Dobbel predestinasjon er en versjon av læren om predestinasjon som ofte er blitt sett på det «det sentrale dogme» innen reformert protestantisme (den kalvinsk pregede del av protestantismen), og med en viss berettigelse i det minste hva angår dens eldre historiske periode. I samsvar med Jean Calvins syn, sier en av de reformerte bekjennelsene, «Consensus Genevensis»:Om Consensus Genevensis, lest 2025-07-05
«Det må bekjennes at Gud, i henhold til sitt evige råd, uavhengig av alle og enhver, har forutbestemt noen – som han har funnet passende – til frelse, og at han opplyser dem han har nedlatt å motta ufortjent med sin Hellige Ånd, slik at de kan motta det liv som tilbys i Kristus; videre at han likeledes har forutbestemt andre, i henhold til sitt frie valg, til ikke å bli troende, slik at de som er fratatt troens lys, må forbli i mørket.»
Jean Calvin lærte eksplisitt den doble predestinasjon. Han skrev det grunnleggende verket om dette emne, Institutes of the Christian Religion (1539), mens han bodde i Strassburg etter sin utvisning fra Geneve og rådførte seg tett med den reformerte teolog Martin Bucer.Nimmo, Fergusson, s. 45. Calvins tro å Guds uinnskrenkede suverenitet var den som avfødte både hans lære om providentia og predestinatio For 'verden' ville et liv iten 'providentia' vare ulevelig; dor enkeltmennesket ville det uten predestinatio være en tilværelse hvorved «ingen ville bli frelst».Susan E. Schreiner, "Predestination and Providence" in Ad Fontes. To the Sources: A Primer in Reformed Theology (Erdman Center of Continuing Education at Princeton Theological Seminary). . 2014-04-27.
Samme teologi er reflektert også i Westminster Confession of Faith: God «freely and unchangeably ordained whatsoever comes to pass.»
Når Calvin hevder «dobbel predestinasjon», er det i hans tenkning slik at utvelgelse til frelse står som bevis på Guds nåde, som driver mennesker til å prise og forherlige den, mens utvelgelse til fordømmelse står som bevis på Guds rettferdighet, med Calvins ord «gjennom dom som illustrerer Guds herlighet». Som en konsekvens av dette vil Calvin hevde at Gud, hvis utvelgelsesbeslutning logisk sett gikk forut for beslutningen om at fallet (lapsus -syndefallet) skulle inntreffe, direkte 'ville' dette (den såkalte supralapsarismen) og ikke bare forutså og tillot fallet (infralapsarismen''), slik saken ellers ofte ble beskrevet på reformert grunnlag. Når Calvin legger så sterk vekt på predestinasjon, er dette ikke bare fordi han fant sin lære om den bibelske, og derfor anså seg forpliktet av den, og heller ikke bare fordi han så i dobbelt predestinasjon en konsekvens av ideen om absolutt ufortjent nåde. Han hadde også en direkte religiøs interesse i å understreke Guds makt og suverenitet i og gjennom sin predestinasjonslære.
Martin Luther er absolutt ikke uinteressert i predestinasjonslæren, men for ham er Guds tilgivende barmhjertighet langt mer sentral enn Guds suverenitet og Guds herlighet. Delvis på grunn av dette, og delvis fordi Luther så sterkt understreker universaliteten i den åpenbarte vilje til kjærlighet, befinner ideen om predestinasjon seg i en vesentlig annen posisjon hva gjelder de to reformatorene seg imellom. For Luther står predestinasjonen som den uunngåelige, men for menneskelig tanke utilgjengelige bakgrunnen for frelse – for senere lutherdom mistet den mer og mer av sin betydning. For Calvin, derimot, tilhører ikke predestinasjonen det skjulte, men selve åpenbaringen. Den får for ham – på en helt annen måte enn for Luther – en selvstendig interesse og farger både gudsbegrepet og det grunnleggende etiske syn. Innen protestantismens retninger er den kalvininspirerte den som med avstand legger mest vekt på dobbel predestinasjon. I konflikt med verden må den kristne kjempe for Guds ære. I kalvinismen tjener ideen om predestinasjon, langt fra – som det kan virke sannsynlig – å virke i retning av etisk passivitet, som det sterkeste kallet til moralsk aktivitet.
Forbindelsen mellom ideen om predestinasjon og den utløste aktiviteten vises ofte i kalvinismens historie som å bestå i det faktum at mennesket i moralsk arbeid er tvunget til å søke vissheten om å tilhøre de utvalgte. Hvis kalvinismen, som det ofte har blitt påpekt, viste større aktivitet enn lutherdommen, bør det også bemerkes i denne sammenhengen at kalvinismen, med sin mer legalistiske forståelse av det bibelske innhold, hadde lettere for å si hva som skulle gjøres enn lutherdommen med sitt iboende mer abstrakte, men derfor også vanskeligere å realisere, standpunkt, som ikke på samme måte kan gi direkte forskrifter, men bare kan oppfordre den kristne til å handle i hvert enkelt tilfelle slik kjærlighetsbudet og det kristne kall krever. Referanser
Kategori:Kalvinisme Kategori:Protestantisme