Johannes Albert Hartung (1903–1979), kjent som Hans Hartung, var en tysk politimann i Essen og offiser i Schutzstaffel (SS). Ved den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig tjenestegjorde han først i Oslo fra 1940, deretter i årene 1942–1943 som sjef for Gestapo i Bergen. Han benyttet ofte tortur for å tvinge ut informasjon av nordmenn som var arrestert for deltakelse i motstandsbevegelsen, eller var mistenkt for det. Høsten 1942, under holocaust i Norge, var Hartung som operativ leder av Gestapo i Bergen, den som styrte prosessen med innsamling og deportasjon av dem som hadde jødisk bakgrunn i byen og omegn.

Hartung ble overført til Grenoble i Frankrike i 1944. Han deltok i aksjonen mot det jødiske barnehjemmet i Izieu, hvor 41 barn ble pågrepet og sendt til gasskamrene i Auschwitz. Ved å gå i dekning med falskt navn ved Tysklands kapitulasjon i 1945 unnslapp han i mange år rettsoppgjørene etter andre verdenskrig. I 1951 åpnet et amnesti for at Hartung kunne gå tilbake til en stilling i politiet i Essen i Vest-Tyskland. I 1954 ble han i sitt fravær dømt av en fransk domstol til 20 års tvangsarbeid for medvirkning til drap, og han ble advart av tyske myndigheter mot å oppsøke landet.

Hartung ble etterhvert sjefsetterforsker ved kriminalpolitiet i Essen, og hadde stillingen til han gikk av med pensjon. Han ble kun én gang, i 1977, forhørt av vesttysk politi om sin tjeneste i Gestapo under andre verdenskrig. Avhøret ble ikke fulgt opp av vesttyske myndigheter, og Hartung døde ustraffet i sin hjemby Essen i 1979.

Liv og virke miniatyr|Veiten 3, kjent som «Gestapohuset» i Bergen, hvor Hartung tjenestegjorde da han var i Bergen. Senere er bygget brukt blant annet til nattklubb, pub og restaurant. miniatyr|Minnestein over nordmenn drept av tyskerne ved Telavågtragedien.

Oppvekst og arbeid før andre verdenskrig Han ble født i Essen i Det tyske keiserrike 2. mars 1903, og døpt Johannes Albert Hartung. I voksen alder synes han, med et par unntak, kun å være kjent som Hans Hartung. Han var språkmektig og hadde bodd i Nederland i sin ungdom. Hans første erfaring fra arbeidslivet var som gruvearbeider, i årene 1920–1923. Hartung var deretter tolv år i ordenspolitiet i Essen, før han i 1936 ble overført til Gestapo. Han giftet seg i 1935, og ekteparet fikk samme år en sønn, som døde etter kun ett døgn. Året etter døde også ektefellen.

Andre verdenskrig, Norge Etter Tyskland hadde angrepet og okkupert Norge kom Hartung til landet i 1940, og hadde da grad som SS-Obersturmführer.Sundvor 5. april 2026 Han var først stasjonert i Oslo, og tjenestegjorde som avsnittsleder avd D, radiosaker og beslag, ved Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse.Sundvor 6. juni 2026 I Oslo ble Hartung i 1940 gift med Kläre «Klärchen» Kornatz (1921–2003). Under sin tjeneste i Oslo hadde Hartung kontakt med Ola Fritzner (1895–1983) i det norske ordenspolitiet, og etter forbønn fra Fritzner sørget Hartung for at konsul Sigurd Roll (1893–1944) ble satt fri fra Grini fangeleir i april 1942.Berentsen 1949, s. 91, 208

Hartung kom til Bergen i 1942 som sjef for Avd. IV - Gestapo, under Telavåg-saken. I Bergen var Hartung underlagt SS-Obersturmbannführer Hans Wilhelm Blomberg (1906–1946), Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD.Haga 1990, s. 74Nøkleby 2003, s. 102, 204 Høsten 1942, under holocaust i Norge, var Hartung som operativ leder av Gestapo i Bergen den som styrte prosessen med innsamling og deportasjon av dem som hadde jødisk bakgrunn i byen og omegn. Hartung ble 30. januar 1943 forfremmet til SS-Hauptsturmführer. I mai 1943 var Hartung, sammen med to andre tjenestemenn i Gestapo, hovedansvarlig for den omfattende torturen av den norske motstandsmannen Trygve Leonard Freyer (1898–1977).Haga 1990, s. 112

Hartung var etter torturen av Freyer en dag på inspeksjon i Bergen kretsfengsel, hvor både Freyer og Fredrik W. Rieber-Mohn (1892–1944) var fanger, begge var ille tilredt etter torturen. Ifølge en norsk fange som fungerte som såkalt kalfaktor (fange som hjelper med rengjøring og matutdeling) i fengselet, hadde Hartung uttalt at de torturerte så verre ut enn han hadde ventet, at fangene måtte til Tyskland, og ikke kunne komme levende tilbake. Fangen som overhørte Hartungs uttalelse forsto det slik at ettertiden ikke måtte få kjennskap til hvordan Gestapo hadde gått frem mot de torturerte norske motstandsfolkene.Haga 1990, s. 113 Blant de norske motstandsfolk som ble utsatt for Hartungs behandling var Kristian Ottosen (1921–2006), og Hartung reiste også til Tyskland med samme båt som Ottosen ble sendt med, MS «Monte Rosa».Ottosen 2005, s. 55, 78–79, 108–110

Overføring til tjeneste i Frankrike Ifølge Hartung var hans overføring fra Norge begrunnet med helseproblemer, i form av prolaps, og utfordringer med det barske klimaet i Norge. Ifølge undersøkelser fra Bergensavisen (BA) var imidlertid overføringen begrunnet i at hans forhenværende sjef fra tjenesten ved overkommandoen i Oslo, SS-Sturmbannführer Dr. Werner Knab (1908–1945), hadde blitt sjef for Sicherheitspolizei (Sipo) og Sicherheitsdienst (SD) i regionen Lyon i Frankrike.

miniatyr|Tysk teleksmelding om aksjonen mot det jødiske barnehjemmet i Izieu, fra april 1944.

Hartung ble stasjonert i Grenoble, og hans arbeid der ble preget av terror mot den franske motstandsbevegelsen. Han deltok også der i deportasjon av jøder, blant annet den i Frankrike beryktede aksjonen mot det jødiske barnehjemmet i Izieu 6. april 1944, der 41 barn helt ned i treårsalderen ble pågrepet og sendt til gasskamrene i Auschwitz. I juni 1944 ble en bil Hartung satt i angrepet av partisaner i den franske motstandsbevegelsen. Fire av hans medarbeidere i Gestapo ble drept, og selv ble Hartung hardt såret. Helt mot slutten av krigen ble Hartung sendt til fronten, mot de vestallierte, ved Düren. Han ble der lagt inn på et feltsykehus, og klarte deretter å gå i dekning ved Tysklands kapitulasjon.

Etterkrigstiden, etterlysing og etterforskning

Hartung arbeidet i årene 1945–1950 som gårdsarbeider under falskt navn på landsbygden i Tyskland. Da okkupasjonssonene til de tre vestmaktene USA, Storbritannia og Frankrike, i 1949 ble avviklet og Vest-Tyskland opprettet, var det en bestemmelse i den nye grunnloven – Grundgesetz – som sa at tyske borgere ikke kunne utleveres til andre land. I 1951 ble det så innført en lov i Vest-Tyskland som åpnet for amnesti, slik at de med en bakgrunn som krevde avnazifisering, etter dette slapp til i samfunnet. Bakgrunnen for loven var å fylle viktige stillinger i den nye staten. Ved innføringen av denne loven sluttet Hartung å bruke sitt falske navn, og brukte døpenavnet, mens han samlet dokumenter for å få tilbake stillingen i politiet i Essen. I ansettelsespapirene var hans bakgrunn i Gestapo dokumentert. Hartung steg raskt i gradene, og ledet fra 1956 mordavdelingen ved Essens politikammer, Kriminalgruppe IV.

Ifølge den norske historikeren Berit Nøkleby ble Hartung, sammen med Georg Müller (nestleder i Gestapo i Bergen, under Hartung), listeført av norske myndigheter som krigsforbryter etter andre verdenskrig, og etterlyst, men ikke funnet.Nøkleby 2004, s. 123 Hartung ble også ettersøkt av de allierte, gjennom Sentralregisteret for krigsforbrytere og mistenkte (forkortelsen for betegnelsen på engelsk er CROWCASS). Begrunnelsen for hans ettersøkelse var mord, men han ble heller ikke funnet av dem.Sundvor 18. juli 2026

miniatyr|Polizeipräsidium i Essen-Rüttenscheid, hvor Hartung arbeidet som sjefsetterforsker etter andre verdenskrig.

I 1954 ble Hartung i sitt fravær (In absentia) av en fransk rett dømt til 20 års tvangsarbeid, for medvirkning til drap. Myndighetene i Vest-Tyskland var klar over Hartungs bakgrunn, noe som fremgår av hans korrespondanse med den statlige institusjonen Zentrale Rechtsschutzstelle (ZRS), og han ble brukt av ZRS for å få kontakt med andre forhenværende ledere i SS. De tyske myndighetene advarte også Hartung mot å reise til Frankrike, siden han der var dømt til fengsel. Hartung arbeidet ved politiet i Essen til han gikk av med pensjon, senest i 1964, som Kriminaloberkommissar a.D. (Außer Dienst - a.D. - etter tittelen angir at vedkommende er pensjonert).

miniatyr|Minneplakett over barna fra hjemmet i landsbyen Izieu, deportert og myrdet i Auschwitz.

Tyske etterforskere innkalte Hartung kun én gang, i 1977, til avhør om hans virke under andre verdenskrig. Av tyske politietterforskere ble Hartung under avhøret i 1977 spurt om hans deltakelse i deportasjon av jøder, blant annet aksjonen mot det jødiske barnehjemmet i Izieu 6. april 1944, der 41 barn ned i treårsalderen ble pågrepet og sendt i gasskamrene i Auschwitz. Dette var noe som franske myndigheter koblet ham til via dokumentasjon fra rettssaken mot ham i 1954. Hartung nektet for alt. Hartung avviste også i forhøret å kjenne til Klaus Barbie (1913–1991), kjent som «slakteren fra Lyon».

Et par år etter det eneste forhøret Hartung var i for sin tjeneste under andre verdenskrig, døde han den 22. oktober 1979, som en fri og ustraffet mann, i sin bolig i Wörthstraße 35 i Essen.

Ettertidens vurdering Hans Hartungs liv etter Tysklands nederlag i 1945 var ukjent for andre enn tyske myndigheter, inntil journalist Olav Sundvor i Bergensavisen (BA) dokumenterte det i en serie artikler våren og sommeren 2026. Artikkelserien var basert på omfattende arkivstudier ved Nasjonalarkivet Norge, Bundesarchiv i Tyskland, Archives Nationales i Frankrike og National Archives and Records Administration i USA.

miniatyr|Legenes hus i Kalfarveien 37 i Bergen, hvor Hartung og to av hans kolleger i Gestapo i Bergen bodde.

Hartung var ikke alene blant sine kolleger i Gestapo Bergen om å unnslippe straff. Sammen med administrasjonssjef Albert Elgert (1900–1979) og sin nestleder Georg Müller (født 1909, dødsår ukjent) bodde han under tiden i Bergen i «Legenes Hus» i bydelen Kalfaret. Müller var involvert i MTB 345-saken, der besetningen på syv på den norske torpedobåten ble likvidert i Bergen i 1943,Sørhus 1970, s. 7 begrunnet med den såkalte Kommandoordren, utstedt av diktatoren Adolf Hitler. Det var en krigsforbrytelse som hans sjef Hans Wilhelm Blomberg etter krigen ble henrettet for. Müller selv ble imidlertid kun rutinemessig etterforsket, selv om både politiet i Vest-Tyskland og Østerrike var klar over hans adresse i Friedhofstraße 18 i Linz, og saken endelig henlagt i 1967.

Flere av Elgerts underordnede i Bergen fikk etter frigjøringen dødsstraff og ble av norske myndigheter henrettet, men Elgert selv ble i 1944 beordret tilbake til Tyskland. Han etterlot få spor rett etter krigen, men fra 1953 og til 1963 var han i adresseboken for Hamburg oppført i Gustav-Falke-Straße 6 med den høyere sivile embetstittelen overinspektør (Oberinspektor).Sundvor 4. juli 2026

Fotnoter

Referanser

Kilder Aksel Berentsen, Ola Fritzner : en norsk kapteins kamp før og etter frigjøringen, Oslo 1949 (E-bok fra NB) Arnfinn Haga, Operasjon Ravnen, Cappelen 1990, Oslo ISBN 8202124409 (E-bok fra NB) Berit Nøkleby, Gestapo : tysk politi i Norge 1940-45 Aschehoug 2003, Oslo ISBN 8203227880 (E-bok fra NB) Berit Nøkleby, Krigsforbrytelser : brudd på krigens lov i Norge 1940-45, Pax 2004, Oslo ISBN 8253027109 (E-bok fra NB) Kristian Ottosen, Motstand, fangenskap og frihet : erindringer 1940-45 Aschehoug 2005, Oslo ISBN 8203232302 (E-bok fra NB) Olav Sundvor, artikler i Bergensavisen: «BA avslører: Her gjemte Bergens verste Gestapo-sjef seg» 5. april, «Avslørt av hemmelige dokumenter: Slik ble Bergens Gestapo-sjef reddet av staten» 6. juni, «Skrekkens villa: De tre bødlene i «Legenes Hus»» og 4. juli, «Han ble hyllet som stjerneetterforsker. Så sprakk fasaden.» 18. juli 2026. Kjell Sørhus, MTB 345, Hjemmenes forlag 1970, Oslo (E-bok fra NB)

Eksterne lenker

«BA avslører: Her gjemte Bergens verste Gestapo-sjef seg», fra Bergensavisen (BA) 15. april 2026

Kategori:Personer fra Essen Kategori:Tyske politifolk Kategori:SS-offiserer