alt=En gresskledd tange som mellom to vannmasser.|miniatyr| Land mellom vannmasser ved Point Reyes National Seashore, California Landjord, også land eller fastland, er den faste overflaten på jorden som ikke er nedsenket i havet eller andre vannmasser. Den utgjør 29,2 % av jordens overflate og inkluderer alle kontinenter og øyer. Jordens landoverflate er nesten helt dekket av regolitt, et lag med stein, jord og mineraler som danner den ytre delen av den kontinentale jordskorpen. Landoverflaten spiller en viktig rolle i jordens klimasystem, og er involvert i blant annet karbonkretsløpet, nitrogenkretsløpet og vannets kretsløp. En tredjedel av landoverflaten er dekket av trær, en annen tredjedel brukes til jordbruk, og en tiendedel er dekket av permanent snø og isbreer. Resten består stort sett av av ørken, savanne og steppe.
Landterreng varierer sterkt og består av fjell, ørkener, sletter, platåer, isbreer og andre landformer. I fysisk geologi er landoverflaten delt inn i to hovedkategorier: Fjellkjeder og relativt flate interiører kalt kratoner. Begge dannes over millioner av år gjennom platetektonikk. Vassdrag, som inngår i vannets kretsløp, former landskapet, eroderer stein, transporterer sedimenter og skaper grunnvann. På fjell eller på høye breddegrader blir snø komprimert og omkrystallisert over hundrevis eller tusenvis av år og danner isbreer, som kan være så tunge at de trykker ned jordskorpen. Omtrent 30 % av landjorden har tørt klima, der mer vann forsvinner gjennom fordampning enn det som blir tilført via nedbør.
Temaet landjorden omfatter også kollektive naturressursene som et land har, som elver, innsjøer og biosfæren. Menneskelig manipulasjon av jorden, ved landbruk og arkitektur, kan også betraktes som en del av land.
Levende liv på landjorden er avhengig av ferskvann fra elver, bekker, innsjøer og isbreer, som utgjør tre prosent av vannet på jorden. Det meste av menneskelig aktivitet gjennom historien har funnet sted på beboelige landområder der landbruk er mulig og ulike naturressurser er tilgjengelige. I tiårene rundt år 2000 har forskere og beslutningstakere understreket behovet for å forvalte land og biosfære mer bærekraftig, gjennom tiltak som å gjenopprette forringet jord, bevare biologisk mangfold, beskytte truede arter og takle klimaendringer.
Definisjon Landjorden blir definert som den faste, tørre overflaten på jorden. Ordet land kan også samlet referere til jordens kollektive naturressurser, inkludert dens landdekke, elver, innsjøer, biosfæren, det laveste laget av atmosfæren (troposfæren), grunnvannsreserver og de fysiske resultatene av menneskelig aktivitet på land, slik som arkitektur og jordbruk. Grensen mellom landjord og hav er strandlinjen.
Etymologi Ordet land er et arveord og er kjent i omtrent samme form i norrønt og mange germanske språk. Det kan knyttes til det proto-germanske ordet , «ubearbeidet land», og deretter den proto-indoeuropeiske , spesielt i nordlige regioner som var hjemsted for språk som proto-keltisk og proto-slavisk. Noen eksempler er norrønt land og jǫrð, «fast land», gammelirsk land, «land, tomt, kirkebygning» og gammelirsk ithlann, «treskegulv» og gammel østslavisk ljadina «ødemark, ugress». Land brukes som motsetning til sjø og til dels i samme betydning som strand; landjord brukes som motsetning til sjøen og luften. Ordet jord er et arveord og er etymologisk relatert til tilsvarende ord på andre germanske språk blant annet engelsk earth. Jord brukes i flere betydninger blant annet løsmasse på overflaten, grunn, bakke, verden og kloden.
Et land eller nasjon kan bli referert til som moderlandet, fedrelandet eller hjemlandet til folket. Mange land og andre steder har navn der suffikset -land inngår (England, Grønland, og New Zealand). Det ekvivalente suffikset -stan fra indo-iransk, til slutt avledet fra det proto-indo-iranske , er også til stede i mange land- og stedsnavn, som Pakistan, Afghanistan og andre i Sentral-Asia. Suffikset brukes også mer generelt, som i persisk «sted for sand, ørken», «sted for blomster, hage», «kirkegård», og Hindustân «Indo- folkets land».
Dannelse og sammensetning
Jorden er en av solsystemets steinplaneter, de andre er Merkur, Venus og Mars. De kjennetegenes en kjerne av metall og mantel av stein (bergarter, mineraler), og som navnet antyder, en fast skorpe yterst, altså landjorden. Steinplaneter er små, lette og har tynn atmosfære sammenlignet med en gassplanet.Hammerstrøm, Maria: (2024)
Innenfor geografi studeres landjorden og dens historie generelt. Mineralogi er studiet av mineraler som landjorden består av og petrologi er studiet av bergarter. Jordbunnslære er studiet av jordsmonnet og omfatter underdisiplinene pedologi, som fokuserer på dannelse av jord, og edafologi, som fokuserer på forholdet mellom jord og liv.
Terrengets og landskapets beskaffenhet påvirker blant annet økosystemer, vannføring og distribusjon av vann. Over et stort område kan det påvirke klima- og værmønstre. Terrenget i en region bestemmer i stor grad egnethet for menneskelig bosetting: flate alluviale sletter (formet av rennende vann) har en tendens til å ha bedre jordbruksjord enn brattere, mer steinete høyland.
Dannelse av landjorden alt=En kunstnerisk skildring av den tidlige jorden, med mye av overflaten dekket av lava.|mini|En kunstnerens fremstilling av en tidlig fase av jordens historie (Hadean Eon).
Dannelsen og utviklingen av solsystemets legemer skjedde i takt med solen. I løpet av 4,54± 0,04 milliarder år ble den opprinnelige jorden dannet. Jordens atmosfære og hav ble dannet av vulkansk aktivitet og utgassing som innehold vanndamp. Opprinnelsen til verdenshavene var kondens og is fra asteroider, protoplaneter og kometer. I denne modellen forhindret klimagasser havene fra å fryse selv om den nyopprettede solen bare hadde 70 % lysstyrke.
Jordskorpen ble dannet da det smeltede ytre laget av jorden ble avkjølt og ble til en fast masse. Det er to modeller som forklarer landmassenes fremvekst. Enten skjedde det en jevn vekst til dagens former, eller, mer sannsynlig, en rask vekst tidlig i jordens historie, etterfulgt av jevn utvikling av et kontinentalt område.
Kontinentene dannes av platetektonikk, en prosess som drives av varmen fra jordens indre. På tidsskalaer som varer i hundrevis av millioner av år, har et superkontinent oppstått og brutt fra hverandre tre ganger. For rundt 750 millioner år siden begynte et av de tidligste kjente superkontinentene, Rodinia, å brytes opp. Kontinentene ble senere rekombinert for å danne Pannotia for 600–540 millioner år siden, og til slutt Pangea, som også brøt fra hverandre for 180 millioner år siden.
Landmasser alt=En animasjon som viser forskjellige modeller for kartfremstilling av jordens kontinenter|mini|Animasjon med et verdenskart med ulike inndelinger av kontinenter og verdensdeler
Kontinentene er de store sammenhengende landområdene omgitt av hav. Det er fire store sammenhengende kontinenter på jorden: Afrika-Eurasia, Amerika, Antarktika og Australia. Opptil syv geografiske regioner blir ofte sett på som kontinenter. Fra største til minst landområde er disse Asia, Afrika, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Antarktis, Europa og Australia.
Bergarter og mineraler Landjordens bergarter består for det aller meste av mineraler. Unntaket er de som inneholder glass. Mineraler er nesten alltid faste stoffer med krystallinske egenskaper bestemt av deres kjemiske sammensetning. Det finnes også mineraler som har samme kjemisk sammensetning, men har forskjellig krystallstruktur. En har beskrivelse av over 5000 forskjellige typer mineraler og hvert år blir det funnet nye.Raade, Gunnar: (2025)
Av de kjente mineralene er det rundt 100 som danner størsteparten av jordens bergarter. Mineraler dannes under et bredt spekter av kjemiske og fysiske forhold nede i landjorden, som varierende temperatur og trykk. De fire hovedkategoriene for mineraldannelse er: magmatisk, der mineraler krystalliseres fra en smeltet masse, sedimentær, der mineraler er et resultat av sedimentasjon, en prosess der råmaterialene er partikler fra andre bergarter som har gjennomgått forvitring eller erosjon tidligere, metamorf, der nye mineraler dannes av tidligere mineraler på grunn av endret forholde, vanligvis økende temperatur og trykk og hydrotermisk, der mineraler kjemisk utfelles fra varme løsninger i jorden.
Geomorfologi og landformer Landjorden utsettes for en rekke naturlige prosesser som former den og skaper ulike landformer. Studien av formene og mekanismene kalles geomorfologi. Erosjon og tektonikk, vulkanutbrudd, flom, forvitring, isdannelse, vekst av korallrev og meteorittnedslag er blant prosessene som konstant former jordens overflate over geologisk tid.
Platetektonikk
Platetektonikk er vitenskapen om jordskorpens bevegelse. Det vil si teorien om at jordens litosfære er delt inn i tektoniske plater som beveger seg over mantelen under. Dette resulterer i kontinentaldrift der kontinentene beveger seg i forhold til hverandre. Den tyske forskeren Alfred Wegener var den som først kom opp med teorien om kontinentaldrift i 1912.
Flere nøkkelegenskaper definerer den moderne forståelsen av platetektonikk. Stedet der to tektoniske plater møtes kalles en plategrense, med ulike geologiske fenomener som forekommer for ulike typer grenser. Et eksempel er divergerende plategrenser, der havbunnsspredning oppstår, i motsetning til subduksjonssonene der to plater støter mot hverandre og den ene platen synker ned.
Subduksjon fører til slutt til at all havbunn forsvinner ned i dype og til slutt vil selve kontinentene støte mot hverandre. En får da kontinentalkollisjon som åpenbarer seg som mektige fjellkjeder. Himalayafjellene er et eksempel som skyldes at det indiske kontinentet i sør har beveget seg mot nord, kollidert med og delvis blitt presset under det euroasiatiske kontinentet i nord.Ramberg, Ivar; Bryhni, Inge; Fossen, Haakon: (2025)
Jordskjelv og vulkansk aktivitet er vanlig i alle typer grenseområder mellom tektoniske plater. Med vulkansk aktivitet menes ethvert brudd på jordoverflaten der magma strømmer opp og blir til lava. Ildringen i Stillehavet inneholder to tredjedeler av verdens vulkaner, og over 70 % av jordens seismologiske aktivitet skjer i området. Ildringen omfatter plategrenser rundt Stillehavet.
Fjellkjededannelse Dannelsen av fjell kan skje ved orogenese og er et resultat av platetektonikk.Spjeldnæs, Nils: (2024) For eksempel kan fjell dannes i en konvergent plategrense ved en kollisjon der en plate skyver den ene platen over den andre, slik at fjell dannes ved at jordskorpen skyves oppover. Sonen som skyves ned kalles en subduksjonssone.Ramberg, Ivar; Bryhni, Inge og Fossen, Haakon: (2025)
Forvitring og erosjon Erosjon vil si transport av fragmenter av landmassene via naturlige prosesser, det være seg vind, vann, is og tyngdekraft. Utgangspunktet er at forvitring bryter ned og løser opp bergarter, mens erosjonen er selve transporten av masser til et annet sted. Naturlige erosjonsprosesser tar vanligvis lang tid uten å skape merkbare endringer i landskapet. For eksempel ble Grand Canyon skapt i løpet av 70 millioner år av Coloradoelven, som forskere anslår fortsetter å erodere elvegjelet med en hastighet på 0,3 meter hvert 200 år. Mennesker har forårsaket at erosjonen i verden er 10–40 ganger raskere enn normalt, noe som har ført til at halvparten av all matjord på jordoverflaten har gått tapt i løpet av de siste 150 årene.
Isbreer mini|Eyjafjörður på Island.