Chicano (hankjønnsform) eller Chicana (hunkjønnsform) er en kulturell og politisk identitet blant deler av den meksikansk-amerikanske befolkningen i USA.
Begrepet fikk særlig utbredelse gjennom Chicano-bevegelsen på 1960- og 1970-tallet, som la vekt på etnisk stolthet, kulturell selvbestemmelse og motstand mot assimilering, rasisme og sosial diskriminering. Mange tok i bruk betegnelsen som en positiv selvbetegnelse etter at ordet lenge hadde vært brukt nedsettende om personer med meksikansk bakgrunn i USA.
Chicano-identiteten har vært knyttet til politisk aktivisme, arbeiderklassekultur, barrioer og identifikasjon med meksikansk og urfolksbasert kulturarv.
Identitet Chicano-identiteten er sammensatt og har variert over tid, mellom generasjoner, regioner og politiske miljøer. Den beskrives ofte som en hybrid identitet som rommer etniske, kulturelle, politiske og urfolksbaserte elementer. Hva det innebærer å være chicano, har derfor blitt forstått og uttrykt på ulike måter av forskjellige personer og grupper.
Opplevelsen av å befinne seg mellom to kulturer har vært et tilbakevendende tema. Uttrykket «ni de aquí ni de allá» («verken herfra eller derfra») brukes av noen for å beskrive en tilhørighet som verken oppfattes som fullt ut amerikansk eller fullt ut meksikansk. I Borderlands/La Frontera: The New Mestiza (1987), som regnes som et sentralt verk innen chicano-studier, beskriver Gloria Anzaldúa hvordan mennesker i grenseområdene mellom USA og Mexico må navigere mellom ulike språk, verdier og identiteter.
Chicano ble også et uttrykk for etnisk solidaritet og «Brown Pride». Identiteten vokste fram som et alternativ til både assimilering og forestillinger om at meksikansk-amerikanere skulle forstås som en del av den hvite befolkningen. Chicano ble et symbol på stolthet over meksikansk bakgrunn, arbeiderklasseerfaringer, barrio-kultur og ikke-europeiske røtter. For mange fikk identiteten også en tydelig politisk dimensjon gjennom motstand mot rasisme, politivold, økonomisk ulikhet og kulturell marginalisering.
For mange har identiteten også vært knyttet til urfolksarv og erfaringer med kolonisering. Chicano-bevegelsen tok i bruk forestillingen om Aztlán, et mytisk hjemland knyttet til det sørvestlige USA, som symbol på historisk tilhørighet, selvbestemmelse og forbindelse til et førkolonialt fortidsfellesskap. Aztlán fikk stor betydning innen litteratur, poesi og billedkunst. Samtidig har enkelte forskere og aktivister kritisert begrepet for å romantisere eller forenkle den mangfoldige urfolkshistorien som inngår i chicano-identiteten.
Etymologi og bruk
Etymologien til chicano er omdiskutert. En utbredt forklaring er at ordet er avledet fra mexicano («meksikaner»), der første stavelse har falt bort over tid. Flere forskere knytter også begrepet til mexica, folket som grunnla det aztekiske riket, og til språket deres, nahuatl.
Fra 1990-tallet vokste også betegnelser som Xicano, Xicana og Xicanx fram, særlig i sammenheng med feminisme, urfolksbevissthet og kjønnsinkluderende identitetspolitikk.
Tidlig dokumentert bruk Navnene Chicana og Xicana forekommer på kart fra 1500- og 1700-tallet over områder nær Coloradoelven, og kan ha førkolumbiske røtter.
Bruken av chicano som betegnelse på personer er dokumentert fra tidlig 1900-tall, før begrepet fikk bredere politisk betydning på 1960-tallet. Begrepet ble brukt blant både engelsk- og spansktalende som et rasistisk skjellsord om meksikansk-amerikanere fra arbeiderklassen, særlig i spansktalende nabolag.
I Mexico ble begrepet brukt sammen med pocho om meksikanere i USA, særlig USA-fødte, som ble oppfattet som anglifiserte eller kulturelt assimilert.
Chicamo (med m) ble brukt som en nedsettende betegnelse blant hispanics i Texas om nyankomne meksikanske innvandrere, særlig etter den meksikanske revolusjonen tidlig på 1900-tallet.Se: Adalberto M. Guerrero, Macario Saldate IV og Salomon R. Baldenegro. «Chicano: The term and its meanings.» Artikkel skrevet for Hispanic Heritage Month, publisert i konferansenyhetsbrevet til Arizona Association of Chicanos for Higher Education i 1999.
Å ta begrepet tilbake Fra 1940-tallet ble chicano tatt tilbake som en positiv selvbetegnelse blant pachucos og pachucas, en meksikansk-amerikansk ungdomssubkultur kjent for en opposisjonell stil og karakteristiske zoot suits, ekstravagante dresser med vide jakker og bukser.
Overgangen fra nedsettende til positiv betydning dateres til slutten av 1950-tallet, da yngre, politisk bevisste, meksikansk-amerikanske high school-elever tok begrepet i bruk «som en handling av politisk trass og etnisk stolthet», på lignende måte som svarte amerikanere tok tilbake betegnelsen Black.
Chicano-bevegelsen på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet spilte en viktig rolle i å gjøre chicano til en positiv identitetsbetegnelse i USA.
Det var i begynnelsen demografiske forskjeller i bruken av chicano. Begrepet ble oftere brukt av menn enn av kvinner, og sjeldnere blant personer med høyere sosioøkonomisk status. Bruken var også generasjonsavhengig, og tredjegenerasjons menn var mer tilbøyelige til å bruke ordet. Denne gruppen var også yngre, mer politisk orientert og skilte seg fra tradisjonell meksikansk kulturarv.Vicki L. Ruiz & Virginia Sanchez Korrol, red. Latinas in the United States: A Historical Encyclopedia. Indiana University Press, 2006.Maria Herrera-Sobek. Chicano Folklore: A Handbook. Greenwood Press, 2006.
Chicana var en tilsvarende klassistisk betegnelse på «[en] marginalisert, brun kvinne som behandles som utlending og forventes å utføre lavstatusarbeid og ikke kreve noe av samfunnet hun lever i».
Blant meksikansk-amerikanere ble chicano og chicana etter hvert også knyttet til selvbestemmelse og politisk solidaritet. I Mexico kan chicano fremdeles knyttes til en meksikansk-amerikansk person med lav anseelse, klasse og dårlig moral, på lignende måte som betegnelsene cholo, chulo og majo, noe som viser en forskjell i kulturelle oppfatninger.
Avgrensning mot andre betegnelser Chicano skiller seg fra betegnelser som Mexican American, Hispanic og Latino ved å være tett knyttet til politisk bevissthet, kulturell identitet og historisk erfaring i USA. Mange foretrekker betegnelsen fordi den uttrykker motstand mot assimilering og understreker tilknytning til meksikansk og urfolksbasert kulturarv.
Mexican American brukes ofte som en mer assimilert eller nasjonal betegnelse, uten samme politiske innhold. På 1980-tallet ble hispanic i økende grad tatt i bruk av myndigheter, medier og politiske institusjoner som en samlebetegnelse for spansktalende grupper i USA. Begrepet ble kritisert av mange chicano-aktivister fordi det tonet ned forskjeller mellom ulike latinamerikanske grupper og fjernet oppmerksomheten fra kolonisering, rasisme og urfolksidentitet.
Latino/latina og senere latinx ble etter hvert vanligere som bredere paraplybegreper for personer med latinamerikansk bakgrunn i USA. Chicano brukes likevel fortsatt av personer og miljøer som ønsker å framheve den særskilte historien til meksikansk-amerikanere i det sørvestlige USA, særlig i sammenheng med aktivisme, kunst og akademia.
Chicano-bevegelsen miniatyr|230x230pk|Unge fra Florencia-barrioen i Los Angeles deltar i La Marcha Por La Justicia (1971) alt=|miniatyr|212x212pk|Et "Chicano Power!"-skilt holdes opp under en demonstrasjon (2006). På 1960-tallet vokste det fram en politisk og kulturell bevegelse kjent som Chicanismo, som la vekt på etnisk stolthet, sosial rettferdighet og identifikasjon med meksikansk og urfolksbasert kulturarv. I denne perioden begynte mange meksikansk-amerikanere å ta i bruk chicano som en positiv selvbetegnelse, etter at ordet lenge hadde vært brukt nedsettende om personer med meksikansk bakgrunn i USA. Mange i bevegelsen tok også i bruk språket nahuatl og navn eller symboler med røtter i meksikansk urfolkshistorie. Denne orienteringen, ofte omtalt som indigenismo, hadde forbindelser til meksikansk politikk og idéhistorie, der staten tidligere hadde fremhevet urfolksarv som en del av nasjonal identitet.
Ungdom i barrioer (meksikansk-amerikanske bydeler) tok avstand fra presset om assimilering inn i det amerikanske storsamfunnet, og utviklet i stedet en sterk egen identitet. Dette miljøet utviklet etter hvert en selvstendig politisk og kulturell bevegelse, til tider i samarbeid med Black Power-bevegelsen.
Aktivister arbeidet for bedre utdanning, stemmerett, arbeidsrettigheter og kontroll over egne lokalsamfunn. Arbeidsforholdene for meksikansk-amerikanske landarbeidere ble et sentralt tema i chicano-bevegelsen. På 1960-tallet ledet fagforeningsaktivister som César Chávez, Dolores Huerta og Larry Itliong omfattende aksjoner for bedre lønns- og arbeidsvilkår i landbruket. I 1962 grunnla Chávez National Farm Workers Association, som senere ble en del av fagforeningen United Farm Workers (UFW). Til tross for arrestasjoner, vold og dødsfall blant streikende førte mobiliseringen til viktige gjennomslag. I 1975 vedtok California Agricultural Labor Relations Act, som ga landarbeidere rett til å organisere seg og forhandle kollektivt.
Chicano-bevegelsen mistet kraft fra midten av 1970-tallet som følge av både ytre og indre press. Den ble utsatt for overvåkning, infiltrasjon og undertrykkelse fra amerikanske myndighetsorganer, informanter og provokatører, blant annet gjennom FBIs COINTELPRO. På 1980-tallet mistet bevegelsen mye av sin tidligere mobilisering, samtidig som betegnelsen hispanic ble vanligere i politikk og medier.
Fra 1990-tallet fikk identiteten ny aktualitet gjennom studentaktivisme, innvandringsdebatter og motstand mot gentrifisering.
Presse og medier Chicano-pressen spilte en sentral rolle i utviklingen av chicano-bevegelsen. For både akademiske miljøer og lokalsamfunn fungerte aviser og tidsskrifter som kanaler for formidling av historie, litteratur, kultur og aktuelle samfunnsspørsmål. Publikasjonene bidro til å styrke en felles chicano-identitet og skape forbindelser mellom lokalsamfunn på tvers av USA.
Det er registrert mer enn 300 publikasjoner med tilknytning til chicano-bevegelsen. Mange var kortlivede lokalutgivelser, mens andre fikk større betydning, blant dem El Malcriado, utgitt av United Farm Workers, El Grito del Norte i Denver og Caracol i San Antonio. Utgivelsesaktiviteten var størst i perioden 1970–1972, og over halvparten av publikasjonene ble utgitt i California.
Xicanisma Xicanisma ble introdusert av forfatteren Ana Castillo i Massacre of the Dreamers (1994) som en videreutvikling av chicanafeminisme og Chicano-bevegelsen. Retningen kombinerer feminisme, urfolksbevissthet og dekoloniale perspektiver, og legger vekt på fellesskap, omsorg og motstand mot patriarkalske og koloniale maktstrukturer.
Skrivemåten med X viser til uttale og skrivetradisjoner knyttet til nahuatl og andre mesoamerikanske språk, og brukes for å fremheve forbindelsen til urfolksrøtter. Begrepet uttrykker også en forståelse av identitet som hybrid og formet på tvers av kulturelle grenser.
På 2010-tallet vokste også betegnelsen xicanx fram som en kjønnsinkluderende variant av xicano og xicana, særlig brukt av enkelte skeive meksikansk-amerikanere.
Samfunn
Kriminalisering miniatyr|316x316pk|En mann arrestert under Zoot Suit Riots i Los Angeles i 1943, ikledd zoot suit og «pancake hat». Meksikansk-amerikanere og chicanoer har gjennom historien ofte blitt framstilt som kriminelle og voldelige i amerikansk offentlighet og populærkultur. På 1800- og tidlig 1900-tall bidro slike forestillinger til rasistisk vold, blant annet lynsjinger av personer med meksikansk bakgrunn i det sørvestlige USA.