Holocaust i Italia var forfølgelse, deportasjon, drap og forsøk på utryddelse av alle jøder i Italia under andre verdenskrig. Fra september 1943 til mai 1945 ble deportert, av disse 776 barn, og av disse ble drept. Omkring ble reddet fra deportasjon som var en stor andel sammenlignet med andre land omfattet av holocaust.
Italia var en alliert av Tyskland og deporterte i utgangspunktet ikke sine jødiske borgere. Den italienske militære okkupasjonsmakten i Jugoslavia og Albania tok i mot jødiske flyktninger og utleverte ikke jøder.Rozett & Spector (2013) s. 16-17 Rhodos ble okkupert av italienske styrker i 1912 og i 1923 gjort til koloni under sivilt styre i 1923. Det var omkring jødiske borgere i landet (inkludert Rhodos) og omkring forlot landet etter at Benito Mussolini iverksatte antijødiske tiltak fra 1938 blant annet innskrenking av jødenes og andre minoriteters rettigheter. Italia under Mussolinis ledelse beskyttet jøder også i okkuperte områder i Sør-Frankrike og Rhodos.
mini|Oversikt over Europas jøder lagt frem på Wannsee-konferansen i januar 1942. For Italia er oppført. Italienske myndigheter motsatte seg press fra Tyskland om å deportere landets jøder. Jødeforfølgelsene tiltok etter at tyske styrker okkuperte det nordlige og sentrale Italia (Salo-republikken) inkludert deler av Sør-Frankrike og Rhodos tidlig i september 1943. Italia sør for Roma ble kontrollert av de allierte fra og med høsten 1943.Greenspan, H., Hayes, P., & Roth, J. K. (2010). The Oxford Handbook of Holocaust Studies. Etter at Italia gikk over til alliert side og tyske styrker tok kontroll over Roma og Nord-Italia ble omkring italienske jøder deportert fra 16. oktober 1943.Black, J. (2016). The Holocaust: History and Memory. Indiana University Press. I alt døde jøder i eller fra Italia under holocaust, de fleste i Auschwitz. Omkring 80 % av Italias jøder overlevde, noe som er det høyeste i tyskkontrollerte land.Bettina, E. (2011). It happened in Italy: untold stories of how the people of Italy defied the horrors of the Holocaust. HarperChristian+ ORM.
Fra september 1943 til januar 1944 ble jødesaken i Salo-republikken administrert av SS og ledet av Theodor Dannecker. Karl Wolff var leder for alle SS-styrker i Italia. Deportasjonene fra Italia begynte 12. september 1943 da Heinrich Himmlers mann i Roma fikk ordre fra Berlin om å deportere jødene i byen. Ernst Kaltenbrunner sendte ny ordre 7. oktober om at en rask og grundig fjerning av jødene i Italia var absolutt nødvendig.Breitman, R. (2002). New Sources on the Holocaust in Italy. Holocaust and Genocide Studies, 16(3), 402-414. I oktober og november 1943 ble jødene i hovedbyene i Nord-Italia (Toscana, Emilia-Romagna, Piemonte, Liguria og Lombardia) internert i transittleirer i Fossoli di Carpi (ved Modena), i Bolzano og i Borgo San Dalmazzo med sikte på deportasjon. Interneringen var lite effektiv: Italianske myndigheter, innbyggere og politi samt Vatikanet motarbeidet internering. Britiske og ungarske jøder ble i en tilfeller ikke internert. Fra Roma ble deportert (omkring 10 % av byens jødiske innbyggere) og fra transittleirene ble deportert til Auschwitz hvorav 314 overlevde.Richard Breitman (2002): New Sources on the Holocaust in Italy, Holocaust and Genocide Studies, 16(3): 402–414, https://doi.org/10.1093/hgs/16.3.402 De fascistiske italienske myndighetene i Nord-Italia konfiskerte eiendommer tilhørende jøder eller deres institusjoner.
En stor del av de omkring jødene i Nord-Italia gikk i dekning. Forfatteren Primo Levi ble deportert i februar 1944 sammen med 650 andre; transporten tok 4 døgn i godsvogner i vinterkulde.
Bakgrunn
På den italienske halvøy og andre områder ved Middelhavet var det en jødisk diaspora fra de første århundrene e.Kr., rundt år 100 var det anslagsvis jøder i Italia. På 1200-tallet bodde omkring jøder i Italia, hvorav halvparten på Sicilia. Under jødeforfølgelsene i det katolske Spania på slutten av 1400-tallet søkte de sefardiske jødene tilflukt blant annet i Italia. I renessansen beskyttet Vatikanstaten (som omfattet mye av det sentrale Italia) de jødiske innbyggerne. Pave Pius II hadde blant annet en jødisk livlege. Andre lærde av jødisk herkomst, blant annet astrologer, filosofer og historikere, hadde høy status i renessansen i Italia. Da kongeriket Napoli (1510) og hertugdømmet Milano (1597) kom under spansk kontroll var ikke dette lenger levelig for jødene. Under motreformasjonen tiltok jødforfølgelsene med gettoisering og til dels tvangsemigrasjon i flere deler av Italia.
På 1600-tallet var det omkring jøder i Italia. På 1600-tallet var det tiltagende undertrykking av jødene i Italia og etterhvert måtte jødene i de fleste byer bosette seg i gettoer. Gettoene hadde en viss grad av selstyre.Bregoli, F. (2017). The Jews of Italy (1650-1815). A. Karp og J. Sutcliff (red.): The Cambridge History of Judaism, s. 864 - 893. https://doi.org/10.1017/9781139017169.034 De italienske jødene hadde bakgrunn fra forskjellige områder og fulgte ulike religiøse skikker; foruten jiddisch og hebraisk ble spansk, portugisisk, italiensk, fransk og tysk brukt til moderne tid. Fra rundt 1600 til 1750 vokste Livorno frem som viktigste jødiske bosetning i Italia der de utgjorde 10 % av befolkningen. Til forskjell fra tyske og østeuropeiske områder hadde ikke jødene i Italia forbud mot å drive jordbruk. Rundt 1800 var det anslagsvis - jøder på den italienske halvøy av en befolkning på 13 millioner.Rossi, M. (1953). Emancipation of the Jews in Italy. Jewish Social Studies, 15(2), 113–134. http://www.jstor.org/stable/4465154 "According to the painstaking researches of Riccardo Bachi the number of Jews in Italy rose from 31,385 in 1800 to 33,873 in 1840, a few years before their emancipation" Alle jødene i De to sicilier var fordrevet på midten av 1700-tallet og et fåtall jøder kom til Napoli etter 1830.
Ved den franske kontrollen over Roma og Nord-Italia (under Napoleon fra 1796) ble jødene likestilt med kristne, gettoene oppløst og selvstyret avskaffet. Under Pius VII ble de franske og fransk-inspirerte reformene for en stor del reversert i det meste av Italia, med noe variasjon innenfor landet som på den tiden ikke var en samlet stat.Bernardini, P. (1996). The Jews in nineteenth‐century Italy: Towards a reappraisal. Journal of Modern Italian Studies, 1(2), 292–310. https://doi.org/10.1080/13545719608454919 I 1848 fikk jødene i Piemonte-Sardinia sivile og politiske retter under Carlo Alberto. Italias samling på 1800-tallet innebar frigjøring for landets jødiske innbyggere som sluttet ivrig opp om Risorgimento.Vivanti, C. (1995). The History of the Jews in Italy and the History of Italy [Review of Die Konstruktion der jüdischen geschichte, by H. Graetz]. The Journal of Modern History, 67(2), 309–357. http://www.jstor.org/stable/2125061Bettin, C.M. (2010). Assimilation or Integration of the Jews in Italy. In: Italian Jews from Emancipation to the Racial Laws. Italian and Italian American Studies. Palgrave Macmillan, New York. https://doi.org/10.1057/9780230114371_3Rossi, M. (1953). Emancipation of the Jews in Italy. Jewish Social Studies, 15(2), 113-134. https://www.jstor.org/stable/4465154 Etter Italias samling ble stat og kirke adskilt og det ble innført religionsfrihet.
Andre verdenskrig
Italia under Mussolini tilnærmet seg Tyskland etter krigen mot Etiopia i 1936. Italia sluttet seg ved stålpakten formelt til aksemaktene i 1939 og disse invaderte Jugoslavia i april 1941. Italia fikk da den jugoslaviske Adriaterhavskysten med oppland som okkupasjonssone og hadde fra 1939 okkupert Albania. Italia angrep Hellas i 1940 og med tysk støtte ble Hellas okkupert i 1941: Tysklands sone var Thessaloniki med omland mens Italias sone var resten av fastlandet samt Peloponnes og de joniske øyer.
De italienske sonene var relativt trygge for jøder og flere tusen flyktet dit fra tyskkontrollerte områder. Italienske myndigheter evakuerte jøder til det sørlige italienske fastlandet og disse overlevde krigen. Etter alliert landgang i Italia i 1943 og våpenhvile i september 1943, tok Wehrmacht kontroll over den italienske okkupasjonssonen i Hellas.
Mussolini ble avsatt 25. juli og situasjonen ble en tid noe bedre for jødene. Badoglios regjering erklærte våpenhvile og kapitulasjon overfor de allierte styrkene 8. september 1943 hvorpå tyske styrker okkuperte det nordlige og sentral Italia. Roma ble besatt av tyske styrker 20. september. Landet ble da delt i to der Den italienske sosialrepublikk med tysk hjelp ble etablert i den nordlige delen og kongeriket i området sør for Roma. Trieste ble satt under direkte tysk kontroll. Raselovene ble da avskaffet i sør under Badoglio.Agarossi, E. (2000). A Nation Collapses: The Italian Surrender of September 1943. Cambridge University Press.
Jødenes situasjon til 1943 De jødiske italienerne var generelt godt integrert og hadde høyere utdanning enn andre italienere. Fra Mussolini kom til makten i 1922 begynte en viss ekskludering av jøder fra offentlige virksomheter og innskrenking av religiøse rettigheter. Fascistpartiet var åpent for jødiske medlemmer og partiprogrammet fikk klart antisemittisk innslag i 1938. I februar 1936 stengte Mussolini at jødiske flyktninger ikke skulle innvilges statsborgerskap. Mussolinis regjering begynte, etter press fra Tyskland, en økende diskriminering av landets jøder fra 1938 og til 1941 utvandret omkring jøder. Ved utgangen av 1941 var det offisielt jøder i Italia. Folketellingen i 1938 registrerte landets jødiske innbyggere, der (hvorav utenlands borgere) ble identifisert som jøder og person som fikk italiensk statsborgerskap etter 1919 mistet dette straks. Høsten 1938 begynte innføring av raselover inspirert av Tyskland. I 1940 ble jødiske flyktninger og antifascistiske italienske jøder under humane forhold internert i leirer.
Roma
Herbert Kappler hadde kommandoen over sikkerhetspolitiet og SD i Roma, og iverksatte konfiskasjon av jødisk eiendom. Han planla deportasjonen av Romas jødiske befolkning (omtrent til mennesker). Kappler skal ha vært i tvil om at en aksjon mot jødene var mulig på grunn av mangel på mannskap og fordi jødene var godt integrert i det italienske samfunnet. Himmler ga 24. september ordre om at Kappler ikke måtte gjøre noe som kunne vekke mistanke om forestående deportasjon.
Den 26. september 1943 hadde Kappler lovet at intet medlem av Romas jødiske menighet skulle deporteres, og til gjengjeld for dette løftet hadde han krevd - og mottatt - 50 kilogram gull fra menighetens ledere. Pave Pius XII hadde fått vite om utpressingen og lovet jødene å bistå med gull, men nok gull var i mellomtiden blitt innsamlet. Kapplers plan var at denne kombinasjonen av utpressing og narrespill skulle få jødene til å føle seg så trygge at de ikke gikk under jorden; lignende lureri var tidligere blitt anvendt av SS overfor jødiske menigheter i andre hærtatte land.Bohr: Flucht aus Rom, s. 114 De fattige jødene i Trastevere leverte inn mest verdisaker.Gallo, P. J. (2023). If You Pay, No Harm Will Come to You. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 85–97). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.17 Kassen med gull ble stående uåpnet på Ernst Kaltenbrunners kontor til slutten av krigen.Gallo, P. J. (2023). Keep Out of All Questions Concerning Jews. In The Nazis, the Vatican, and the Jews of Rome (pp. 102–107). Purdue University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv2ckjq4h.19