Fyrst Kostjantyn Ivanovytsj Ostrozkyj (1460–1530) var en rutensk-ortodoks magnat i det Polsk-litauiske samveldet. Han var storhetman av Litauen (1497–1500, 1507–1530), marskalk av Volhynia (1507–1530), kastellan av Vilnius (1511–1522) og voivod av Trakai (1522–1530) og var en av de mest innflytelsesrike politikerne i Storfyrstedømmet Litauen i første halvdel av 1500-tallet. Ostrozkyjs politiske karriere utviklet seg under regjeringstiden til storfyrst Kazimieras Jogailaitis (1440–1492) og sønnene hans storfyrstene Aleksander Jagiellończyk (1492–1506) og Sigismund den gamle (1506–1548). «Konstantinas Ostrogiškis». Besøkt 11. juli 2026. Ostrozkyj regnes som en beskytter av den ortodokse kirke, og hans tilskudd til kirker og klostre er dokumentert. På hans anmodning bekreftet kongen av Polen i 1511 retten til å lede den ortodokse kirken uten innblanding fra sekulære myndigheter.

Ungdom og krigstjeneste Ostrozkyj var den yngste sønnen til fyrst Ivan Vasilovitsj Ostrozkyj og Maria Ivanovna, datteren til fyrst Ivan Vladimirovitsj Belskyj. Ворончук І.О. (2010). «ОСТРОЗЬКИЙ Костянтин Іванови»ч. Енциклопедія історії України: Т. 7: Мі-О. Besøkt 11. juli 2026. Han mistet foreldrene sine tidlig i livet og fikk sin første utdannelse under veiledning av farens bojarer, så vel som av sin eldre bror Mykhailo. Gjenlevende bevis fra disse årene av hans liv taler først og fremst om salg og kjøp av jord. Tilsynelatende utførte de unge fyrsten utelukkende de økonomiske planene til sin avdøde far. I 1486 finner vi Ostrozkyj-brødrene i Vilnius ved hoffet til storfyrsten av Litauen, Kazimieras Jogailaitis, hvor de blandet seg med den høyeste kretsen av de volynske herrer. Samtidig begynte Ostrozkyj-fyrstene også å bli vant til politiske anliggender, og for dette formålet gikk de inn i den daværende vanlige skolen, storfyrstens følge, og fulgte ham på reisene hans som hoffmenn. I 1491 hadde fyrst Kostjantyn allerede mottatt betydelige oppdrag og nøt storfyrsten av Litauens fulle tillit. Det er høyst sannsynlig at han allerede hadde steget opp blant de mange volynske fyrstene og herrene, noe som kunne ha blitt i stor grad muliggjort av hans rikdom og omfattende familieforbindelser. Е. Лихач (2009). «Острожский, князь Константин Иванович». Большая биографическая энциклопедия. Besøkt 11. juli 2026. Det antas at Ostrozkyj deltok i kampene mot tatarene allerede 1486-1490 under fyrst Jan Olbracht og i det Litauisk-moskovittisk krig 1492-1494. Men den første i kildene dokumenterte deltakelsen i krig er fra et felttog mot tatarene i 1491. Han deltok i storfyrst Aleksandras tokt mot Perekop-tatarene i 1497, hvor han beseiret dem ved Otsjakiv. Kort tid etter mottok han utnevnelsen til storhetman av Litauen og starost av Bratslav, Zvenigorod og Vinnytsia.

Moskovittisk fangenskap

Under den litauisk-moskovittiske krigen i 1500–1503 havnet Ostrozkyj og andre litauiske høvedsmenn i moskovittisk fangenskap efter det store litauiske nederlag i slaget vid Dnepr-bielven Vedrosj (i dag kalt Seljna) i 1500. Efter den litauiske våpenhvilen med Moskva ble de andre fangerne løslatte, men Ostrozkyj forble i hardt fangenskap i Vologda da storfyrst Ivan Vasiljevitsj prøvde å overtale ham å gå over til moskovittisk tjeneste. Efter dennes død i 1506, avla Ostrozkyj en skriftlig troskapsed til den nye storfyrsten Vasilij Ivanovitsj. For dette ble han umiddelbart forfremmet til bojar og forlent betydelige eiendommer, inkludert i storfyrstens råd i Moskva og utnevnt til kommanderende for troppene som skulle beskytte Russlands grenseområder mot tatarenes angrep. Under det plausible påskuddet av å inspisere troppene som var betrodd ham, forlot han Moskva, nærmet seg grensen og i 1507 tok han seg gjennom tette skoger til hjemlandet. For sin troskap ga Žygimantas Senasis, som etter Aleksandras død 1506 ble polsk konge og storfyrste av Litauen, ham ikke bare alle de tidligere embeter tilbake, men ga ham også nye, marskalk av Volynhia og starost av Lutsk, samt forlent med nye eiendommer. I hendene på Ostrozkyj konsentrerte kongen jurisdiksjonen over mesteparten av det ukrainske landområde, som var en del av det litauiske storfyrstedømme.

Kamp med tatarer og russere Etter at Ostrozkyj kom tilbake fra fangenskap, var hans innsats rettet mot å avverge tatarenes angrep og kampen mot russerne. Bevis for dennes kamper med tatarene i Galicja i 1509, i Hviterussland i 1508, 1510 og 1511, i Volynhia i 1512, 1516 og i Kyiv-området i 1527 er bevart. En strålende seier over tatarene ble oppnådd i slaget om Lopusjyn nær byen Vysjnivets i Volhynia i 1512 hvor Ostrozkyj hær på seks tusen mann beseiret en tatarisk hær på førtitusen og frigjorte seksten tusen mennesker som hadde blitt tatt som slaver av tatarene. En rungende seier ble vunnet mot moskovittene i slaget om Orsja i 1514. Da Ostrozjskij nærmet seg Orsja, oppga den moskovittiske hæren beleiringen og forsøkte å forsinke den litauisk-polske hærens kryssing av Dnepr. Gjennom dyktige manøvrer og list klarte han å lure moskovittenes årvåkenhet og hele Moskva-hæren flyktet i massevis. Jakten på de flyktende soldatene utviklet seg til en massakre. Ostrozkyj led imidlertid også nederlag, spesielt mot tatarene nær byen Sokal i 1519.

Ortodoks forkjempe Ostrozkyjs fremgang ble uunngåelig ledsaget av en gradvis styrking av det ortodokse elementet og den ortodokse kirken i Litauen. Dette var spesielt sant siden han selv, en lojal og hengiven sønn av sin kirke som alltid forsvarte interessene til ortodoksien og det rutenske folket, hadde venner og samarbeidspartnere som dronningen av Polen og storfyrstinnen av Litauen Elena Ivanovna, metropolitt Josyf Soltan og Olkeksandr Chodkevytsj. En rekke begjæringer på vegne av kirker og klostre, og forsøk på å forbedre den indre ordenen i kirkelivet og dets ytre juridiske status, samlet i Ostrozkyjs person alle datidens interesser. De viktigste endringene i kirken var knyttet til hans navn. Ifølge kongen selv, ble tjenester for de ortodokse gitt takket være Ostrozkyj som i stole på kongens gunst og velvilje, tjente som en forbønn for den ortodokse kirken overfor regjeringen. Takket være hans innsats, forespørsler og begjæringer ble den ortodokse kirkens juridiske status i Litauen, som tidligere hadde vært i en ganske usikker situasjon, fast etablert. Med hans hjelp ble det vedtatt og delvis iverksatt tiltak for å heve det moralske og åndelige nivået til de ortodokse folkflertall, spesielt siden katolisisme, som manglet ivrige ledere på den tiden, var likegyldig til ortodoksien. Takket være ham ble biskopenes og rådsherrenes status definert, og mye ble gjort for å regulere patronatretten; et omstridt spørsmål mellom biskoper og adelsmenn på grunn av sekulær innblanding i kirkesaker. Ostrozkyjs vennskap med metropolitter, biskoper og fromme ortodokse adelsmenn bidro i stor grad til forbedringen av den ortodokse kirkes materielle velferd.

Velstand, privatliv og familie Ostrozkyj brukte alle tilgjengelige midler til å utvide sine eiendeler gjennom oppkjøp. Forståelig nok krevde hans enorme landbesittelser, sammen med en rekke kongelige forleninger, betydelig arbeidskraft og innsats å forvalte. I 1518 døde Ostrozkyjs kones bestemor og hele hennes formue gikk på grunn av mangel på direkte arvinger over til ham. Ostrozkyj ble mer enn én gang gitt enorme landtilskudd av storfyrstene av Litauen for sine fortjenester og ble skaperen av eiendomsmakten til et av de største domenene, og tok fjerde plass blant de største grunneierne i Litauen på slutten av sitt liv. Ifølge den første folketellingen av rutensk-litauiske tropper i 1528, sendte han 426 ryttere fra eiendommene sine. Ostrozkyjs forhold til sine underordnede fremstilles i best mulig lys. Han fritok dem fra kongelige skatter, bygde kirker for dem og beskyttet dem mot skade fra naboherrer. Slik mildhet og fredfullhet ga ham generell gunst og økte hans prestisje betraktelig blant den rutensk-ortodokse befolkningen. Selv de bønder som lød under av andre velstående adelsmenn flyktet til Ostrozkyjs landområder og nektet frivillig å vende tilbake til sine tidligere godsherrer.

Opptegnelser over Ostrozkyjs privatliv er svært sparsomme. Så vidt det kan bedømmes ut fra den fragmentariske informasjonen som er kommet ned til oss, var hans privatliv preget av overraskende beskjedenhet. Storstue med umalte tregulv, kakkelovner, vinduer, enkle trebenker dekket med billig stoff og tjæret duk, dette utgjorde hele interiøret i hjemmet til den mektigste og rikeste adelsmannen i Litauen. Det finnes bevis som tyder på at Ostrozkyjs privatliv også var helt i tråd med møblene i hjemmet hans. I 1522 døde hans første kone, fyrstinnen Tatjana Semjonovna, født Golsjanskaja, og etterlot ham en ung sønn, Ilja. Samme år inngikk Ostrozkyj et andre ekteskap, som førte til en andre sønn, den berømte Kostjantyn Vasyl Ostrozkyj. Denne gangen falt valget hans på fyrstinnen Alexandra Semjonovna, et medlem av den mest berømte og velstående rutenske familien, Olkevitsj-Slutskij. Fra da av fokuserte han sine offentlige aktiviteter primært på kirken og fungerte sjelden som militær kommandant.

Utmerkelser

Etter slaget ved Orsja ble Ostrozkyj da han kom tilbake til Litauen tildelt en enestående belønning av kongen da han ble hedret med en triumfseremoni. Til minne om hans tjenester til storfyrstedømmet Litauen endret kongen den eksisterende rekkefølgen av seter i den polske senat og anerkjente Ostrozkyj sete som voivod av Trakai som den første plassen blant de sekulære senatorer. I 1522 fikk han privilegiet å forsegle brev med rød voks, noe som var et privilegium for kronede personer. Etter hans egen ordre ble han gravlagt i Kyiv-Pechersk Lavra i 1530. I 1579 installerte sønnen Kostjantyn Vasyl en marmorskulpturell gravstein. Den skulpturelle komposisjonen, der Ostrozjskyjs ble avbildet i posituren til en sovende ridder, ble ødelagt under andre verdenskrig da katedralen ble sprengt i luften i 1941.

Fotnoter

Referanser

Kategori:Ortodoks kristendom i Ukraina Kategori:Ukrainske politikere Kategori:Ukrainas historie Kategori:Polens historie Kategori:Belarus’ historie Kategori:Litauens historie Kategori:Russlands historie Kategori:Polen-Litauen