Leonhard Roth (også kalt Leo Roth) (1904–1960) var en tysk katolsk prest tilhørende dominikanerordenen, som satt som fange i konsentrasjonsleiren Dachau. Da amerikanerne kom og befridde fangene, flyttet han ikke ut av leiren. Brakkene fyltes nå med gestapofolk, og dem hadde han så et sjelesørgerisk virke for. De fleste av fangene var klare over at han selv var blitt pint og plaget av nettopp den organisasjon de tilhørte. At han hadde valgt å bli i leiren og dele fangenes kår bare for å hjelpe dem, virket sterkere enn mange prekener.
Han mente også at denazifiseringen i Vest-Tyskland ikke var grundig nok, møtte sterkere motstand mot dette engasjement enn det som var godt for hans nerver. Han ble gitt tre måneders tjenestepermisjon i 1960, forsvant, og hans råtnende levninger ble så funnet ved Braz i de østerrikske alpene. Dødsårsak var ikke mulig å fastslå, og forble omstridt.
Liv og virke Bakgrunn Leonhard Roth var sønn av bryggermester Joseph Roth og hans hustru Anna (née Riß). Han ble født i Niederbayern den 28. mai 1904; fødestedet var Saldenburg i Bayrischer Wald i keiserdømmet Tyskland. Han vokste opp i et bayersk katolsk hjem. Likesom sine brødre Franz (1899–1985) og Joseph (1897–1941) ble han katolsk prest.
Han gikk imidlertid først på misjonsseminaret ved Schweiklberg kloster og fullførte sin videregående utdanning i mars 1924 i Vechta, ved det dominikanske gymnasium i ordenens Teutonia-provins, og fra dette gymnasiet fikk han sin Abitur (universitetsopptakskompetanse). Da var prestekallet ennå ikke i hans tanker. Han dro som 19-åring til Berlin, og der studerte han litteratur og filosofi.Veröffentlichung der Gedenkstätte des Konzentrationslagers Dachau: Bruder des Paters, Heinrich Roth, hat Zweifel an der Todesursache. So schreibt er in den »Dachauer Nachrichten« vom 8./9. Oktober 1960, nachdem er von der Verlautbarung des Innenministeriums in Wien Kenntnis erhalten hat: »Wer meinen Bruder, Pater Roth, persönlich kannte, muss bestätigen, dass ein Freitod außer aller Frage steht«.
Men med tiden modnet tanken om et prestekall hos dominikanerne. Han fikk ordensnavnet Korbinian ved sin inntreden i dominikanerordenen, ble ikledd ordensdrakten den 26. september 1924, og etter teologiske studier i Walberberg og Düsseldorf ble han ordinert til prest tidlig i august 1931.
Pater Roth ble kapellan og leder for Thomas-Kreis for unge akademikere.
Nasjonalsosialismens tid I november 1935 ble han valgt til prior for det nye studiekonvent i Walberberg.
Kritiske prekener og forelesninger brakte til slutt den retorisk begavede og velkjente Roth i konflikt med naziregimet som etablerte seg i 1933.
Under sedelighetsprosessene mot medlemmer av religiøse ordener og prester under nasjonalsosialismen (vanligvis omtalt som «Klosterprozesse»)Dette var rettsprosesser i perioden 1936-1937 som det nazistiske styre igangsatte i propagandaøyemed for å svekke kirkens anseelse. Men det er ikke slik at man dermed kan utgra fra at siden det var nazistene som stod bak prosessene, så var det neppe noe hold i de forskjellige beskyldningene. Her var det både skyld og uskyld; blant de skyldige var det tilfeller som vanligvis (heller ikke under dagjeldende tyske strengere lovgivning enn senere) ville ha ført til rettslige skritt, men også tilfeller av klare overgrep der kirkens interne justis bedømte det strengere enn borgerlig rett. En oppsummerende artikkel om sedelighetsprosessene som berørte Bayern er å finne i Historisches Lexikon Bayerns: https://www.historisches-lexikon-bayerns.de/Lexikon/Sittlichkeitsprozesse_(NS-Zeit) ble pater Roth også mistenkt for å ha begått homoseksuelle handlinger straffbare i henhold til paragraf 175 i den tyske straffelov.Paulus Engelhardt: Korbinian Leonhard Roth OP (1904 -1960) und die „Sittlichkeitsprozesse“ gegen Priester und Ordensleute in der NS-Zeit. I: Wort und Antwort. Zeitschrift für Fragen des Glaubens. Hrsg. von den deutschen Dominikanern. Themenheft „Homosexualität“. 39. Jahrgang, Heft 2, April/Juni 1998, s.88ff. Roth flyktet deretter til Sveits den 29. januar 1937, hvorfra han erklærte sin uskyld, men ble likevel utvist fra dominikanerordenen i slutten av juni 1937. Regionaldomstolen i Bonn dømte Roth til to års fengsel for usedelighet («sittliche Verfehlungen») i begynnelsen av september 1937.
Fangenskap, Dachau I Konstanz ble Roth arrestert av det tyske grensepolitiet den 5. mars 1941, etter at han var blitt deportert over grensen av sveitsiske myndigheter. Han sonet sin toårige fengselsstraff i Rottenburg am Neckar, og knapt var den soningen avsluttet ble han noen uker senere, den 21. mai 1943, så ble overført til Dachau konsentrasjonsleir, hvor han fikk fangenummer 47.968. Uvanlig for en prest ble han merket med den svarte trekanten, som etter ordre fra Gestapo slik markerte ham som «asosial» fange.Hans-Günter Richardi: Lebensläufe - Schicksale von Menschen, die im KZ Dachau waren. 2001, Books on Demand, s.39–45, ISBN 978-3-8311-2190-8. Darin ein durch die Gestapo angefertigtes Foto Roths mit Unterschrift „Roth Leo“ (nicht „Roth Leonhard“) Dette utsatte ham for særlig trakassering fra leirens SS-folk.
På grunn av sin hjelpsomme og omsorgsfulle innsats var han høyt respektert blant sine medfanger. Fra november 1944 tok han, sammen med 14 andre fengslede prester, frivillig vare på medfanger som led av tyfus. Bare han og én annen prest fikk ikke tyfus, og overlevde denne prøvelsen.
Den 29. april 1945 var Roth vitne til den amerikanske hærs frigjøring av Dachau konsentrasjonsleir.Hans-Günter Richardi:
Etter andre verdenskrig Leonhard Roth forlot da ikke leiren, men fortsatte å ta vare på de syke fanger som var igjen i leiren, og virket med de kirkelige overordnedes tillatelse også som sjelesørger der. Da den tidligere konsentrasjonsleiren ble omgjort til Dachau interneringsleir etter at den ble frigjort av US Army, ga fader Roth sjelesorg til de nå fengslede SS-mennene der. Dette ble også ble lagt merke på i Norge, blant annet i indremisjonsbladet Bymisjonæren: EN KATOLSK PREST LEO ROTH HAR SITTET 2 ÅR I DACHAU konsentrasjonsleir — forteller «Bymysjonæren» — da amerikanerne kom og befridde fangene. Men han flyttet ikke ut av leiren. Brakkene fyltes nå med gestapofolk. Blant dem mente han at han hadde en oppgave. I dag har han en menighet på 7000 mennesker. Mange av dem går regelmessig i kirke, og Roth hører hver uke tusenvis av skriftemål, hans arbeidsdag fortsetter lenge etter at de andre er gått til køys. De fleste av fangene er klar over at denne mannen er blit pint og plaget av nettopp den organisasjon de tilhører. At han har valgt å bli i leiren og dele fangenes kår bare for å hjelpe dem, virkere sterkere enn mange prekener. (Sitert fra en notis i Tidsskriftet St. Olav 1947-11-12, side 70.)<ref name="Bymisjonæren">Tidsskriftet St. Olav , 29. mars 1947»</ref>
Han gav sakramentene til en rekke SS-menn som ble dømt til døden og så henrettet. Over 1300 fanger vendte tilbake til den katolske kirkes fulle fellesskap ved hans virken. Han fikk også bygget en leirkirke der ved arbeidsinnsats av tidligere SS-medlemmer.Ehemalige Kirchen in der heutigen KZ-Gedenkstätte (sog. Lagerkirchen)
Han ble først nektet gjeninntagelse i den dominikanske ordensprovins Teutonia. Han ble ikke rehabilitert før i 1947.
På oppdrag fra erkebispedømmet München tjenestegjorde han som kapellan for flyktninger og fordrevne som nå var blitt innlosjert i leiren fra 1948 og utover. Arbeidet hans presset ham imidlertid til hans fysiske og mentale grenser tidlig på 1950-tallet, noe som førte til at han ba om å bli løst fra sine plikter som leirkapellan i midten av oktober 1953, i slutten av juni 1955 og igjen i midten av desember 1957.
Pater Leo Roth kjempet heftig for at byen Dachau og delstaten Bayern skulle opprette et minnesmerke for konsentrasjonsleiren, og for å bevare det tidligere leirområdet i Dachau.Comite International de Dachau; Barbara Distel, KZ-Gedenkstätte Dachau (utg.): "Konzentrationslager Dachau 1933 bis 1945 - Text- und Bilddokumente zur Ausstellung", München 2005, s.218 Som den tyske representant for Comité International de Dachau, argumenterte han etter at de fordrevne hadde forlatt leiren og flyttet inn i leiligheter, for at leirområdet ikke burde tas i bruk for å huse nye hjemløse, men snarere omdannes til et minnesmerke for konsentrasjonsleirårene. Hans ønske om minnesmerkestatus for det aktuelle område ble oppfylt: I september 1956 kunne Leonard Roth dedisere dets hjørnestein.Foto fra dedikasjonen - https://marcuse.faculty.history.ucsb.edu/dachau/roth.htm
Pater Leo Roths fortellinger om det gode kameratskap mellom prester og kommunistiske fanger i Dachau konsentrasjonsleir og hans fordømmelse av de fornyede karrierer som ble innrømmet tidligere medlemmer av nazistpartiet, møtte også kritikk under det politiske klimaet på 1950-tallet. Pater Roth protesterte offentlig mot Dachaus ordfører, Hans Zauner, som også hadde hatt politiske verv i naziperioden.Ruth Elisabeth Bullinger: Belastet oder entlastet?: Dachauer Frauen im Entnazifizierungsverfahren. Herbert Utz Verlag, 2012, ISBN 978-3-8316-4204-5, s.38. Pater Roth anklaget han for å ha kollaborert med naziregimet. Dette ga Roth betydelig motstand fra lokalbefolkning og presse. Som et resultat ble Roth suspendert fra sin stilling fra slutten av mars 1960 til slutten av juni 1960, med mulighet for å vende tilbake til en ny stilling for å fortsette sitt pastorale arbeid.
Forsvunnet, død Så mistet kirken kontakt med ham. Hjelpebiskop Johannes Neuhäusler, også han en tidligere Dachau-fange, skrev til sognepresten i Landeck den 30. juli 1960 og ba om informasjon om Roth, som hadde vært savnet siden hans siste kontakt derfra:
[...] Nervene hans var så anstrengte av årene i konsentrasjonsleiren og av hans overivrige bekymring for sognebarnas velvære at det oppsto vanskeligheter og tvister av alle slag, slik at vi måtte frita ham fra hans plikter og gi ham tre måneders permisjon. […] Nå er vi bekymret […] for at han kan ha begått en slags forbrytelse mot seg selv i fortvilelse […]”.Brief von Johannes Neuhäusler an den Pfarrer von Landeck am 30. Juli 1960 Sitert fra: Paulus Engelhardt: , i: Wort und Antwort. Zeitschrift für Fragen des Glaubens. Hrsg. von den deutschen Dominikanern. Themenheft "Homosexualität". 39. Jahrgang, Heft 2, April/Juni 1998, s.88f.
Den 15. august 1960 ble hans allerede råtnende kropp oppdaget i Klostertal-Alpene nær Braz i Vorarlberg i Østerrike. Det ble anslått at hans siste dag sannsyligvis var den 22. juni 1960.
Hans død gav opphav til mye spekulasjon i pressen. En flyulykke ble ansett som den minst sannsynlige dødsårsaken, men mord ble også vurdert. Etterforskningsresultatene tydet imidlertid på at utmattelse eller selvmord som mer sannsynlige dødsårsaker. Pater Leos bror Heinrich Roth tok sterk avstad fra enhver selvmordshypotese.«Enhver som kjente ham, ville skjønne at selvmord (Freitod) er utelukket».Litteratur
Hans-Günter Richardi: Leonhard Roth. I: Hans-Günter Richardi (utg.): Lebensläufe – Schicksale von Menschen, die im KZ Dachau waren (= Dachauer Dokumente, Bd. 2). Verein Zum Beispiel Dachau, Dachau 1990, ISBN 3-8311-2190-7. Norbert Göttler: Die Akte Pater Leonhard Roth: sein Leben und Sterben im Einsatz für Gerechtigkeit und historische Wahrheit, Verein Zum Beispiel Dachau, Dachau 2004. Paulus Engelhardt: Korbinian Leonhard Roth OP (1904–1960) und die „Sittlichkeitsprozesse“ gegen Priester und Ordensleute in der NS-Zeit. I: Wort und Antwort. Zeitschrift für Fragen des Glaubens. Hrsg. von den deutschen Dominikanern. Themenheft Homosexualität. 39. Jahrgang, Heft 2, April/Juni 1998, s. 88–91. online Comite Internationale de Dachau; Barbara Distel, KZ-Gedenkstätte Dachau (utg.): Konzentrationslager Dachau 1933 bis 1945 – Text- und Bilddokumente zur Ausstellung. Lipp, München 2005, ISBN 3-87490-750-3.