Hays Code (eller Production Code) var et sett med retningslinjer for produksjon av amerikanske spillefilmer, der det «moralsk akseptable» i deres skildringer, spesielt av kriminalitet, seksuelt og politisk innhold, ble regulert og overvåket.Juliane Scholz: Der Drehbuchautor. USA - Deutschland. Ein historischer Vergleich. Transcript Verlag, 2016, s.205 ff. Will H. Hays var en ledende talsmann for innføringen av Produksjonskodeksen, som derfor i dagligtale er kjent som Hays Code.
Motion Picture Producers and Distributors of America, Inc. (MPPDA, senere MPA), paraplyorganisasjonen for amerikanske filmproduksjonsselskaper, tok i bruk kodeksen på frivillig basis i 1930. I lys av trusselen fra statlige sensurlover ble den imidlertid obligatorisk for filmproduksjonsselskaper fra 1934 og utover.
Hays Code var først en bransjeintern selvregulering som tok sikte på at filmprodusentene ikke overtrådte en rekke definerte anstendighets- eller samfunnmoralske grenser. Den satte et kraftig preg på filmene i mange år. Hele dokumentet var skrevet med katolske undertoner, og slo fast at kunst – også filmkunst – måtte håndteres forsiktig fordi den kunne være «moralsk ond i sine virkninger», og dens «dype moralske betydning» var udiskutabel. Det ble opprinnelig besluttet å holde den katolske innflytelsen på Hays Code hemmelig. Et tilbakevendende tema var «at publikum gjennom hele dokumentet føler seg sikre på at ondt er galt, og godt er rett».Yagoda, Ben (February/March 1980). "Hollywood Cleans Up Its Act; The curious career of the Hays Office". American Heritage, 31(2): 12–21. lest 19. mars, 2014.
Kodeksen ble avskaffet i 1967. Historie Forhistorie og opprinnelse Innen 1907 hadde det relativt nye mediet kino allerede blitt den mest populære fritidsaktivitet blant amerikanere, med over to millioner av dem som besøkte en av de mer enn 3000 Nickelodeon-kinoene over hele landet hver dag. Nickelodeons var billige, og det fantes verken faste lovbestemmelser angående åpningstider eller aldersgrenser for adgang.
Den første kritikken av disse tidlige formene for kino var imidlertid mindre rettet mot innholdet i filmene enn mot det sosiale miljøet Nickelodeons opererte i. Sosiale organisasjoner, som allerede var mektige på den tiden, fremførte at filmene ville utdanne unge mennesker som ikke kunne skille mellom fiksjon og virkelighet, mot umoral og kriminalitet. Det usunne sosiale miljø rundt kinolokalene ville, hevdet de, oppmuntre til denne utviklingen.
I 1907, under press fra lokale religiøse og sosiale interessegrupper, ga Chicagos bystyre for første gang politiet i oppgave å gi eller nekte filmvisningslisenser hvis innholdet ble ansett som umoralsk eller obskønt. Standarden for vurdering var den «sunne og oppbyggende sinnstilstand til den gjennomsnittlige borger». De overlot det til den enkelte sensor og hans personlige dømmekraft å fatte avgjørelsen i hvert enkelt tilfelle.
Allerede i 1909 reagerte filmindustrien på denne tilnærmingen, og etter forbudet mot to westernfilmer utfordret produsentenes advokater lovligheten av sensuren. Søksmålet var mislykket, og deretter ble det vedtatt en rekke forordninger og lover på kommunalt nivå over hele landet som tok for seg tolkningen av disse retningslinjene og spesifiserte dem.
Konsekvensene var ekstrem heterogenitet og økende misnøye blant produsenter, som, gitt retningslinjenes økende vilkårlige natur, hadde betydelige problemer med å velge riktig filmmateriale. Da en allianse av progressive sosiale organisasjoner endelig foreslo frivillig selvregulering for filmprodusenter, ble produsentene enige.
National Board of Review (NBR), bestående av rettskafne borgere, fikk i oppgave å gjennomgå, evaluere og anbefale kutt. Et syvpunktsprogram fungerte som en retningslinje for å objektivt regulere prosessen, men fra starten av led det av en viss vilkårlighet og mangel på klarhet. I følge dette programmet var følgende forbudt:
Engelsk Norsk obscenity in all forms Obskjønitet av alle former vulgarity when it offends or when it verges toward indecency, unless an adequate moral purpose is served Vulgaritet, når den sårer eller når den grenser til usedelighet, med mindre det tjener adekvat i moralsk øyemed the representation of crime in such a detailed way as may teach the methods of committing crime except of winning to the whole public Fremstilling av kriminalitet på en så n detaljert måte at den fremstiller metodikker for utøvelse av straffbarheter, med mindre det er til almenhetens gavn morbid scenes of crime, where the only value of the scene is morbidity or criminal appeal Morbide forbryterske scener, hvis eneste endemål er en appell til morbiditeten eller lovbruddet the unnecessary elaboration or prolongation of scenes of suffering, brutality, vulgarity, violence or crime De unødvendig utførlige eller langt utdragne skildring av av scener med lidelse, brutalitet, gemenhet, vold eller kriminalitet blasphemy Blasfemi scenes of films which because of elements frequently very subtle they contain, have a deteriorating tendency on the basic moralities or necessary social standards Scener i filmer som på grunn av hyppige elementer som subtilt bevirker en fordrevelse av grunnleggende moralske eller nødvendige sosiale adferdsnormer
Da det ble reist krav om en nasjonal sensurlov i den amerikanske kongressen tidlig i 1920-åene, ble Motion Pictures Producers and Distributors Association grunnlagt i 1922. Dette eliminerte trusselen om en ensartet sensurlov og delegerte ansvaret for overholdelse tilbake til filmindustrien. Will H. Hays, en tidligere kampanjeleder for den republikanske president Warren G. Harding, ble innsatt som styreleder og lovet å sette sammen et sett med moralske prinsipper som filmskapere skulle følge.
I 1929 utarbeidet den katolske lekmannen Martin Quigley, redaktør for den fremtredende fagavisen Motion Picture Herald, og jesuittpresten pater Daniel A. Lord en standardkodeksSmith (2005), s.38. og sendte den til studioeneDoherty, Thomas Patrick (1999). Pre-Code Hollywood: Sex, Immorality, and Insurrection in American Cinema 1930–1934. New York: Columbia University Press. ISBN 0-231-11094-4.Jacobs (1997), s.108. Lord var spesielt opptatt av effektene lydfilm hadde på barn, som han anså som spesielt mottakelige for deres tiltrekning. I februar 1930 møtte flere studiosjefer, blant dem Irving Thalberg fra Metro-Goldwyn-Mayer, Lord og Quigley. Etter noen revisjoner ble de enige om bestemmelsene i kodeksen. En av de viktigste motiverende faktorene for å vedta kodeksen var å unngå direkte statlig inngripen.Prince (2003), s.21. Det var SRC (Studio Relations Committee, forløperen til PCA) ledet av oberst Jason S. Joy, en tidligere administrerende sekretær i American Red Cross)Vieira, Mark A. (1999). Sin in Soft Focus: Pre-Code Hollywood. New York: Harry N. Abrams. ISBN 0-8109-8228-5, s.8.linders Inst. profile. ansvaret for å føre tilsyn med filmproduksjonen og gi studioene råd når endringer eller kutt var nødvendige.LaSalle (2000), s.63.Doherty (1999), s.8. Den 31. mars ble MPPDA enige om at de ville overholde kodeksen.Doherty (1999), s.2. Produksjonskoden var ment å sette en begrensning på filmer som ble distribuert til et stort publikum, noe som gjorde det vanskeligere å appellere til alle individer i publikum.
1930 til 1934 – Hays Code som frivillig selvregulering Etter lange forberedelser publiserte Will Hays' kontor en liste over «Don'ts» (Ikke gjør det!) og «Be Careful» (Vær forsiktig) i 1927, og 31. mars 1930 en formell versjon av denne listen, nå kalt «Production Code».
Denne kodeksen ble imidlertid i stor grad ignorert av filmskapere. Det fantes rett og slett ingen mekanisme for å håndheve kravene. Dessuten var landet midt i en stor økonomisk krise (den store depresjonen) på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet, og amerikanske filmskapere reflekterte livets virkelighet i til tider svært realistiske filmer om fattigdom og vold. Gangsterfilmer, hvorav noen inneholdt svært brutale scener, var på moten, og de ble ofte beskyldt for å gjøre gangstere til mer eller mindre romantiske helter og glorifisere vold. «Tilståelsesfilmer» var også populære, som mer eller mindre uunngåelig fremstilte heltinnen som en prostituert eller elskerinne til en velstående mann. Mange heltinner hadde uekte barn og brukte mye tid på å lete etter en ektemann. Disse filmene er nå kjent som Pre Code-filmer.
Kontroversen rundt økt filmsensur intensiverte seg på grunn av to hendelser: I 1933 lagde Mae West to filmer som svært åpent omhandlet temaet seksualitet, om enn bare verbalt. Og Paramount, som allerede hadde Mae West under kontrakt, lagde filmen The Story of Temple Drake, basert på William Faulkners roman Sanctuary, til tross for et eksplisitt forbud fra sensurstyret. Skildringen av en ung kvinne fra en velstående familie som bor sammen med gjerningsmannen etter en voldtekt, opprørte spesielt den katolske kirke, som utøvde massivt press for å kreve mer effektiv filmsensur. I mai 1934 rykket i rast orden tre kardinaler ut og formante. Det var kardinal Mundelein (Chicago) og så kardinal O'Connell (Boston), og til sist kardinal Dougherty av Philadelphia, aller skarpest:
Philadelphia: I mai 1934 forbød kardinalerkebiskop Denis Joseph Dougherty katolikker i Philadelphias erkebispedømme å gå på kinoer, og erklærte at filmindustriens fokus på «sex og kriminalitet» var et «ondsinnet og lumsk angrep ... på selve grunnlaget for vår kristne sivilisasjon». Han la til: «Det eneste argumentet som sannsynligvis vil bli hørt nå, er det som påvirker billettinntektene.»Tidsskriftet St Olav, nr. 25, 1934, i artikkelen FILMEN OG DEN KRISTNE MORAL, gjengir kardinal Doughertys bredside slik: Kardinal Doughtery av Filadelfia har erklært filmen krig. I et brev til presteskapet angriper han voldsomt filmen og opfordrer til boikott av alle kinoer inntil der blir laget film som ligger på et høiere nivå enn hvad det nu fremvises. Kardinalens brev er offentliggjort i hans officielle organ og stempler hovedmassen av film produksjonen som usømmelig og umoralsk og en fare for den opvoksende slekt. Kardinal Doughtery er dermed blitt den tredje i rekken av høie katolske geistlige som i løpet av en uke er rykket ut mot filmprodusentene i Hollywood. I sitt angrep skriver kardinalen at 77 millioner mennesker, hvorav 23 millioner under 21 år, besøker kinoene hver uke og får servert billeder som hovedsakelig behandler forbrydelser og seksuelle spørsmål. Som regel går handlingen ut på skilsmisse, fri kjærlighet, utroskap og skildringer av forbryteres meriter. Kardinalen ser heri et farlig og lumsk anslag mot det fundamentale i den kristelige civilisasjon, ekteskapet, hjemmenes ukrenkelighet og folkets lovlydighet. Da alle henvendelser til filmprodusentene i Hollywood hittil har vært forgjeves, mener han at den eneste utvei er å gå til boikott av kinoene, og brevet har mere form av befaling enn av henstilling.
Som et resultat falt billettsalget snart med 20–40Morris, Charles R. American Catholic: The Saints and Sinners Who Built America's Most Powerful Church (1992) s. 1 prosent.
På grunn av nedgangen i inntekter tryglet mange studioledere og andre offentlige personer Dougherty om å avslutte boikotten, blant dem Samuel Goldwyn og John B. Kelly sr. Han nektet to ganger å avtale et møte med Harry Warner. Selv omerkebiskop Dougherty aldri opphevet forbudet, vendte katolikkene gradvis tilbake til kinoene. I juni 1934 ble en katolikk nettopp fra Philadelphia, Joseph Breen, utnevnt til å lede den nyopprettede Production Code Administration og anvendelsen av Hays Code på filmproduksjon.
Innstramming og håndhevelse av kodeksen