Transmisjonssystemoperatør, forkortet TSO etter engelsk transmission system operator, er den som har ansvaret for å drive, vedlikeholde og bygge ut transmisjonsnettet for elektrisk kraft i et gitt område, og for at nettet skal ha overføringsevne nok også på lang sikt. Rollen er definert i EUs direktiver om det indre markedet for elektrisk kraft, og gjelder i Norge gjennom EØS-avtalen. Direktivet kaller operatøren «en fysisk eller juridisk person», altså et rettssubjekt.
Ordet transmisjonssystemoperatør står ikke i energiloven. Loven kaller rollen «operatør av transmisjonssystem (TSO)» i § 4-10, den offisielle norske oversettelsen av direktivet fra 2009 bruker «operatør av transmisjonsnett», og oversettelsen av direktivet fra 2003 «operatør av overføringsnett». Stortingets EU/EØS-tjeneste bruker derimot ordet, og forklarer det med den engelske termen.
Statnett er den eneste operatøren i Norge, Merknaden til § 4-8, s. 69–70: «Departementet anser Statnett SF som eneste operatør av et transmisjonssystem i Norge i dag». og har samtidig systemansvaret etter energiloven § 6-1. De to rollene har hvert sitt rettsgrunnlag og hver sin tildelingsmåte.
Definisjonen i EU-retten Det første elmarkedsdirektivet, direktiv 96/92/EF av 19. desember 1996, hadde ingen definisjon av begrepet. Artikkel 7 nr. 1 påla i stedet medlemsstatene å utpeke en systemoperatør, eller å kreve at foretakene som eide transmisjonssystemer gjorde det, med ansvar for drift, vedlikehold og eventuell utbygging av transmisjonssystemet i et gitt område og forbindelsene til andre systemer, for å trygge forsyningssikkerheten. Kravet til uavhengighet gjaldt ledelsen av virksomheten, og bare der transmisjonssystemet ikke alt var skilt fra produksjon og distribusjon. Uttrykket transmission system operator står i direktivteksten, men uten at det er definert noe sted.
Legaldefinisjonen kom med direktiv 2003/54/EF av 26. juni 2003. Artikkel 2 nr. 4 beskriver operatøren som en fysisk eller juridisk person med ansvar for drift, vedlikehold og eventuell utvikling av nettet i et gitt område, for forbindelsesledningene til andre nett, og for nettets evne til over tid å dekke en rimelig etterspørsel etter overføring. Etter det samme direktivets artikkel 8 var landene forpliktet til å utpeke en TSO, og artikkel 10 stilte krav om selskapsmessig og funksjonelt, men ikke eiermessig, skille. Punkt 3.4.
Direktiv 2009/72/EF av 13. juli 2009 gjentok definisjonen i artikkel 2 nr. 4, og direktiv (EU) 2019/944 av 5. juni 2019 fører den videre i artikkel 2 nr. 35. Ordlyden er pusset på underveis, men innholdet i definisjonen har stått uendret siden 2003.
Den tilsvarende rollen i USA heter regional transmission organization (RTO) og independent system operator (ISO).Hofstad, Knut: (2026).
Oppgaver Direktivet lister oppgavene punkt for punkt: åtte i artikkel 12 i 2009-direktivet, tretten i artikkel 40 i 2019-direktivet. De åtte første er i hovedsak de samme begge steder. Operatøren skal sikre at systemet har overføringsevne nok på lang sikt, og skal drive, holde ved like og bygge ut et sikkert og effektivt transmisjonssystem med hensyn til miljøet. Den skal ha nok midler til å oppfylle pliktene sine til å yte tjenester, bidra til forsyningssikkerheten med nok overføringskapasitet, styre kraftflyten og sørge for at nødvendige systemtjenester er tilgjengelige, gi nabooperatører og nettbrukere de opplysningene de trenger, behandle nettbrukerne likt, og kreve inn flaskehalsinntekter og gi tredjepart tilgang til nettet.
Fem punkter kom til i 2019. Operatøren skal kjøpe inn systemtjenester for å ivareta driftssikkerheten, vedta et rammeverk for samarbeid mellom de regionale koordineringssentrene, delta i de europeiske og nasjonale vurderingene av ressurstilstrekkelighet, digitalisere transmisjonssystemene, og forvalte data, blant annet med tanke på cybersikkerhet.
Den europeiske revisjonsretten beskriver operatørene som nasjonalt regulerte enheter som ivaretar sikkerheten og stabiliteten i høyspentsystemene og på mellomlandsforbindelsene, nasjonalt eller for et område, og som henter inntektene sine fra nettariffer og flaskehalsinntekter. Særrapport 03/2023, punkt 18.
Forordning (EU) 2019/943 legger plikter direkte på operatørene. Artikkel 16 nr. 8 setter en nedre grense for hvor mye kapasitet som skal stilles til rådighet for handel mellom budområder: 70 prosent av overføringskapasiteten innenfor driftssikkerhetsgrensene. Forordningen åpner samtidig for unntak.
Atskillelse fra produksjon og omsetning Overføring av kraft blir regnet som et naturlig monopol, og skillet mellom omsetning, som egner seg for konkurranse, og overføring lå til grunn for markedsreformen i den norske energiloven av 1990. Store norske leksikon skriver tilsvarende at det å distribuere elektrisitet og gass normalt blir regnet som utøvelse av et naturlig monopol, fordi ledningsnettet som trengs er dyrt å bygge ut, og at virksomheten derfor må reguleres av myndighetene.
Hovedregelen i direktivet er eiermessig skille, på engelsk ownership unbundling. Den som eier et transmisjonssystem, skal opptre som operatør av det, og ingen kan samtidig kontrollere et foretak som driver produksjon eller omsetning av kraft og en operatør eller et transmisjonssystem. Forbudet rekker også til retten til å utnevne styremedlemmer. Bestemmelsen sto i artikkel 9 i 2009-direktivet og står i artikkel 43 i 2019-direktivet.
To andre modeller er åpne for land der transmisjonssystemet tilhørte et vertikalt integrert foretak 3. september 2009, datoen 2009-direktivet trådte i kraft. Under modellen med uavhengig systemoperatør (ISO) beholder eieren nettet, mens driften legges til en uavhengig operatør som medlemsstaten utpeker etter forslag fra eieren, og utpekingen skal godkjennes av Kommisjonen. Under modellen med uavhengig transmisjonsoperatør (ITO) blir operatøren værende i konsernet, men må ha egne eiendeler, eget personale, egen identitet, et tilsynsorgan og et etterlevelsesprogram. Ordninger etablert før den samme datoen, som ga mer effektiv uavhengighet enn ITO-reglene, kunne føres videre.
Fagøkonomisk finnes det andre inndelinger enn direktivets. Michael Pollitt ved University of Cambridge skilte i 2007 mellom fem modeller for eierskap til transmisjon: uavhengig transmisjonssystemoperatør, med Storbritannia som eksempel, selskapsmessig skilt operatør som i fransk kraftforsyning, uavhengig systemoperatør som PJM i USA, en hybrid mellom uavhengig systemoperatør og uavhengig eier av nettet, med Nord Pool som eksempel, og vertikal integrasjon, den tradisjonelle europeiske modellen. Pollitt fant at de teoretiske argumentene stort sett taler for eiermessig skille, men at gevinsten kan spises opp av kostnadene ved selve omorganiseringen. Det økonometriske belegget kalte han svakt, mens casestudiene av enkeltland var overbevisende. Publisert som Energy Policy 36(2), 2008, s. 704–713, doi:10.1016/j.enpol.2007.10.011.
Sertifisering og utpeking Et foretak må sertifiseres av den nasjonale reguleringsmyndigheten før det kan godkjennes og utpekes som operatør. Reguleringsmyndigheten åpner prosedyren når operatøren melder fra om en planlagt transaksjon, av eget tiltak, eller etter en begrunnet anmodning fra Kommisjonen. Avgjørelsen skal treffes innen fire måneder, og går fristen ut uten avgjørelse, regnes sertifiseringen som gitt. Utpekingen meldes til Kommisjonen og kunngjøres i Den europeiske unions tidende. Egne regler gjelder for foretak som kontrolleres fra land utenfor EU. Reglene sto i artikkel 10 og 11 i 2009-direktivet og står i artikkel 52 og 53 i 2019-direktivet.
Samarbeid mellom operatørene De europeiske operatørene samarbeider gjennom ENTSO-E, som har dem selv som medlemmer og er forankret i forordning (EU) 2019/943 artikkel 28 til 33. Sammenslutningen utarbeider nettkodene og den europeiske nettutviklingsplanen. Etter 2019-direktivet skal operatørene også vedta et rammeverk for samarbeid og koordinering mellom de regionale koordineringssentrene, som opprettes etter forordningens artikkel 35.
Tankesmien Bruegel skrev i februar 2025 at interessene til operatørene ikke uten videre faller sammen med det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at de kan ha grunn til å ønske seg mindre utvekslingskapasitet: det holder kostnadene ved spesialregulering nede, gjør driften enklere og bevarer arbitrasjeinntektene.
Norge og EØS Gjeldende EØS-rett er direktiv 2009/72/EF, som ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 093/2017. Direktiv (EU) 2019/944 er merket som EØS-relevant av EU, men sto i juli 2026 fortsatt til vurdering hos Island, Liechtenstein og Norge og var ikke innlemmet.
Reglene om eiermessig skille og sertifisering av operatør i tredje energimarkedspakke ble gjennomført i energiloven §§ 4-8 til 4-10, tilføyd ved lov 25. mai 2018 nr. 21 og satt i kraft 21. juni 2019. § 4-8 forbyr kryssende eierskap og kryssende verv mellom transmisjonsnett og produksjon eller omsetning, og fjerde ledd sier at «Anlegg i transmisjonsnettet skal overdras til den systemansvarlige virksomheten». § 4-9 gir departementet hjemmel til å samtykke i ekspropriasjon av slike anlegg til fordel for den samme virksomheten. § 4-10, som har overskriften «Sertifisering som operatør av transmisjonssystem (TSO)», legger sertifiseringen til reguleringsmyndigheten, med den samme firemånedersfristen og den samme regelen om stilltiende godkjennelse som i direktivet. For Norge er det EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og ikke Kommisjonen som kan be om at prosedyren settes i gang, og som skal underrettes om vedtaket.
Hva transmisjonsnettet er, følger av energiloven § 1-5. Loven regner med overføringsanlegg fra 200 kV og oppover, og i tillegg 132 kV-anlegg som betyr mye for driften av dem. Omformeranlegg som er direkte tilknyttet slike overføringsanlegg og transformerer til minst 33 kV, regnes også med, mens anlegg som bare betjener én eller et fåtall brukere faller utenfor. Definisjonen kom inn i loven med virkning fra 1. juli 2016.
Olje- og energidepartementet skrev i forarbeidene at eiermessig skille var det eneste alternativet for Statnett, siden foretaket ikke var vertikalt integrert i direktivets forstand 3. september 2009. Om lag 2 prosent av transmisjonsnettet målt i bokført verdi eies av regionale nettselskaper, og disse anleggene skal overdras til Statnett.
Forholdet til systemansvaret Definisjonen i direktivet gir operatøren ingen myndighet over andre aktører i kraftsystemet, og sier ingenting om balansen mellom produksjon og forbruk i driftsøyeblikket. Systemansvaret etter energiloven § 6-1 gjør begge deler. Den systemansvarlige skal sørge for momentan balanse mellom samlet produksjon og samlet bruk. Nettselskap, produsenter, markedsplasser, kraftomsettere og sluttbrukere har plikt til å følge instruksene som gis under systemansvaret, og avgjørelsene som treffes der er unntatt forvaltningsloven kapittel IV til VI og VIII.
De to tildeles også ulikt. Myndigheten til å utøve systemansvaret tildeles av departementet, mens sertifiseringen som operatør av transmisjonssystem er noe eieren av nettanlegg søker reguleringsmyndigheten om. Energiloven regulerer de to i hvert sitt kapittel, kapittel 4 og kapittel 6.
At rollene faller sammen i Norge, står i loven selv: § 4-8 fjerde ledd bruker den systemansvarlige virksomheten som adressat for transmisjonsanleggene. Departementet skrev i forarbeidene at det ved gjennomføringen av det andre elmarkedsdirektivet la til grunn at bare én systemansvarlig i det norske kraftsystemet var å anse som TSO, at det tredje direktivet «synes å forutsette at systemansvaret følger eierskap til transmisjonsanlegg i et gitt område», og at Statnetts systemansvar og eierskap til nett på høyeste spenningsnivå «harmonerer godt med direktivets angivelse av TSOens oppgaver».
Et land kan ha flere operatører. ENTSO-Es medlemsliste fører opp fire i Tyskland, TransnetBW, TenneT TSO, Amprion og 50Hertz Transmission, og én i Norge, Statnett.
Se også Systemansvarlig Statnett