Sigríður Tómasdóttir (1871–1957) var en islandsk miljøverner, mest kjent for sin innsats for å hindre at Gullfoss ble utbygget til vannkraftproduksjon. Dette gjorde henne til en pioner innen miljøvern på Island og hun er allment ansett som Islands første miljøforkjemper.
Liv Sigríður Tómasdóttir ble født i 1871 på gården Brattholt ved den nedre enden av juvet nedenfor Gullfoss. Foreldrene hennes var bonden Tómas Tómasson fra Brattholt og Margrét Þórðardóttir. Sigríður og hennes søster fulgte ofte besøkende til Gullfoss. Mange hadde reist langt for å oppleve fossen, og holdningen til disse menneskene må ha påvirket Sigríður og preget hennes arbeid senere i livet. Hun fikk ikke noen formell skolegang, men lærte seg alle vanlige jobber og arbeidet både inne og ute. Hun var også en talentfull illustratør og håndarbeider, kjent for sine tegninger og broderier av planter og dyr.
Etter foreldrenes død fortsatte hun å drive gården i Brattholt sammen med Einar Guðmundsson, som hadde fått fosterhjem på Brattholt som barn. I 1952 brant huset deres ned, og hun og Einar bodde i en del av stallen til de kunne flytte inn i et nytt hus i 1954. Sigríður bodde hele livet på Brattholt og døde i Hafnarfjörður i 1957. Hun ble gravlagt på Haukadalur kirkegård.
Virke På begynnelsen av 1900-tallet begynte investorer, ofte på vegne av utenlandske interesser, å kjøpe opp rettigheter til fossefall på Island med sikte på utbygging av vannkraft og industri. I 1907 tilbød en engelskmann, Howells, seg å kjøpe Gullfoss fra Sigríðurs far, Tómas Tómasson, for , noe som tilsvarte 50 ganger brannforsikringsverdien av Brattholt. Tómas nektet å selge, men senere signerte landeierne i området, inkludert Tómas, en leieavtale for bygging av en demning over elva Hvítá, noe som ville medført at Gullfoss ville blitt neddemt.
Sigríður var opprørt over avtalen og iverksatte en rekke protester. Hun brukte sine egne sparepenger for å hyre en advokat Reykjavík og gikk til søksmål mot utbyggingen. Hun kjempet i årevis i retten for å få leieavtalen kjent ugyldig og foretok mange turer de 120 kilometerne til Reykjavík for å følge opp saken og møte embetsmenn i regjeringsapparatet. Hennes advokat var Sveinn Björnsson, som senere ble Islands første president. Sigríður tapte til slutt saken i rettssystemet, men oppnådde positiv offentlig oppmerksomhet og investorenes interesse minket. Til slutt stoppet de betalingen av leie, leiekontrakten ble kansellert som følge av dette og kraftprosjektet ble oppgitt. Gullfoss og området rundt ble etterhvert solgt til den islandske regjeringen. Det ble gitt permanent vernestatus i 1979.
Ettermæle Sigríðurs besluttsomhet ga henne landsdekkende anerkjennelse og styrket viktigheten av naturvern i landets offentlige forvaltning. Hennes engasjement for naturvern har gjort henne til en inspirerende figur i islandsk historie. Som en anerkjennelse for hennes livsverk og hennes bidrag til beskyttelsen av Islands naturarv ble det i 1978 reist et minnesmerke til hennes ære nær Gullfoss. Minnesmerket ble laget av billedhuggeren Ríkarður Jónsson. I 2010 ble det opprettet en miljøpris som er oppkalt etter henne; Náttúruverndarviðurkenning Sigríðar í Brattholti. I 2011 ble en kunnskapssti kalt Sigríðarstíg åpnet ved Gullfoss, med informasjon om fossen og Sigríður og hennes kamp for å beskytte denne naturperlen.
Referanser
Kategori:Islendinger Kategori:Miljøaktivister Kategori:Feminister