Warhol superstars refererer til en uformell gruppe mennesker rundt Andy Warhol og The Factory‑studioet hans på 1960‑ og 70‑tallet. De var ikke superstars i Hollywood‑forstand, de var kunstnere, outsidere, modeller, dragqueens, musikere, bohemer og eksentriske personligheter som Warhol løftet fram i filmene sine og i kunstmiljøet. Hans superstars hjalp Warhol med å få oppmerksomhet, og han tilbød dem berømmelse og oppmerksomhet i retur.
Det var både kvinnelige og mannlige superstars. Dette var et miljø hvor homofile, bifile, transpersoner og heterofile hang sammen uten de vanlige samfunnsgrensene. De var kjent for tilfeldig sex, offentlig nakenhet, eksperimentell livsstil og også åpen homoseksualitet. De var et bohemske kunstmiljøer som kom til å symbolisere tidens seksuelle revolusjon og miljøet tiltrakk seg folk som ikke passet inn i det allment aksepterte samfunnet.
Warhol superstars var veldig forskjellige på mange måter, og deres videre skjebne i livet var også veldig forskjellige. Noen fikk suksess mens andre ble offer for sin narkotika avhengighet. miniatyr|Filmplakaten til Chelsea Girls viser ingen superstars men en 16 år gamle engelsk modellen Clare Shenstone Filmen Chelsea Girls fra 1966, om livet blant superstjernene på Hotel Chelsea. Filmen ble kjent og oppnådd suksess også utenfor New Yorks undergrunnskunstmiljø.
Historie Warhol “oppdaget” stadig nye folk, mange superstars forsvant raskt pga. rus, konflikter, psykisk helse eller at de rett og slett gikk lei. Factory‑miljøet var kaotisk og flytende, og folk kom og gikk hele tiden. Warhol selv endret stil og fokus, og dermed også hvem han jobbet og omgikk med. Superstars var de tidlige Factory‑folkene, ofte knyttet til Warhols første filmer. Miljøet bygget seg opp over tid og begynnelsen til Warhols superstars anslås til å være rundt 1964. I perioden 1967 til 1969 ble miljøet mer eksperimentelle, mer teatralske. I løpet av denne perioden utviklet Warhol en økende fascinasjon for transkvinner og dragqueens. Warhol og mange av han superstars var en del av Hotel Celsea miljøet. miniatyr|Andy Warhol og personer fra Factory: Candy Darling til venstre, Brigid Berlin og Geraldine Smith i bånd, Jed Johnson holder et kamera, Ingrid Superstar til høyre og Gerard Malanga henger på veggen. Foto av Claude Picasso for Esquire, 1969 Warhol skal ha vært nærmest besatt av både egen og andres berømmelse, og det enorme mediefokuset på hans person kan ha vært noe av årsaken til at Warhol i 1968 ble skutt og nesten drept av en sinnsforvirret kvinne, Valerie Solanas. I perioden ca. 1970 til 1974 ble Factory‑miljøet ble mer strukturert og kommersielt. Etter mordforsøket ble Warhol mer forsiktig, kontrollert og redd. Han sluttet å slippe inn kaotiske, uforutsigbare mennesker i livet sitt og han trakk seg tilbake fra det ville Factory‑miljøet.
Flere Superstars er nevnt i Lou Reeds sang fra 1972, «Walk on the Wild Side».
Warhol superstars Et utvalg av Warhol superstars:
Sally Kirkland
Baby Jane Holzer (Jane Holzer 1940 –) var den første anerkjente superstjernen, Warhol hadde henne med i mange av sine tidlige filmeksperimenter. Hun var på forsiden av Vogue i 1964, og hun ble omtalt som en av «moterevolusjonærene» av Women's Wear Daily i 1966. Hun er senere kjent som en amerikansk kunstsamler og eiendomsinvestor. Hun jobbet også som modell, skuespillerinne og filmprodusent. Hun er referert til i teksten til «Virginia Plain» som Baby Jane på Roxy Musics singel (1972).
Edie Sedgwick (Edith Minturn Sedgwick Post 1943 – 1971) var en svært nære venn av Warhol, men forholdet deres tok brått slutt i 1966. Edie Sedgwick spilte hovedrollen i flere av Andy Warhols undergruns-filmer, inkludert Poor Little Rich Girl (1965) og Beauty No. 2 (1965). Hun fikk bred anerkjennelse som et stilikon og i 1965 kåret Vogue henne til en «Youthquaker», som anerkjennelse av hennes innflytelse på ungdomskulturen. Hun var senere kjent som en amerikansk skuespillerinne, modell og sosietetskvinne. Hennes mentale helse forverret seg på grunn av narkotikamisbruk, og hun døde av en overdose i en alder av 28 år. Flere kilder hevder at Bob Dylans «Just Like a Woman», fra albumet Blonde on Blonde (1966), var inspirert av henne.
Brigid Berlin (Brigid Emmett Berlin også kjent som Brigid Polk 1939–2020) var en amerikansk kunstner, performanse utøver og Warhols nære venn. Hun var med i Warhol sin film Chelsea Girls, og var en av de mest ikoniske superstars, hun var bifil og kjent for sin rå, ærlige og ofte provoserende kunst, rus og sex. Berlin gjorde opprør, hun var alt den velstående familien hennes ikke ønsket. I 2000 kom en dokumentarfilm om henne Pie in the Sky: The Brigid Berlin Story.
Nico (Christa Päffgen 1938 – 1988) var en tysk sanger, låtskriver, skuespillerinne, modell og hun spilte også pumpeorgel. Nico var med i Warhol sin film Chelsea Girls, hun hadde tidligere hatt en rolle i Federico Fellinis La Dolce Vita i 1960 hvor hun spilte seg selv opptre i en av filmens nattklubb‑sekvenser. Hun var kjent for å være seksuelt fri og uavhengig, ofte omtalt som bifil i biografier. Hun er mest kjent for sin deltagelse sammen med gruppen The Velvet Underground. Debutalbumet hennes, Chelsea Girl, kom i 1967 og så fulgte ytterligere fire album før hennes siste Camera Obscura i 1985. På 1980-tallet turnerte Nico mye i Europa, USA, Australia og Japan. Etter en konsert i Berlin i juni 1988 dro hun på ferie til Ibiza, hvor hun døde av hjerneblødning etter en sykkelulykke.
International Velvet (Susan Dunn Whittier Bottomly 1948 –), en tidligere amerikansk modell og skuespillerinne. Etter å ha startet karrieren som motemodell, og dukket opp på forsiden av magasinet Mademoiselle i 1965, flyttet Bottomly til New York året etter. Hun dukket opp i flere av Warhols undergrunnsfilmer, inkludert Chelsea Girls (1966), Paraphernalia (1966), Since (1966), Superboy (1966) og **** (Four Stars) (1967). I løpet av 1970-tallet fortsatte hun å jobbe som modell, og dukket ofte opp i europeiske utgaver av Vogue Paris, Vogue Italia og Elle. På 1980-tallet drev hun modellbyrået Uno i Salt Lake City.
Viva (Janet Susan Mary Hoffmann (1938 –) er en amerikansk skuespillerinne, performans‑kunstner, forfatter og kunstner. Før hun begynte i Factory-miljøet, var hun modell og maler. Hun spilte hovedrollen i flere av Warhols undergrunnsfilmer, inkludert Tub Girls (1967), The Nude Restaurant (1967) og Blue Movie (1969). Hun var, som mange av de andre, kjent for å eksperimentere med narkotika og seksuelt med både menn og kvinner. Vivas første hovedrolle i en ikke-Warhol-film var i Agnès Vardas Lions Love (1969). Viva var en av de tidlige pionerne innen videokunst. På 1970‑tallet satte hun opp How to Be Very Viva — A Bedroom Farce? som var en komisk, selvbiografisk teaterfarce, der hun spiller en overdreven, satirisk versjon av seg selv. Viva hadde også biroller i filmer som Richard Elfmans kultmusikal Forbidden Zone (1980) og Wim Wenders drama Paris, Texas (1984). Senere har hun bodd i Palm Springs, California, hvor hun maler landskapsbilder. miniatyr|Dorothy Dean i Andy Warhol's Factory, 1965 Mary Woronov (1943 –) er en amerikansk skuespillerinne, forfatter og figurativ maler. Hun er i tillegg til Warhols filmer også kjent for sine roller i Roger Cormans kultfilmer. Woronov har dukket opp i over 80 filmer og på scenen i Lincoln Center og off-Broadway-produksjoner, samt en rekke ganger i amerikanske TV-serier, som Charlie's Angels og Knight Rider.
Marie Menken (Marie Menkevicius 1909 – 1970) var en amerikansk eksperimentell filmskaper, maler og sosietetskvinne. Hun var kjent for sin unike filmstil som inkluderte collage. Hun var en av de første filmskaperne i New York som brukte et håndholdt kamera og lærte opp Warhol i bruken av det. Menken spilte i flere Warhol-filmer, inkludert Screen Tests (1964), The Life of Juanita Castro (1965) og Chelsea Girls (1966). Filmen hennes Glimpse of the Garden ble valgt ut til bevaring i National Film Registry av Library of Congress. miniatyr|Ultra Violet posere med oppsperrede øyne slik som Salvador Dalí ofte pleide å ha på fotografier, 1970 Dorothy Dean (1932 – 1987) var en afroamerikansk forfatter og skuespillerinne. I tillegg til å være med i Factory jobbet hun som dørvakt på Max' Kansas City, en legendarisk nattklubb, restaurant og kunstnerhangout hvor også Warhol‑superstars holdt til. Da hun døde av kreft, var hun korrekturleser for Daily Camera. Hennes forfatterskap ble samlet sammen med essays om livet hennes i Who are you Dorothy Dean?, utgitt i 2024 og redigert av Anaïs Ngbanzo. Dette ble deretter tilpasset til Dorothy, A Play (2024), også skrevet av Ngbanzo.
Ultra Violet (Isabelle Collin Dufresne 1935 – 2014), var en bifil fransk-amerikansk kunstner, skuespillerinne og forfatter. Hun studerte og jobbet først med den surrealistiske kunstneren Salvador Dalí før hun flyttet til New York, hvor hun var med i flere av Warhols filmer. Utover arbeidet sitt innen film, var hun en aktiv deltaker i 1960- og 1970-tallets avantgarde-kunstscene, hun samarbeidet ofte med andre av tidens ledende bemerkelsesverdige kulturpersonligheter.
Ingrid Superstar, (Ingrid von Scheven, 1945 – 1986?) var en amerikansk skuespillerinne og poet. Hun dukket opp i flere filmer mellom 1965 og 1968, inkludert Chelsea Girls (1966), **** (Four Stars) (1967), I, a Man (1967) og San Diego Surf (1968). Etter å ha forlatt Factory-miljøet, slet von Scheven med heroinavhengighet. Ifølge Ultra Violet, «gikk hun kraftig opp i vekt, svevde inn og ut av prostitusjon og narkotikahandel, og ble på et tidspunkt ansett som psykisk funksjonshemmet». 7. desember 1986 gikk hun ut for å kjøpe en avis og sigaretter og forsvant. Hun ble aldri funnet. miniatyr|Benedetta Barzini, 1968 Benedetta Barzini (1943 –) er en italiensk fotomodell, journalist, forfatter, pedagog og feminist. På 1960-tallet gjorde hun karriere som modell i USA, og fotograferte for Irving Penn, Richard Avedon, Ugo Mulas, Henry Clarke og Andy Warhol. Hun ble den første italieneren på forsiden av American Vogue, og i 1965 prydet Barzinis fotografi forsiden av den første utgaven av Italian Vogue. Ved slutten av tiåret hadde hun mistet troen på, interessen for eller illusjonene om moteindustrien. Da hun kom tilbake til Milano, ble hun medlem av det italienske kommunistpartiet og en radikal feminist. Hun er forfatter av over fem bøker og foreleste ved tre universiteter i tjue år.
Bibbe Hansen (1952 –) er en amerikansk performancekunstner, musiker, skuespillerinne og forfatter. Som datter av den norskættede Fluxus-kunstneren Al Hansen (Alfred Earl Hansen) var hun tilknyttet New Yorks avantgardmiljø på 1960-tallet. 13 år gammel var hun med i det undergrunnsbaserte filmmiljøet og medvirket i Warol-filmene Prison (1965) og Restaurant (1965). 12 år gammel hadde hun sammen med popgruppen The Whippets gitt ut singelen «Go Go Go With Ringo». I senere år ble Hansen aktiv i Los Angeles' punk- og undergrunns-kunstscene, og opptrådte med dragqueen og performancekunstner Vaginal Davis i det satiriske punkbandet Black Fag, som parodierte gruppen Black Flag. I 2025 ga hun ut diktsamlingen sin, Factory Poems, som reflekterer over tiden sin ved Warhols Factory. Sønnen hennes er artisten Beck.
Carol LaBrie (Carol LaBrie Rose 1946 – 2021) var en amerikansk modell, danser og skuespillerinne. Hun startet karrieren som danser før hun gikk over til å arbeide som modell. Hun er anerkjent som den første afroamerikanske modellen som var på forsiden av Vogue Italia i 1971. Hun var også en muse for moteillustratøren Antonio Lopez og motedesigneren Kenzō Takada, og dukket ofte opp i deres kreative arbeid.
Cherry Vanilla (Kathleen Dorritie 1943 –) er en amerikansk sanger, låtskriver, PR‑rådgiver og skuespillerinne. Etter å ha jobbet som skuespillerinne i Warhols skuespill Warhols Pork (1971), jobbet Cherry Vanilla som PR‑rådgiver for David Bowie, før hun ble rockesanger. Hun ble deretter PR‑rådgiver for Vangelis.