St Kilda (skotsk-gælisk: Hiort) er en vulkansk isolert øygruppe, med sine spektakulære landskap, skotsk øygruppe i Nord-Atlanteren 64 km vest-nordvest for øya North Uist. De utgjør de vestligste øyene i Ytre Hebridene i Skottland.Det ekskluderer den isolerte og ubebodde pinakkelen Rockall lengre ute i Atlanterhavet, hvis internasjonale status er et bestridt spørsmål. Se eksempelvis MacDonald, Fraser (2006): «The last outpost of Empire: Rockall and the Cold War» i: Journal of Historical Geography, s. 627–647. Den største øya innenfor øygruppen St Kilda er Hirta, som har de høyeste klippene mot havet i Storbritannia. De tre andre øyene Dùn, Soay og Boreray er også benyttet for beitemarker og jakt på sjøfugl. Øyene er administrert som en del av det lokale myndighetsområdet Comhairle nan Eilean Siar (Harris i de Ytre Hebridene). Totalt er landmassen på ca. 8,55 km², mens hele arealet inkludert både land og hav, er på 225 km². I sommerhalvåret arrangeres det dagsturer til hovedøya fra Harris.
Opprinnelsen til navnet St Kilda er et spørsmål om gjetting. Øyas menneskelige kulturarv består av flere unike arkitektoniske trekk fra historisk og forhistoriske tid, skjønt de eldste skriftlige nedtegnelser fra øyas liv er datert til senmiddelalderen. Middelalderlandsbyen på Hirta ble gjenoppbygget og restaurert på 1800-tallet, men sykdom som ble brakt til øya ved økt ekstern kontakt via turisme, og resultatene av den første verdenskrig, førte til at øya ble evakuert i 1930.Se særlig Maclean (1977), Steel (1988), Fleming (2005). Historien om St Kilda har tiltrukket seg kunstneriske tolkninger, inkludert Michael Powells film The Edge of the World (1937) og en opera.McMillan, Joyce (3. mars 2007): «St Kilda the Opera brings out the bully-boys», Edinburgh: The Scotsman.
St Kilda kan ha hatt fast bosetning i minst to tusen år, men befolkningen var antagelig aldri større enn rundt 180 menneske (og helt sikkert ikke mer enn 100 etter 1851). Hele den gjenværende befolkningen ble evakuert fra Hirta, den eneste bosatte øya, i 1930. I dag er de eneste beboerne som er der året rundt militært personell; i tillegg kommer en rekke som arbeider med konservering, frivillige og forskere som tilbringer en del tid i sommermånedene.Haswell-Smith, Hamish (2004): The Scottish Islands. Edinburgh: Canongate. s. 314–326. ISBN 978-1-84195-454-7.BBC News (29. august 2010): "The new residents of St Kilda archipelago", Arkivert 11. november 2018 av Wayback Machine.
To ulike typer av gamle eller primitive typer sauer har overlevd på disse fjerne øyene, soaysau, en neolittisk type, og boreray, en type fra jernalderen. Øyene er en yngleplass for mange viktige arter av sjøfugler, blant annet havsule, lundefugl, og havhest. En art i gjerdesmettfamilien har navn etter øya, på engelsk St Kilda wren, og en art markmus, har også navn etter øya ved at de er endemisk til øya.
Det finnes syv øyer i gruppen: Hirta, Soay, Boreray, Dùn, Levenish, Stac Lee og Stac an Armin. Hele øygruppen er i dag eid av National Trust for Scotland.National Trust for Scotland. Guide: «St Kilda Houses» Det ble utnevnt av UNESCO til et av Skottlands seks verdensarvsteder i 1986, og er et av få som har status både for dets kultur som natur.«World Heritage: United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland», UNESCO. Grupper med frivillige arbeider på øyene i sommermånedene for å restaurere de mange bygningene i ruiner som de innfødte på St Kilda etterlot seg ved evakueringen. De deler øya med en liten militær base som ble opprettet i 1957.Steel (1988), s. 273. De eneste som nå bor året rundt er militært personell, et mangfold av arbeidere som jobber med konservering, og en vitenskapsfolk som tilbringer tid der i sommermånedene.
Opprinnelsen til navnet left|thumb|The Street, gaten, i 1886 Det har vært ulike teorier til opprinnelsen av navnet Kilda, som er skriftlig datert fra slutten av 1500-tallet. Det finnes ingen helgen ved dette navnet.Buchanan (1983), s. 2–6. Haswell-Smith (2004) nedtegnet at det fulle navnet St Kilda første gang opptrer på et hollandsk kart datert 1666, og at det kan være avledet fra norrøne sunt kelda i betydningen «ferskvannbrønn» eller fra et misforstått hollandsk antagelse at kilden Tobar Childa var dedisert til en helgen (Tobar Childa er et tautologisk stedsnavn, bestående av både det gæliske som det norrøne ordene for brønn, dvs «brønn-brønn»). Martin Martin, som besøkte øya i 1697, trodde at navnet «er tatt fra en Kilder som bodde her; og fra ham har den store brønnen Toubir-Kilda også fått sitt navn.»Martin, Martin (1703).
thumb|1580 Carte of Scotlande viser Hyrth (dvs Hirta) til venstre og Skaldar (Haskeir) i nordøst. Maclean (1972) forslo tilsvarende at stedsnavnet kommer fra det norrøne navnet for vannkilden på Hirta, Childa, og uttalte at et kart fra 1588 identifiserer øygruppen som Kilda. Han spekulerte også at det refereres til Culdees (irsk: Céilí Dé), medlemmer av en asketisk gruppe kristne av eremittiske munker i middelalderen, som kan ha brakt kristendommen til øya. Maclean (1977), s. 33." Eller kan være en forvanskning av det gæliske navnet Hirta for hovedøya i øygruppen ettersom øyboerne tenderte til å uttale r som l, og således i dagligtale refererte til øya som Hilta. Steel (1988) har lagt vekt til denne tanken, merket seg at øyboerne uttalte H i stedsnavnet med en «noe guttural kvalitet», noe som fikk lyden de benyttet for Hirta som «bortimot» Kilta.Steel (1988), s. 27. Tilsvarende, St Kilda-talere som ble intervjuet av School of Scottish Studies ved Universitet i Edinburgh på 1960-tallet viste at individuelle talere fra øya brukte t-initial e former, leniserte til /h/, for eksempel ann an Tirte og gu Hirte.Bruford, A. (ed.) Tocher Vol 36–37 (1982) School of Scottish Studies
Maclean (1972) forslo ytterligere at hollenderne ganske enkelt gjorde en kartografisk feil og forvekslet Hirta med Skildar, det norrøne navnet for den isolerte øya Haskeir som ligger langt nærmere Ytre Hebridene.Fleming (2005), s. 27. Maclean nevner ikke hvilken øy som førte til forvekslingen, men Fleming setter likhetstegn for 'Skildir' med Haskeir. Quine (2000) kom med hypotesen at navnet er avledet fra en rekke kartografisk feil som begynte med bruken av det norrøne Skildir («Skjold») og opptrer som Skildar på et kart av Nicholas de Nicolay (1583). Dette, i henhold til hypotesen, ble transkribert feilaktig av den nederlandske kartografen Lucas Janszoon Waghenaer i hans kart fra 1592 uten den bakerste r og med punktum etter S, således skapte S.Kilda. Det ble siden antatt å stå for forkortelsen av en helgen av andre, og opprettet formen som siden har blitt benyttet i århundrer, St Kilda.Quine (2000), s. 21.de Nicolay, Nicholas (1583): Vraye & exacte description Hydrographique des costes maritimes d'Escosse & des Isles Orchades Hebrides avec partie d'Angleterre & d'Irlande servant a la navigation, Edinburgh: National Library of Scotland. Arkivert fra originalen den 17. januar 2020. Martin (1703) skrev at: «all seamen call it St. Kilda; and in sea maps St. Kilder, particularly in a Dutch sea map from Ireland to Zeland, published at Amsterdam by Peter Goas in the year, 1663.» Dette er bortimot et århundre etter utgivelsen av Waghenaers kart, men det er uklart om hans skrivefeil førte til en vanlig uttalebruk eller om den muntlige versjonen har en helt annen opprinnelse. I et senere avsnitt angående tradisjonene som knyttet til Flannan Isles legger Martin til: «It is absolutely unlawful to call the island of St Kilda (which lies thirty leagues southward) by its proper Irish name Hirt, but only the high country». Dette refererer til St Kildans vane med å referere til Hirta so 'the high country' og Boreray som 'the north country'. Se Fleming (2005).
thumb|left|Landsbygaten viser restaureringsarbeid. Opprinnelsen til stedsnavnet Hirta, som er langt eldre enn St Kilda, er tilsvarende åpen for tolkning. Martin (1703) er utilbøyelig på at «Hirta er tatt fra irske Ier, som i det språket betyr vest». Martin, Martin (1703). Sitat: «Hirta is taken from the Irish Ier, which in that language signifies west.» Maclean gir flere muligheter, inkludert en (uspesifisert)Haswell-Smith (2004) foreslår at dette kan være Ei hirt – farlig eller dødslignende. keltisk ord i betydningen «dyster» eller «død», eller skotsk-gæliske h-Iar-Tìr («vestland»). Ved å støtte seg på en islendingesaga som beskriver en sjøreise til Island tidlig på 1200-tallet nevnes et besøk til øyene Hirtir, og spekulerer om at formen på Hirta kan minne om en hjort ettersom Hirtir betyr hjort på norrønt. Steel (1998) siterer oppfatningen til pastor Neil Mackenzie, som bodde der fra fra 1829 til 1844, i at navnet er avledet fra gæliske Ì Àrd («høyøy») og ytterligere en mulighet at det er fra norrøne Hirt («gjeter»). Steel (1988) s. 26–27. På tilsvarende vis har Murray (1966) spekulert i at norrøne Hirðø, uttales omtrentlig som Hirtha («saueflokk»), kunne være en annen opprinnelse til navnet.Murray, W.H. (1966): The Hebrides. London: Heinemann. s. 196, 236. Alle navnene om og på øyene er utførlig diskutert av Coates (1990).Coates, Richard (1990).
Naturforhold thumb|300px|Kart over St Kilda Øyene har store kolonier av sjøfugler, blant andre lundefugl, havhest og havsule. Disse var en betydelig del av befolkningens næringsgrunnlag da øyene var befolket. Hele to typer av gamle saueraser har overlevd på disse fjerne øyene, soaysauer, en neolittisk type som trolig ganske lik tamsauer holdt i yngre steinalder og overlevde som en forvillet bestand på øya Soay. Da landsbyen på Hirta ble fraflyttet, ble noen av sauene flyttet over til denne øya der de senere har trivdes. Den andre type, boreraysauer, er en jernalderrase. Denne antas å tilsvare tamsauer som ble holdt i jernalderen.
På grunn av øyenes isolerte beliggenhet har det utviklet seg særpregede former av flere arter her, og St Kildas bestander av gjerdesmett og liten skogmus regnes ofte som egne underarter, tidligere fantes det også en spesiell form av husmus, men denne er nå utdødd.«Protected Areas and World Heritage—St Kilda». United Nations Environment Programme: World Conservation Monitoring Centre. Arkivert den 5. desember 2008 hos Wayback Machine.
Historie Forhistorie right|thumb|En cleit (lagerhus av stein) overfor Village Bay Det er kjent at St Kilda har vært sammenhengende bebodd i 2000 år, eller mer, fra bronsealderen til begynnelsen av 1900-tallet.St Kilda: Revised Nomination of St Kilda for inclusion in the World Heritage Site List. Arkivert den 3. juli 2007 hos Wayback Machine (Januar 2003) (pdf) National Trust for Scotland. I 2015 ble det første direkte beviset av tidligere neolittisk bosetning avdekket da det ble funnet potteskår i en stil tilsvarende hebridisk steintøy. Det ble funnet øst for landsbyen. En påfølgende oppdagelse av et steinbrudd for redskaper av stein ved Mullach Sgar overfor Village Bay førte til funn av tallrike redskaper av stein som hakker, kverner og kniver av type skaillEt redskap framstilt ved å slå tynne avslag fra en stein for framstille en skarp kant, og som ble benyttet for å kutte ting, som huder eller dyr. Dette neolittiske redskapet har navn etter tilsvarende redskaper funnet på Orknøyene og fått navn etter Skaill Bay, lokaliseringen av verdensarvstedet Skara Brae. Jfr. «Skaill knife», National Museums Scotland. Arkivert den 27. februar 2015 hos Wayback Machine. i jordhusene i Village Bay av en type som kalles cleitean. Det er en særegen bygning for lagring av varer (se nedenfor). Disse redskapene er antagelig også av neolittisk opprinnelse.Fleming (2005), s. 37–56. Skårene fra keramikken synes å ha vært framstilt av lokalt materiale framfor materiale fraktet over fra andre øyer på Hebridene, noe som antyder at øyene var bosatt på 4. millennium f.Kr.Copper, Michael (Mars 2017): «Neolithic sherds from St Kilda», Scottish Archaeological Journal. 39 (1): 95–100. doi:10.3366/saj.2017.0079. ISSN 1471-5767.