Mary Moffat Livingstone (født 12. april 1821 – 27. april 1862) var en skotsk lingvist og kone til misjonæren David Livingstone. Hennes innsatts i Afrika har kommet helt i skyggen av hennes mann. Hun var en erfaren reisende som kunne flere afrikanske språk og styrte familiens husholdning, inkludert misjonsstasjoner og barneskole. Hun var med mann på flere strabasiøse ekspedisjoner, og mens mennene var iført praktiske klær var hun iført store skjørt og kjoler.
Biografi Mary Moffat var det eldste av de ti barna til den skotske misjonæren Robert Moffat (1795–1883) og hans kone Mary (født Smith, 1795–1870). Mary ble født i Griekwastad, omtrent 150 kilometer vest for Kimberley.
Hun tilbrakte oppveksten ved misjonenstasjonen i Kuruman som var drevet av hennes far og mor. Fra 1839 til 1843 bodde hun i Storbritannia med foreldrene sine. Da familien kom tilbake til Kuruman i 1843 var David Livingstone der. Mary var utdannet til lærer på misjonsskolen, hun var vant til livet i Afrika og visste hvordan man skulle drive et hjem, bake brød, tilberede kjøtt, lage klær, lys og såpe. Mary snakket også flytende setswana, språket til tswana-folket.
Livingstone bodde hos dem over julen 1843. Han dro tilbake til misjonstasjonen han var i ferd med å bygge opp i Mabotsa. Her ble han angrepet av en løve og skadet overarmen. Han dro til Kuruman for å komme seg, her ble han bedre kjent med Mary og fridde til henne.
Mary Moffat giftet seg med David Livingstone 9. januar 1845. Etter noen uker i Kuruman la de nygifte ut på en 12-dagers reise med oksevogn til sitt første hjem, misjonsstasjonen i Mabotsa. Huset han hadde begynt å bygge lå i en fruktbar dal med egen vannforsyning, og her kunne Mary dyrke grønnsaker. I januar 1846 ble deres første barn, Robert, født. Idyllen slo fort sprekker, det ble tørke og avlingene slo feil. Robert var en sykelig baby, og Mary var snart gravid igjen med sitt andre barn. Hun forsøkte på å etablere seg som lærer i Chonuane, men helsen hennes begynte å bli dårligere. Da tørken ødela avlingene deres, ble de tvunget til å returnere til Marys familiehjem i Kuruman, hvor Marys magre, halvt utsultede utseende sjokkerte familien og landsbykvinnene. Kort tid etter fødte hun en liten jente, som de kalte Agnes.
Paret bodde først i Mabotsa før de flyttet til Chonuane og deretter i 1848 til Kolobeng på grensen av Kalahariørkenen. Huset til familien lignet en liten fattigslig husmannshytte. Hennes kunnskaper i flere afrikanske språk og erfaring med å jobbe i avsidesliggende utposter hjalp paret. Hun var mer kjent i det sørlige Afrika enn Livingstone, så han ble ofte introdusert som ektemannen til Mary Moffat. Han hadde planer om en ny misjonsstasjon i Kolobeng men tilbakeslagene fortsatte.
Det viste seg å være meget vanskelig å omvende tswana-folket til kristendommen og i tillegg var militante boerbønder truet med å kaste ut misjonærene. Til tross for de forverrede forholdene fødte Mary et tredje barn, Thomas, i mars 1849. Livingstones ville dra på leting etter innsjøen på den andre siden av ørkenen som afrikanerne snakket om, derfor ville han sende Mary og barna tilbake til Kuruman. Livingstone var borte i seks måneder. Han hadde lyktes i å finne Ngami-sjøen, som ligger 907 meter over havet på det sørvestlige hjørnet av Okavangodeltaet. I 1849 sa han at han ønsket at Mary og barna skulle følge ham på hans andre tur, på rundt 2400 kilometer, over ørkenen. Hun var gravid med sitt fjerde barn, og hun visste at hun sannsynligvis ville føde et sted i ørkenen. Hun likte heller ikke å reise med oksevogner og minst en gang hadde hun vært med på at de veltet. Tjenerne klarte ikke å finne annet enn gjørmete vann og de prøvde å få dekket matrasjonene sine så godt de kunne. Hun bakte brød når det var mulig, og i tre måneder levde de på kokt kjøtt, mais og melk. Ved Ngami-sjøen ble det en kort pause mens de nøt landskapet og barna lekte i vannet. Tsetsefluer og mygg plaget dem, og sammenhengen mellom dem og malaria var ennå ikke forstått. Snart led både Thomas og Agnes av malaria. Livingstone ble tvunget til å gi opp planene om å dra nordover, og det avmagrede og utmattede følget kjempet seg tilbake til Kolobeng.
Her fødte Mary en liten datter, Elizabeth, farlig undervektig overlevde hun bare seks uker. Mary selv var alvorlig syk og led av delvis lammelse, muligens forårsaket av et hjerneslag en stund etter fødselen. Marys familie var ikke fornøyd med alle fysiske utfordringer og farer Livingstone utsatte familien sin for og ga han skylden for Elizabeths dødsfall. Mary og David sørget over datteren, men i april 1851 dro de på ennå en reise med familien gjennom Kalahariørkenen. Mary var igjen gravid, og hennes mor sendte et sterkt formulert brev til svigersønnen, hva i all verden drev han med, måtte han nå risikere livene deres på nytt?
Når det gjaldt hennes mulighet til å avgjøre om hun skulle dra på disse utfordrende reisene har både historikere og biografer diskutert temaet, men ikke kommet frem til noe klart svar. Hadde Mary i det hele tatt hadde noe valg? Hun hadde bestemt seg for å være den støttepilaren mannen ønsket at hun skulle være, og hun var også fast bestemt på at ingen andre enn mannen hennes skulle være til stede ved fødselen av barna hennes. Det var viktig for mannen hennes at hun var med på reisene, hun snakket flytende setswana, portugisisk og også litt makololo (sotho‑variant), sjona, chichewa og andre språk i regionen. Navnet til faren hennes var kjent etter hans lange virke som misjonær, og introdusere seg som hans datter hjalp sikkert noen ganger til med å skape en vennlig kontakt.
Mary var syv måneder gravid da de nådde Linyanti, hvor de var gjester hos Sebetwane, høvdingen for Makololo-folket. Snart døde imidlertid verten deres av en sykdom, og Livingstone innså at utbredt feber gjorde dette til et uegnet sted for en misjonsstasjon. Han forlot familien sin på bredden av Cuando-elven, dro nordover i 160 kilometer og nådde Zambezi. Afrikanerne her fortalte om Mosi-oa-Tunya, en spektakulær foss som han noen år senere ville besøke personlig og gi nytt navn, Victoriafallene. Når han kom tilbake til Linyanti ble sønnen William Oswell født. miniatyr|Mary Livingstones gravstein i Chupanga Hun bodde i Storbritannia i perioden 1852–1856 sammen med de fire barna. Det viste seg å være vanskelig å bo hos slektninger i Skottland. Etter flere flyttinger bosatte hun seg til slutt i Kendal. Dette var på den tiden Livingston var på sin første store ekspedisjon til Zambezi, 1852–1856. I 1856 kom mannen også til Storbritannia hvor han i 1857–1858 utførte forberedelser til en ny Zambezi-ekspedisjonen. I 1858 dro hun med Livingstone til Afrika, hun var gravid og dro til foreldrenes hjem i Kuruman for å føde deres sjette barn, Anna Mary. Livingstone startet sin andre Zambesi-ekspedisjonen, 1858 til 1864. Hun reiser tilbake til Storbritannia i 1860/1861, men trivdes ikke der. Hun returnerte til Afrika med HMS Gorgon sammen med kona og datteren til biskop MacKenzie, med skipet var også et prefabrikkert skip, Lady Nyassa, som Livingston skulle bruke. De ankom Zambesi 8. januar 1862. På grunn av forsinkelser ankom Livingstones dampskip Pioneer tre dager senere. Da hadde Gorgon gått til sjøs og stormflo stoppet skipet fra å returnere før i slutten av måneden. Biskop MacKenzie var avgått ved døden i tiden kona og datteren var på vei til Afrika, Livingstone hadde tatt med liket på Pioneer til Zambesi. Mary og familien ble med Livingstone på hans neste store ekspedisjon opp Zambezi-elven. De var nådd Chupanga 22. april 1862, hun var blitt syk av malaria og tross mannens forsøk på behandling forverret tilstanden seg og hun døde 27. april.
Mary ble gravlagt i Chupanga, ved bredden av Zambezi. Et kors ble satt på graven og David Livingstone sendte bestilling på et minnesmerke i støpejern fra Scotland. Han ønsket inskripsjonen: "Her hviler Mary Moffat Livingstones jordiske levninger i håp om en gledelig oppstandelse av vår frelser Jesus Kristus - døde 27. april 1862, 41 år gammel", skrevet på engelsk på den ene siden og på portugisisk på den andre. Deretter fortsatte mannen reisen sin.
Referanser
Kategori:Britiske oppdagere