan i Teplitz høsten 1901. Selv om det allerede var to kapellaner som jobbet her ved siden av dekanen, var de ikke nok til alle åndelige oppgaver, inkludert forsvar mot «Los-von-Rom»-bevegelsen som var sterk rundt århundreskiftet i og omkring Østerrike.
Weber engasjerte seg umiddelbart i alle aktiviteter (forkynnelse, undervisning osv.), som han utførte så ivrig at han i 1907 ble syk med en alvorlig magesykdom. Legene anbefalte ham å bytte bosted. Dermed ble han utnevnt til religionslærer i Aussig. I 1927 ble han utnevnt til konsistoralråd i Litoměřice. Samme år utnevnte paven ham til kannik i Litoměřices katedralkapittel.
Selv om Anton Weber var upartisk i det nasjonale spørsmål i Böhmen og Mähren, mottok han ikke den nødvendige statlige bekreftelse for kannikembetet av det som da var Tsjekkoslovakia før i begynnelsen av 1930.
Biskop av Litoměřice Etter Litoměřice-biskop Josef Gross' død tok det ti måneder før Den hellige stol og den tsjekkoslovakiske stat ble enige om hans etterfølger, som ble Anton Alois Weber. pave Pius XI utnevnte ham den 22. november 1931, og han ble ordinert til biskop av Prahas erkebiskop Karel Kašpar i St. Vitus-katedralen i Praha; medkonsekrerende var to hjerlpebiskoper i Praha, Anton Podlaha og Jan (Johannes) Nepomuk Remiger.
Den 6. desember samme år ble han intronisert i Litoměřices katedral.
I løpet av sin embetsperiode arbeidet han for å løse nasjonale problemer og fremme forsoning mellom tsjekkere og tyskere. Andre fokuspunkter var utvidelse av religionsundervisning og karitativt arbeid. Seminaret i Mariaschein (Bohosudov) i Graupen (Krutka) ble utvidet og flere kirker ble bygget i distriktet.
Sudetentysk ultranasjonalisme, nazistisk fremmarsj På denne tiden begynte nasjonale og politiske konflikter å eskalere, som følge av Konrad Henleins aktivisme. I 1931 grunnla Henlein Sudetendeutsche Heimatfront, som han forvandlet til det nazistiske politiske parti Sudetendeutsche Partei (SdP) to år etter. Det harde drivet fra ekstremnasjonalister og nazister var ofte sammenfiltret i hverandre. SdP hadde også hemmelige direkte kontakter med Hitlers Tyskland og visse kretser i Storbritannia.
Tyske prester og intellektuelle undervurderte den totalitære nazisme med dens antikirkelige ideologi, noe som også gjenspeiles ved det tyske teologiske fakultet i Praha. Et eksempel er presten og professoren ved Det teologiske fakultet Adolf Kindermann.
Münchenavtalen i september 1938 forverret de nasjonale spenninger. I desember 1938 la Kindermann til og med frem et forslag om å opprette en selvstendig katolsk kirkeprovins i hele «Sudetenland». I følge ham skulle bispedømmet Litoměřice eleveres til erkebispedømme og fem nye bispeseter skulle opprettes: i Eger (Cheb)), Reichenberg (Liberec), Troppau (Opava), Nikolsburg (Mikulov) og Böhmisch Krummau (Český Krumlov). Som et alternativ foreslo han muligheten for å etablere såkalte prelaturer i Hohenfurth/Vyšší Brod (i bispedømmet České Budějovice) og i Nikolsburg/Mikulov (i bispedømmet Brno). Kindermann publiserte sitt forslag på 127 sider i en bok, men biskopen av Litoměřice, dr. Weber, som verket var dedikert til, nektet, og ga den ikke imprimatur (kirkelig trykketillatelse) for det. Boken ble senere konfiskert av nazistene selv. (Og senere skulle den samme Kindermann oppleve forfølgelse fra Gestapo, og at de hendret ham i å utøve prestetjenesten.)
Det er overraskende hvilke naive ideer man møter blant intelligente på den tiden. Situasjonen i seminaret var heller ikke lykkelig. Antall kandidater til presteembetet gikk ned. I 1932 var det bare 11 som studerte, og i 1936 kun 26 seminarister. Biskop Weber begynte derfor å vie seminaret enda mer oppmerksomhet, som til og med var truet med avvikling. Siden rektor dr. František Albert var ikke i stand til å utføre sine plikter på grunn av sin alderdom, utarbeidet biskopen nye og detaljerte statutter. Han tilbød overnatting til studentene og ledelsen av småseminaret fra Bohosudov i Litoměřice presteseminar i Jezuitská-gaten nr. 2. De valgte stedene måtte imidlertid endres. Weber skaffet nødvendige økonomiske ressurser ved å kunngjøre den såkalte seminarskatt som utgjorde 1 % av sekulærprestenes inntekt. Støtte ble også gitt av studiestedet i Mariaschein/Bohosudov.
Biskopens omsorg for bispedømmet kom til uttrykk i hans aktive deltakelse i forskjellige arrangementer. Men i 1935 fikk biskopen alvorlig lungebetennelse og ble innlagt på sykehuset i Ústí nad Labem /Aussig). Umiddelbart etter han var utskrevet fortsatte han sine planlagte aktiviteter, som kulminerte med å organisere en vellykket katolsk bispedømmesynode i 1937 i Mladá Boleslav. Den diskuterte konklusjonene fra nasjonalkongressen i Praha fra 1935, skisserte programmet for videre aktiviteter i bispedømmet og organiserte den katolske jentedagen. De hadde ennå ikke sin egen katolske organisasjon.
Biskop Webers sekstiårsdag ble en mulighet for unge mennesker til å hylle sin favorittbiskop. Rundt tusen deltakere fra 21 ungdomsskoler kom til Litoměřice og overbragte gratulasjoner til jubilanten den 27. september 1937. Den 3. oktober feiret ungdommen i Litoměřice hans bursdag, og den 14. november samlet tsjekkiske ungdommer seg gruppevis i seminarkirken.
Pave Pius XI advarte mot den generelle fare ved nazismens totalitære ideologi allerede den 14. mars 1937 i encyklikaen «Mit brennender Sorge» Den tyske bispekonferanse i Fulda, ledet av kardinal Bertram, sendte et skarpt notat om denne saken direkte til Adolf Hitler. Reaksjonen var økende bakvaskelse av den katolske kirke, etterfulgt av iscenesatte rettssaker mot prester og, fra 1938, et forbud mot religionsundervisning.
Erkebiskopen av Praha, kardinal Kašpar, ba lederen av den tyske bispekonferanse, kardinal Bertram, om å la generalvikarene fra utbryterterritoriet delta i bispekonferansene i Fulda. Det ble stadig vanskeligere for dem å kontakte sine egne biskoper, og de trengte å bli informert i tide om dagens situasjon, problemer og så videre. Imidlertid avslo kardinal Bertram frimodig denne anmodningen. Han uttalte at modus vivendi fra 1928 (som regulerte forholdet mellom Tsjekkoslovakia og Pavestolen) fortsatt var gyldig, og derfor kunne ikke kardinal Kašpars forslag gjennomføres uten samtykke fra Roma. Tvert imot kunngjorde han at han selv også ville delta i møtene til bispekonferansen i Praha, fordi deler av Mähren og Schlesien nå ble betjent fra hans eget erkebispedømme, Breslau.
Biskop Weber var klar over faren som her vokste frem. Han henvendte seg derfor til tyske sekulærprester og truet dem med at hvis noen av dem fortsatte å være involvert i Henleins SdP, ville han fjerne dem fra embetet. Nazistene glemte aldri dette.
Den tyske evangeliske kirke i Sudetenland (ledet av Dr. Erich Wehrenpfennig) anbefalte derimot at dets presteskap, som hadde utmertet seg i den «nasjonale kamp», fortsatte denne virksomheten. 91,9 % av det totale antall tyske protestantiske prester sluttet seg til SdP. Etter sammenslåingen av SdP med det nazistiske NSDAP var imidlertid ingen av de evangeliske pastorene i dette partiet lenger.
Münchenavtalens følger SdP hadde absolutt flertall i den tyske befolkning, de eneste unntakene var de sosialistiske og tsjekkiske partiene. Rett etter Münchendiktatet tvang SdP-ledelsen de fleste tyske politiske partier til å slå seg sammen med den tyske NSDAP. På dette tidspunktet forutså ikke de nazistiske politiske miljøer i Sudetenland noen ytterligere sammenstøt med den katolske kirke. Konkordatet mellom Den hellige Stol og Tyskland av 20. juli 1933 gjaldt ikke det nå okkuperte område.
Etter opprettelsen av Sudetenland konkluderte det tyske kirkeministerium med at innflytelsen fra kirken i denne regionen ikke var særlig betydelig for den generelle politiske utvikling i Tyskland. Den henvendte seg imidlertid til SdP for å få dette partiets vurdering av den katolske kirkes innflytelse på lokalbefolkningen i Sudetenland. I denne undersøkelsen fokuserte SdP kun på informasjon fra prester som var dets medlemmer, det vil si bare fra 49,3 % av områdets totale antall tyske katolske prester.
Dessverre var tyske katolikker i det okkuperte område ikke tilstrekkelig klare over den vanskelige situasjon katolikker i Tyskland allerede var i, hvor sterk motstand og kamp mot den katolske kirke allerede hadde brutt ut. Denne faren truet i økende grad Litoměřice bispedømme. Biskopen organiserte også retretter, prestemøter, videreutdannelse av prester og pastoralkonferanser for det presteskap som stod i aktiv tjeneste. Hans bemerkelsesverdige brev til prestene av februar 1938 vitner om hvordan han forsøkte å skaffe seg mest mulig informasjon om prestenes tenkning i gitte politiske situasjon. Han støttet materielt prester som befant seg i nød, og ofret hele sin farsarv. Han fortsatte denne aktiviteten selv under krigen. Han prøvde å feire requiemmesse for hver avdøde prest.
Som et resultat av Münchendiktatet ble Litoměřice bispedømme delt i to deler. Den større delen (ca. 75%), det såkalte Sudetenland, ble annektert til det nyopprettede nazifylket Sudetengau med hovedstaden Reichenberg (Liberec) og guvernør Konrad Henlein. Litoměřice bispedømme hadde totalt 446 prestegjeld i 1938. 342 prestegjeld (66,8%) ble dermed skilt ut, det vil si det meste av de berørte tsjekkiske og moraviske bispedømmer. Mens Litoměřice på høyre bredd av Elben tilhørte Sudetenland, tilhørte Terezín, ca 4 km unna på venstre bredd, den andre delen, den såkale Riksorotektoratet for Böhmen og Mähren.
Bispekurien i Litoměřice var det eneste som ikke hadde sete i protektoratet. Generalvikaren, msgr. Adolf Šelbický, trakk seg. Men biskop Weber utnevnte ham på nytt til samme stilling den 1. januar 1939 for resten av bispedømmet i det avkortede Tsjekkoslovakia, med sete i Libochovice. Msgr. Šelbický fryktet å bli arrestert, så han dro først til sykehuset i Louny, men der, etter å ha rådført seg med fortrolige venner, bestemte han seg for å trekke seg fra alle sine stillinger og trekke seg tilbake til Praha. Weber godkjente denne intensjon.
Nasjonalsosialistene konfiskerte seminarene i Leitmeritz og Mariaschein, og biskopen måtte også forlate sin residens. Han ble forbudt å besøke protektoratets menigheter.
Etter krigen