Begrepet toleransevindu ble introdusert av psykiateren Dan Siegel i 1999 og har senere blitt en sentral modell innen traumepsykologi. Når en person er innenfor toleransevinduet sitt, er det lettere å tenke og føle samtidig, være til stede, lære og ta andres perspektiv. Modellen brukes blant annet for å forstå over- og underaktivering og hvordan man kan arbeide med regulering.
Toleransevinduets bredde påvirkes av blant annet tidligere erfaringer og følelsesmessige tilstander. Traumatiske eller overveldende hendelser kan gjøre vinduet smalere. Søvnmangel, kronisk stress og langvarig belastning kan også bidra til et smalere toleransevindu. Når aktiveringen blir for høy, oppstår hyperaktivering, som blant annet kan innebære uro, angst, irritabilitet, impulsivitet og kamp- eller fluktreaksjoner. Når aktiveringen blir for lav, oppstår hypoaktivering, som blant annet kan innebære nummenhet, passivitet, apati og en følelse av å være frakoblet.
Forståelsen av toleransevinduet kan brukes til å identifisere endringer i egen aktivering og arbeide med regulering. Erfaringer gjennom livet er med på å forme det personlige toleransevinduet, og det å gjenkjenne når man beveger seg utenfor vinduet kan gjøre det lettere å håndtere følelsene på en konstruktiv måte.
Modellen brukes som et praktisk og visuelt verktøy i terapeutiske samtaler. Ved å utforske egne situasjoner og tegn på endret aktivering kan personen bli bedre kjent med hvordan hyper- og hypoaktivering kommer til uttrykk.
Referanseliste
Kategori:Psykologi