Omsetningskonsesjon er tillatelsen som kreves for å drive omsetning av elektrisk energi i Norge. Etter energiloven § 4-1 kan ingen andre enn staten stå for slik omsetning uten konsesjon fra reguleringsmyndigheten, og reguleringsmyndigheten avgjør i tvilstilfelle om konsesjonsplikt foreligger. Konsesjonene gis av Reguleringsmyndigheten for energi (RME) i NVE.
Ordningen omfatter alle former for leveranse av elektrisk energi, og den treffer både dem som selger kraft og dem som eier eller driver nett. Den som har konsesjonen kalles omsetningskonsesjonær eller bare konsesjonær, og et nettselskap er i forskriftsspråket en konsesjonær som eier overføringsnett eller har ansvar for nettjenester.
Vilkårene konsesjonen gis på gjelder blant annet intern organisering og regnskap, markedsadgang og tariffer, nøytral opptreden fra netteierens side og fastsettelse av inntektsrammer. Både kraftmarkedet og nettmonopolet blir regulert med utgangspunkt i denne konsesjonen.
Rettslig grunnlag Hjemmelen er energiloven § 4-1, som står i lovens kapittel 4 om omsetning av elektrisk energi. Paragrafen slår fast konsesjonsplikten i første ledd og lister i annet ledd ni typer vilkår reguleringsmyndigheten kan sette, fra intern organisering og regnskapsførsel til oppbevaring av opplysninger fra transaksjoner med engroskunder og systemansvarlig. Tredje ledd åpner for ytterligere vilkår dersom det er påkrevet av hensyn til allmenne interesser, og fjerde ledd for dispensasjon i særlige tilfeller.
Detaljene ligger i forskrift om nettregulering og energimarkedet, forkortet NEM, som ble fastsatt 24. oktober 2019. Kapittel 4 der handler om omsetning av elektrisk energi, og NEM § 4-1 sier at formålet med ordningen er å sikre en samfunnsmessig rasjonell kraftomsetning og nettvirksomhet gjennom å legge til rette for et effektivt kraftmarked og en effektiv drift, utnyttelse og utvikling av elektrisitetsnettet.
Fram til 1. november 2019 sto reglene i kapittel 4 i energilovforskriften. Det kapitlet ble opphevet samme dag som NEM trådte i kraft, og paragrafnumrene i eldre rettslitteratur og eldre vedtak viser derfor til bestemmelser som ikke finnes lenger.
I tillegg gjelder forskrift for omsetningskonsesjonærer, som NVE fastsatte 11. mars 1999. Den regulerer tariffer ved salg av nettjenester og rapportering av økonomiske og tekniske data. I rettslitteraturen er den omtalt som kontrollforskriften. Ved en endringsforskrift i kraft 1. februar 2025 fikk den sin nåværende tittel, og bestemmelsene om inntektsrammer ble samtidig flyttet ut til nettinntektsforskriften. Etter energiloven § 4-11 kan departementet bestemme i forskrift at reguleringsmyndigheten kan gi forskrift om metoder for å beregne nettselskapenes tillatte og faktiske inntekter og om nøytral opptreden av netteier, og vilkår som settes i konsesjoner skal være i samsvar med en slik forskrift.
Hvem må ha konsesjon Konsesjonsplikten treffer to grupper. Den ene er enheter som omsetter elektrisk energi, den andre er enheter som kan stå i en eller annen form for monopolsituasjon, og forskriften nevner uttrykkelig dem som eier eller driver fordelings- eller overføringsnett. Kraftprodusenter og omsetningsselskaper som kjøper og selger kraft i eget navn er dermed omfattet, og det er nettselskapene også. Et foretak som selger strøm til forbrukere, altså en kraftleverandør, er i energilovens kapittel om salg fra kraftleverandør til forbruker definert nettopp som et foretak med omsetningskonsesjon etter § 4-1.
Det er de fysiske leveransene loven griper. Finansiell krafthandel hører under børs- og verdipapirhandellovgivningen og faller utenfor energiloven, og megling krever heller ikke konsesjon så lenge megleren ikke handler for egen regning i kraftmarkedet. Bestemmelsen gjelder bare elektrisk energi, ikke fjernvarme eller distribusjon av petroleumsprodukter.
Tre typer virksomhet er unntatt fra plikten. Kommuner og fylkeskommuner slipper konsesjon for den delen av virksomheten som består i å ta ut konsesjonskraft og selge den videre til energiverk og til selskaper de selv har eierandeler i. Det samme gjelder videreformidling av strøm i forbindelse med utleie eller administrasjon av bygninger og anlegg, og gårds- og grendeverk uten høyspenningsanlegg. I tillegg kreves det ikke konsesjon der det må anses åpenbart unødvendig, og enheter der den konsesjonspliktige virksomheten er av begrenset omfang, kan få konsesjon på forenklede vilkår. Er det tvil om en virksomhet er konsesjonspliktig, avgjør RME spørsmålet.
Myndighetene har dessuten regnet ordningen for å omfatte selskaper som står for driften av produksjonsanlegg uten å eie dem eller selge kraften fra dem, begrunnet med hensynet til driftskoordinering og systemansvaret. Kommentarutgaven til energiloven fra 2004 stiller spørsmål ved om det behovet fortsatt er der etter at den systemansvarlige fikk uttrykkelig hjemmel til å gi pålegg direkte.
Vilkår, varighet og tilbaketrekking Vilkårene er dels individuelle og dels felles, og de felles vilkårene står i NEM kapittel 4. Konsesjonæren må dele virksomheten opp i selvstendige virksomhetsområder med hvert sitt budsjett og regnskap, og interne overføringer av penger mellom monopolvirksomheten og annen virksomhet skal komme fram av regnskapene. Nettselskapet skal gi markedsadgang til alle som etterspør nettjenester, til ikke-diskriminerende og objektive punkttariffer. En punkttariff er en tariff som er knyttet til kundens tilknytningspunkt i nettet og er uavhengig av hvem kunden kjøper eller selger kraft av.
Nøytralitetskravet er skjerpet for integrerte foretak. Et nettselskap i et slikt konsern skal ikke ta beslutninger som gir andre selskaper i gruppen en særlig fordel, som å gi dem tilgang til informasjon andre aktører ikke har og som kan utnyttes i markedet, og morselskapet eller den kontrollerende eieren skal på sin side ikke forsøke å oppnå en slik fordel. RME fastsetter årlige inntektsrammer for den enkelte konsesjonæren ved enkeltvedtak, og inntekten skal over tid dekke kostnadene ved drift og avskrivning av nettet og gi en rimelig avkastning på investert kapital gitt effektiv drift.
Konsesjonen kan gis for inntil ti år, og den kan ikke overdras. Er kunde og nettselskap uenige om vilkår for tilknytning til eller bruk av nettet, kan saken bringes inn for RME, som normalt skal avgjøre den innen to måneder.
Konsesjonen kan trekkes tilbake etter energiloven § 10-2, blant annet der konsesjonæren etter grove eller gjentatte lovbrudd ikke lenger anses skikket til å utøve virksomheten. Reguleringsmyndigheten kan dessuten trekke en omsetningskonsesjon helt eller delvis tilbake ved grove eller gjentatte brudd på energiloven med tilhørende forskrifter eller på nærmere angitte bestemmelser i avtaleloven, markedsføringsloven og angrerettloven, men bare når lovbruddet gir rimelig grunn til å tro at fortsatt virksomhet kan skade sluttbrukere eller tilliten til strømmarkedet eller aktørene der.
Forholdet til de andre konsesjonene Energiloven bygger på et konsesjonssystem med flere tillatelser som griper inn i hverandre. Ulf Hammer deler det i fem: anleggskonsesjon, områdekonsesjon, omsetningskonsesjon, utenlandskonsesjon og markedsplasskonsesjon. I dagens lov ligger de i henholdsvis §§ 3-1, 3-2, 4-1, 4-2 og 4-5.
Grensen mot anleggskonsesjonen går mellom det tekniske og det kommersielle. Hvordan nettkundene tarifferes, måles, avregnes og faktureres, hører under omsetningskonsesjonen. Anleggskonsesjonen regulerer på sin side nettdriftens tekniske og sikkerhetsmessige sider, og hva driften har å si for allmenne og private interesser.
Ett og samme selskap kan ha flere av dem. Statnett er både systemansvarlig, avregningsansvarlig, omsetningskonsesjonær og anleggskonsesjonær, og kravet om nøytral og ikke-diskriminerende opptreden følger av forskrifter og konsesjoner gitt med hjemmel i energiloven for alle fire rollene.
Historikk Energiloven trådte i kraft 1. januar 1991. Den inneholdt fra starten en meny av standardvilkår som ble utdypet i energilovforskriftene. Konsesjonsmyndigheten sto fritt til å avgjøre om vilkår skulle settes i det hele tatt, og kunne supplere de generelle vilkårene med individuelle, tilpasset det enkelte tilfellet. Etter hvert som NVE utviklet detaljforskriftene sine, fikk reguleringen mer preg av generelle regler.
Hvor langt konsesjonsvilkårene kunne strekkes, ble prøvd tidlig. Vilkåret om driftskoordinering kom inn i omsetningskonsesjonene i konsesjonsrunden sommeren 1993, og daværende Oslo Energi klaget NVEs vedtak inn for departementet med den begrunnelsen at vilkåret ikke hadde hjemmel i loven. Departementet avslo klagen og viste til at vilkåret var begrunnet i allmenne hensyn, siden driftskoordinering etter departementets syn var «et viktig grunnlag for at kraftforsyningen skal fungere og av stor samfunnsmessig betydning». Hammer mente på sin side at NVEs retningslinjer etter innholdet var å regne som detaljforskrifter, og at det derfor kunne diskuteres om lovens vilkårshjemmel rakk så langt.
Ordningen ble bygd om ved lovrevisjonen i 2001. Departementet skrev da at reguleringen i NVEs regi hadde gått mot stadig mer generelt virkende regler, der den enkelte konsesjonærs rettigheter og plikter langt på vei fulgte av lov og forskrift allerede når konsesjonsvedtaket ble fattet, og at enkelte sentrale funksjoner burde forankres direkte i loven. Resultatet var at standardvilkårene i loven ble gjort om til temaer for nærmere regulering i forskrift, mens hjemlene til å sette individuelle vilkår besto.
Flere funksjoner ble samtidig løftet ut av konsesjonen. Fram til revisjonen var systemansvaret regulert gjennom omsetningskonsesjonsordningen og NVEs retningslinjer, og Statnett hadde et konsesjonsvilkår om å ivareta ansvaret. Nord Pools fysiske spotmarked hadde en egen omsetningskonsesjon med tilpassede vilkår. Etter revisjonen fikk markedsplassene egen konsesjon, og avregningsansvarlig og systemansvarlig ble utpekt etter egne bestemmelser. Statnett fikk formelt egne konsesjoner for de to rollene, slik at myndighetstildelingen fortsatt skjedde i form av en konsesjon.
I høringsrunden til 2001-revisjonen var det uenighet om hvor bredt ordningen burde favne. Agder Energi og Advokatforeningen mente at energiloven kapittel 4 i for liten grad gjenspeilte reguleringen i forskriftene, og at kapitlet hadde et betydelig lovteknisk etterslep. De mente også at det etter de foreslåtte endringene ikke lenger ville være behov for å legge omsetningskonsesjonsplikt på aktører som bare står for driften av nettanlegg. Departementet holdt på ordningen og viste til at den omfatter alle enheter som kan stå i en form for monopolsituasjon. Ifølge proposisjonen var det på det tidspunktet rundt 340 omsetningskonsesjonærer.
Fra NVE til RME Fram til 2019 var det NVE som fattet vedtakene om omsetningskonsesjon, med departementet som klageinstans. Ved gjennomføringen av EUs tredje energimarkedspakke i norsk rett ble konsesjonsmyndigheten lagt til reguleringsmyndigheten, ved lov 25. mai 2018 nr. 21 i kraft 1. november 2019. Departementet skrev i forarbeidene at kompetansen til å gi omsetningskonsesjon ikke er regulert i elmarkedsdirektivet, men at den likevel burde ligge hos reguleringsmyndigheten, siden tildeling og oppfølging av konsesjonen er en sentral del av kontrollen med aktørene i kraftmarkedet.
Flyttingen fikk følger for klagebehandlingen. Departementet kan ikke instruere reguleringsmyndigheten i enkeltsaker, og klager over enkeltvedtak om omsetningskonsesjon går derfor til Energiklagenemnda i stedet for til departementet. For vedtak der NVE ikke opptrer som reguleringsmyndighet, som anleggskonsesjoner og områdekonsesjoner, er departementet fortsatt klageinstans.
Se også Områdekonsesjon Nettselskap Reguleringsmyndigheten for energi Energiloven Inntektsrammeregulering Avregningsansvarlig Systemansvarlig
Referanser
Kategori:Energi i Norge Kategori:Elektrisk energiforsyning