Jin-dynastiet (jursjensk: Anchu; kinesisk: 金朝, pinyin: Jīn Cháo; 1115–1234), også kjent som jursjenerdynastiet, var grunnlagt av den jursjenske wanyan-klanen, som også var forfedrene til mandsjuene som etablerte Qing-dynastiet rundt 500 år senere. Noen ganger skrives navnet som Jinn for å skille det fra et tidligere kinesisk Jìn-dynasti som med det romerske alfabet ser likt ut når tonetegn utelates. I alt er det hele fire epoker i kinesisk historie som bruker navnet «jin» (se nærmere differensiering her).
Det ble grunnlagt i 1115 i det nordlige Mandsjuria, og nedkjempet etter hvert Liao-dynastiet (allerede i 1125), som omfattet store deler av det nordlige Kina, og dessuten store deler av de mongolske områder. Riket tok også kontakt med det koreanske riket Goryeo, men ble avvist av rikets keiser Yejong. thumb|left|Jin-dynastiet (gult) i 1142, etter Song-dynastiet hadde avgitt sin nordlige halvdel Den 9. januar 1127 plyndret Jin-styrker Kaifeng, hovedstaden i Song-dynastiet, og tok til fange både keiser Qinzong hans far, den nettopp abdiserte keiser Huizong. Etter Kaifengs fall måtte Song-riket trekke seg sørover, det såkalte sørlige Song-dynasti fortsatte å kjempe mot Jin-dynastiet i over ti år. Men i 1141 inngikk de en fredsavtale der de avstod alle sine områder i Nord-Kina til Jin-dynastiet.
Etter erobringen av Nord-Kina ble Jin-dynastiet mer og mer sinisert (kinesiskpreget), og flyttet sin hovedstad fra Huining Fu i det nordlige Mandsjuria (sør for dagens Harbin) til Zhongdu (i dag Beijing).
På begynnelsen av 1200-tallet begynte presset fra mongolene å gjøre seg gjeldende. I 1214 ble Jin-dynastiets hovedstad flyttet til Kaifeng (den tidligere Song-hovedstaden) for å komme lenger unna mongolene. Men under ledelse av Djengis Khans tredje sønn Ögedei Khan klarte mongolene, nå allierte med det sørlige Song-dynasti, å knuse Jin-dynastiet i 1234.
Mange år senere, i 1616, klarte mandsjuene under ledelse av Nurhaci å opprette det senere Jin-dynasti, som altså var oppkalt etter det som gikk under i 1234. Men navnet ble allerede i 1636 endret til Qing-dynastiet, som ble det siste av det keiserlige Kinas dynastier.
Jin-dynastiets keisere +Lederne av Jin-dynastiet 1115–1234TempelnavnMiao Hao廟號miàohàoPosthumt navnShi Hao諡號shìhàoFødselsnavn 姓名xìngmíngRegjerings-årÆranavnNian Hao年號niánhàoog år Konvensjon: Jin + tempelnavn eller posthumt navnTàizǔ太祖(1)Wányán Āgǔdǎ完顏阿骨打ellerWányán Min完顏旻1115–1123Shōuguó (收國, 1115–1116) Tiānfǔ (天輔, 1117–1123)Tàizōng太宗(1)Wányán Wúqǐmǎi完顏吳乞買ellerWányán Shèng完顏晟1123–1135Tiānhuì (天會, 1123–1135)Xīzōng熙宗(1)Wányán Hélá完顏合剌ellerWányán Dǎn完顏亶1135–1149Tiānhuì (天會, 1135–1138) Tiānjuàn (天眷, 1138–1141) Huángtǒng (皇統, 1141–1149)(2)Hǎilíngwáng海陵王Wányán Dígǔnǎi 完顏迪古乃ellerWányán Liàng完顏亮1149–1161Tiāndé (天德, 1149–1153) Zhènyuán (貞元, 1153–1156) Zhènglóng (正隆, 1156–1161)Shìzōng世宗(1)Wányán Wūlù 完顏烏祿ellerWányán Yōng完顏雍1161–1189Dàdìng (大定, 1161–1189)Zhāngzōng章宗(1)Wányán Jǐng完顏璟1189–1208Míngchāng (明昌, 1190–1196) Chéng'ān (承安, 1196–1200) Tàihé (泰和, 1200–1208)(2)Wèishàowáng衛紹王orWèiwáng衛王Wányán Yǒngjì完顏永濟1208–1213Dà'ān大安 1209-1212 Chóngqìng崇慶1212-1213 Zhìníng至寧1213Xuānzōng宣宗(1)Wányán Xún完顏珣1213–1224Zhēnyòu貞祐1213-1217 Xīngdìng興定1217-1222 Yuánguāng元光1222-1224Āizōng哀宗(1)Wányán Shǒuxù完顏守緒1224–1234Zhèngdà正大1224-1232 Kāixīng開興1232 Tiānxīng天興1232-1234(2)Mòdì末帝Wányán Chénglín完顏承麟1234(2)
(1) Ganske langt og ikke brukt i omtale av denne herskeren. (2) Fantes ikke
Litteratur Jing-shen Tao: The Jurchen in Twelfth-Century China. A Study of Sinicization. University of Washington Press, Seattle WA og andre 1976, ISBN 0-295-95514-7 (Publications on Asia of the Institute for Comparative and Foreign Area Studies 29).
Eksterne lenker
Om relasjonene mellom Jin og Song
Kategori:Kinesiske dynastier