thumb|Capo Testa nord på Sardinia Sardinia er en øy i Middelhavet mellom Italia, Spania, Tunisia og sør for Korsika. Sardinia er km² stor og har cirka innbyggere. Sardinia er en autonom region i Italia, og regionshovedstaden er Cagliari.
Sardinia er den nest største øya i Middelhavet (etter Sicilia og foran Kypros), preget av en 1849 km lang kystlinje som er generelt høy, ujevn og berglendt, men brutt opp av dype bukter med sandstrender, omgitt av mindre øyer. Øyas geologi går tilbake til paleozoikum, jordens oldtid, for 300 millioner år siden og er ikke vulkansk som ellers i Italia og Sicilia og har heller ikke høye fjell grunnet lang erosjonsprosess.Geography of Sardinia
Historie
Forhistorie Øya fikk fast bosetning i steinalderen fra rundt 18 000 f.Kr. via Korsika og gjennom migrasjoner av andre folkeslag i neolitisk tid. De siste utviklet seg til komplekse samfunn og i bronsealderen, fra rundt 1700 f.Kr. og framover bygget de en rekke murstrukturer med ett eller flere tårn som kalles nurager. Nuragene hadde både militær og sivil funksjon: gjennom et nett av store og mindre nurager kunne man vokte territoriet og havet. I dag finnes det over 7000 gjenværende nurager spredt ut over det sardinske landskapet (én for hver 3–4. kvadratkilometer i gjennomsnitt). Den nuragiske sivilisasjonens storhetstid vedvarte i over tusen år til karthagerne erobret store deler av øya, men uavhengige nuragiske samfunn eksisterte fortsatt i historisk tid, som dokumentert i brevet Gregor den store skrev til Hospito dux Barbaricinorum (kongen av fjellområdene) i 594 e.Kr for å hjelpe med kristningen av øya.
Antikken Fønikere bosatt seg fra ca. år 700 f.Kr. og karthagerne 200 år senere, til romere vant over Karthago i 238 f.Kr. og Sardinia ble en romersk provins i 227. Etter Romas fall, kom Sardinia i vandalenes besittelse i cirka 80 år. Vandalene var en germansk folkegruppe som kan ha stammet fra Skandinavia. Sardinia ble i 534 en del av det bysantinske riket.
Middelalderen Etter at araberne erobret Nord-Afrika, Spania og Sicilia fra 640 til 827, ble Sardinia mer og mer isolert fra Bysants og måtte forsvare seg selv. Bysantinske tjenestemenn – som vicarius, lociservator (løytnant, bokstavelig talt) og praeses (en slags keiser-prefekt) – ble trolig de facto regjeringssjefer og ble til slutt anerkjent som legitime og uavhengige konger med navnet Judex, som med tiden fikk arvelig suverenitet. Slik ble øya delt i fire judicater, semi-demokratiske stater med egne parlamenter (corona de logu), lover (cartas de logu), og språk. De to maritime republikkene Pisa og Genova begynte å blande seg inn i de ulike judikater fra det 11. århundre og sakte klarte de å snu tre av disse fra protektorater til dominans. Judikatet av Arborea forble uavhengig med støtte fra pavedømmet først og Aragon senere.
Den spanske tiden Sardinia ble spansk i det 15. århundre etter at Aragón vant over Arborea i 1409, deres tidligere allierte. Arborea hadde samlet det meste av øya mellom 1365 og 1409, i det som mange i ettertid ser som det nærmeste Sardinia kom til å bli en selvstendig nasjon. Det var Bonifatius VII som i 1297 oppfordret erobringen i det han opprettet et hypotetisk «Sardinia og Korsika Kongedømme» og ga dem til Jakob II av Aragon i bytte for en troskapsed og utbetaling av en livrente. Under spanjolene fikk Sardinia et autonomt parlament, regjering (visekonge) og domstol (Reale Udienza), men føydalismen ble innført på øya. Øya ble delt inn i len, tildelt dem som hadde bidratt til den seirende erobring. Det føydale systemet, spesielt i det syttende århundre, ble delvis svekket av at mange lokalsamfunn var i stand til å begrense de lokale baronenes vilje i forhold til skatt og rettspleie. Den føydale beskatning forble likevel tyngende og ofte uholdbar, spesielt på grunn av en ekstrem variasjon av avlinger. Angrepene fra sarasenerne forsatte, handelen ble hindret, og folketallet falt etter flere sultkatastrofer, særlig i 1652 og 1680 når mange landsbyer ble lagt øde (ikke ulikt resten av Europa på den tiden).
Moderne historie og «Kongedømmet Sardinia» I 1720 kom Sardinia under hertugen av Savoia, som lovet den sardinske overklasse og det spanske adelen (folkelig kalt baronene som fremdeles beholdt len i over halvparten av øyas landareal uten å bo på Sardinia), til å respektere alle de gamle rettigheter og privilegier. Lite forandret seg på Sardinia til rundt 1830-årene da føydalismen ble avskaffet, baronene fikk kompensasjon for landet som ble overført til staten og kommunene, og store landområder ble privatisert, alt i moderniseringsøymed. Modernisert landbruk (etter Piemontes modell) ble det lite av. De lokale overklassene tok for seg store jordområder som tidligere ble brukt av fellesskapet, og de krevde betaling for tilgang til vann, skog og beitemark. Samtidig startet avskogingen i stor skala: på slutten av 1800-tallet var den produktive skogen under 5 prosent av øyas areal, mot 33 prosent i starten av århundret. Landskapet og klimaet forandret seg dramatisk, og øya som ble beskrevet av alle som besøkte den på 1800-tallet som mytisk, frodig, rik på vann og gigantiske trær, ble til den tørre, skrubbskogete øya beskrevet av dem som ankom seinere.
Samtidshistorie I 1847 reiste tre delegasjoner fra byene Sassari, Alghero og Cagliari til Torino og ba kongen Karl Albert fusjonere Sardinia med resten av fastlandet og gi avkall på de sekulære autonome institusjonene. Fusjonen ble ratifisert 20. desember 1847, vel å merke uten at det sardinske parlamentet, den eneste legitime makten til å bestemme over et spørsmål av en slik historisk og folkerettlig betydning, ble innkalt. Tross alt, de mektigste sosiale grupper var bak delegatene: offentlige ansatte og fagfolk; handelsmenn, som ville eksportere til fastlandet landbruksprodukter, særlig vin og olje, uten å bli kvalt av tunge tollgebyrer; den tidligere føydale adelen som så at sine renteinntekter skulle øke i verdi i den nye valuta og ville bli garantert av Piemontes sterkere økonomi; intellektuelle som fryktet at Sardinia, gitt den institusjonelle autonomi, kunne være ekskludert de nye liberale reformer Karl Albert hadde gitt i 1847 til fastlandet: moderat presse-, tale-, og foreningsfrihet, delvis valgfrie kommunale råder, og begrensninger av kirkelig makt. Befolkningen var hovedsakelig imot. Den gamle hat mot Piemonte vedvarte, anset som ansvarlig for den økonomisk og sosialt sammenbrudd og befolkningen ønsket å sikre «reformer» ikke «fusjon».
Virkeligheten ble annerledes enn fremstilt og allerede i januar 1848 protesterte i Cagliari de samme studentene som hadde marsjert for «fusjonen». Øya tapte de to siste «privilegier» som var igjen: den monetære suverenitet og fritak fra militærtjeneste av sine innbyggere. Skatteinnkrevingen forverret seg med en flom av nye skatter og forandring fra naturalia til kontant. Eiendomssatsene ble lagt til 10 prosent, lik den rikeste provinsen Torino, samt eiendomsverdier overestimerte. Fattigere provinser på fastlandet, ikke fattigere enn Sardinia, hadde eiendomssats helt ned 1,32 prosent. Skatteinnkrevingen var særlig hard i Sardinia med en premie som var over det dobbelte av kongedømmets snitt. Resultatet ble at fra 1887 til 1897 var det like mange tvungne eiendomoverdragelser til staten i Sardinia enn i resten av det samlede Italia. Den sosialistiske tankeren Antonio Gramsci anslo i 1919 at i de 50 årene siden Italias samling betalte Sardinia mer enn 500 millioner lire i skatt til «overklassen i Torino» (500 millioner lire i 1911 tilsvarer ca. to milliarder euro i 2017 og øyas befolkning var ca. en tredjedel av dagens tall. Til sammenligning var dagslønnen til en sardinsk arbeider i 1885 mellom 0,75 til 1 lire, og 50 prosent mindre enn i resten av kongeriket).
Året etter Sardinia fusjonerte seg med fastlandet, startet uavhengighetskrigene for Italias samling som kongen av Sardinia førte i 13 år. I 1861 ble «Sardinias kongerike» til «Italias Kongerike» og staten Italia ble til. Piemonte og norditalienske interesser skulle bli dominerende over resten av den italienske halvøya og Sicilia. Den sentralistiske styremodellen allerede eksperimentert i Sardinia ble vedtatt for den nye staten og den brutale undetrykkelse, som kongelig kommisjonærer utførte for å berolige øya fra de kontinuerlige opptøyene som eksploderte på grunn av alvorlige økonomiske kriser og fornyede republikanske ambisjoner, ble vanlig å se under og etter erobringen av Sør-Italia.
Den første verdenskrig og fascismen Den første verdenskrig ble en traumatisk erfaring for Sardinia med konsekvenser av spesielt betydning. For det første, hver tredje-fjerde menn deltok i krigen, slik at alle familier i Sardinia ble berørt. For den andre, siden den italienske hæren var organisert på regional basis, ble sardere, på tvers av klassebakgrunn og lokal opprinnelse, for første gang bevisst på egen identitet og samtidig til å være en del av en større nasjonal historie. Til da hadde Sardinia levd egen historie helt adskilt fra fastlandet. I kamp døde sardere, 138,6 per 1000 innbyggere, 30 prosent over det nasjonale gjennomsnittet. Disse strømninger førte til at combattenti (veteraner) dannet en politisk bevegelse som ble til Partito Sardo D'Azione, en parti som kjempet for autonomi, øyas rettigheter, landreform, østmarked reform, og mobiliserte for å vinne de lokale valgkampene.
Under Fascismen fikk Sardinia den etterspurte belønning for de tjenester utførte under den store krigen som sardistene hadde kjempet for. En rekke offentlige investeringer ble iverksatt, spesielt etter 1924 da «milliardloven» lovte et tilsvarende beløp i lire til Sardinia. Investering ble iverksatt i infrastruktur (vannkraftverk, kloakk, akvedukter), i gruveindutrien (kull, sink, bly) og landvinninger. Men investeringen falt etter den globale økonomiske krisen i 1929 og interessen for sardinske saker var dalende, overskygget av kolonipolitikken og den spanske krigen. Derfor, i forkant av den andre verdenskrig, lot fascismen øya i en marginalt forbedret tilstand. Minst mulig forandring ble utenfor de større byene, hvor ikke engang flere skoler, en beskjeden inntektsøkning og ny infrastruktur klarte å modifisere det arkaiske menneskelige og sosiale landskapet, karakterisert av en fremdeles dominerende og underutviklet gjeter- og bondeøkonomi og vedværende kriminalitetsutfordringer.
Den andre verdenskrig, autonomien og industrialisering Sardinia var den eneste regionen i Italia hvor det ikke ble utkjempet kamper under den andre verdenskrig, med unntak av bombingen av en rekke byer. Sardinia ble isolert fra omverden da transportforbindelser via luft og sjø stoppet. Isoleringen vedvarte i noen år etter krigens slutt og førte til at sardere måtte klare seg med egne midler. Det var i disse årene at lokale krefter satte i gang virksomheter, som et maritimt transportselskap (Sardamare) og et flyselskap (Airone). Samtidig, i mangel av en motstandsbevegelse bremset den sivile og politiske utviklingen i forhold til resten av Italia, slik at sardere med overlegen majoritet valgte monarkiet fremfor republikken i den konstitusjonelle folkeavstemningen i 1946 (i likhet med Sør-Italia).