Slaget i Kalmarsund er det ukjente sjøslaget av den skånske krigen og det tredje maritime sammenstøtet i det siste krigsåret. Det var dessuten der Sverige mistet sitt siste «riksinsignie» av de fire såkalte regalskip. Nyckelen står for den mer formelle Rixnyckeln, ment som riksnøkkelen.
Bakgrunnen Etter nederlagene under slaget ved Öland i 1676 og slaget ved Køge bukt i 1677, skiftet svenskene under ledelse av riksadmiral Hans Wachtmeister sin strategi fra å søke slag langt vekk fra sine flåtebaser, til å presentere en trussel med en ny flåtebase i Kalmar med evne for hurtige utfall inn i den vestlige del av Østersjøen. Valget av Kalmar var god siden det var et formidabelt forsvarsopplegg av både naturlige og kunstige hindre som avverget angrep i 1677 og senest i 1679. Det åpnet for utfall som sett under trefningen den 3. mai 1679 og trefningen ved Bornholm den 26. juni 1679.
Etter flere seire var generaladmiral Niels Juel en ganske kompetent lederskikkelse med god skikk på sine menn og skipene kunne ha overlegen sjømannskap, bedre kamperfaring og ikke minst raskere betjening av deres skipsartilleri i aktuell kamp. Dessuten hadde man supplert den danske orlogsflåten med minst 15 svenske skip som var erobret i forveien og flere nye skip, så danskene var suverent sterkest på havet.
Wachtmeister kunne derfor ikke risikere et større sjøslag og valgte å trekke seg inn i Kalmarsund opp til den trygge ankerplassen ved Kalmar gjennom det sørlige innløpet som ble sperret da danskene sank et gammelt orlogsskip der 2. juli 1679. Men det nordlige innløpet var fremdeles åpent. Kort etterpå fór den danske flåten til Gotland der det kom til et krigsråd hvor man ble enige om å rette et angrep med landgang på byen Norrköping i Östergötland for å drive økonomisk krigføring.
Da troppene ble satt ombord på skipene for utseiling, kom det meldinger om at Wachtmeister fremdeles gjorde sin flåte klar for utfall. Derfor ombestemte man seg for å komme til det nordlige innløpet i Kalmarsund for å holde disse opptatt, og benyttet anledningen for et angrep på festningen Borgholm på Öland. Den 18. juli fór så den danske flåten på 36 skip fra Gotland og ved aftenen den neste dagen ankret nordøst for Borgholm.
Om morgen den 20. juli 1679 stevnet danskene langsomt nedover Kalmarsund langs Ölandskysten, og det var da utkikken i flaggskipet «Christianus Quintus»(84) fikk syn på fem seil fra nord på vei forbi dem inn i sundet. Niels Juel visste at farvannet der disse svenske skipene stevnet på med små seil ikke var farbar uten los med grunngående dybde, så han beordret den erfarne viseadmiral Span å flyttet sitt flagg fra «Norske Løve»(86) til den mindre «Victoria» i spissen for en eskadre på 10 orlogsskip og tre brannskip for å oppbringe disse svenskene.
Flåtestyrkene Viseadmiral Henrik Span med en sammensatt eskadre av skip som ikke stakk dypt.
«Victoria» 44 stk. (tidligere svensk, erobret oktober 1676) «Christianus Quartus» 58 stk. 272 mann «Gyldenløve» 54 stk. 268 mann «Engel Gabriel» 48 stk. «Admirant» 52 stk. (tidligere svensk, erobret i slaget ved Møn) «Neptunus» 44 stk. (tidligere svensk, erobret i slaget ved Öland) «Delmenhorst» 50 stk. 200 mann «Neldebladet» 52 stk. 267 mann (også kjent som «Nellebladet») «Flyvende Hjort» ? stk. «Hummeren» 34 til 40 stk. 152 mann
Den svenske eskadren besto av fem orlogsskip:
«Nyckelen» 88 stk. 550 mann «Stora Solen» 72 stk. 470 mann «Jupiter» 68 stk. 400 mann
De andre to mindre orlogsskip er ikke kjent.
Rixnyckelen Som Sveriges siste såkalte regalskip ved bruk av riksinsignier som skipsnavn, tilhørte dette storskipet en svensk tradisjon som døde ut etter Den skånske krigen ved å ha storskip besmykket med regale riksinsignier, og deretter ble de faktisk symboler for det svenske styret i fredstid som krigstid. Ved 1675 var de fire første større orlogsskipene regalskip med «Kronan»(126), «Svärdet«(96), «Rixnyckelen»(88) og «Riksäpplet»(84). Tre gikk tapt i og etter det ulykkesbringende slaget ved Öland i 1676, bare «Nyckelen», som skipet populært ble kalt, var tilbake og deltok under slaget ved Køge bukt.
«Nyckelen» var en av svenskenes beste krigsskip under krigen med gode egenskaper slik at det var admiralskipet for Wachtmeister i to år, bygget av skipbyggeren Tomas Day fra England ved Karlshamn og sjøsatt i 1664. Linjeskipet var bygget etter engelsk maner med større sjødyktighet og var skipbyggerens mesterverk. Det var trolig en todekker med to lukkede kanondekk og åpne kanondekk mer på størrelse med en tredekker.
Sjøslaget Ved ti-tiden var forfølgelsen i gang akkurat da de to danske orlogsskipene «Gyldenløve»(54) og «Delmenhorst»(50) gikk på grunn og ble satt ut av spill siden de ikke kunne trekkes fri før om aftenen den samme dagen. Med to færre skip seilte Span dristig etter svenskene som ved bruk av los klarte å ta seg inn på reden ved Grimskär utenfor Kalmar. Men det var ikke uten voldsom artilleriduell som startet ved 11-tiden om formiddag helt ned på muskettskudds avstand, og midt under kampene kom det dårlig sikte på Kalmarsund. Artilleriduellen var så voldsom at flere stykker sprakk på begge sider og kruttrøyk spredte seg over vannet. Etter rundt en times hard strid hendte katastrofen.
Nøyaktig 400 meter nord for høydepunktet på Ölandsbroen mellom Småland og Öland lå det en grunn, og der grunnstøtte «Nyckelen» ved tolvtiden mens de andre svenske skipene kom forbi, så Span kunne konsentrere «Victoria»(44), «Christianus Quartus»(58), «Neptunus»(44) og «Flyvende Hjort» mot det store skipet som var strandet bare et stykke vekk fra sikkerheten. Major Frans Lou valgte å slåss videre og klarte til slutt å vende bredsiden mot danskene, og et svensk linjeskip ble tilbake (navn ukjent) for å hjelpe «Nyckelen».
Span besluttet seg for å sende inn et brannskip for å ødelegge storskipet, men mannskapet hadde satt ut båter og dessuten fikk de assistanse med mindre båter fra Kalmar og Öland så man kunne buksere vekk brannskipet tross stor hete, røyk og flammer. Det ble forsøkt på nytt og denne gang nådde det andre brannskipet selve «Nyckelen», men riggingen og takler var blitt skåret av så brannskipet som hadde gripesaker i egen rigg, kunne ikke hake seg på og gled av. Hele babord side ble satt i flammer og full panikk brøt ut. Men med hurtig brannbekjempelse og sterk disiplin hos de gjenværende fikk de slukket ilden, så de 200 som hadde hoppet i vannet, kom tilbake opp på storskipet.
Den danske artilleriilden var mer effektiv enn den svenske, slik at det blir forårsaket enorme skader og stort personelltap. Dusinvis ble regelrett slaktet på sine poster og kastet i vannet av sine kamerater. Etter fem timer med uavbrutt og heltemodig kamp under morderiske forhold, hadde Span blitt nødt til å flytte egne flagg fra «Victoria» som var slått ut av linjen, over til «Christianus Quartus». Men ved tre-tiden eller fem-tiden om ettermiddagen ble slaget brått avbrutt av et kjempemessig brak.
En kanonkule fra «Christianus Quartus» slo et hull på styrbordssiden, inn i skipet og traff kruttkammeret som ikke var under vannlinjen som normalt. En stor eksplosjon sprengte «Nyckelen» i luften med hundrevis av menn ombord som ble knust eller slynget ut på vannet. Slaget stoppet og pausen ble benyttet av det ukjente linjeskipet som avbrøt og trakk seg til Grimskär, mulig under sterk ild forårsaket av eksplosjonen, men ilden ble senere slukket.
Danskene og svenskene satte ut båter som søkte etter de overlevende. Bare rundt 90 ble funnet og reddet hvorav 42 hos danskene som fant skipssjefen major Frans Lou og to danske krigsfanger som hadde overlevd ved et mirakel, tross stygge forbrenninger.
Tapene «Nyckelen» hadde en besetning på 550 til 600 mann om bord, senere supplert med over 250 mann ført med båter fra Kalmar og Öland, så det var trolig 800 om bord. Flere av de to hundre som hadde hoppet i vannet ved brannskipsangrepet, hadde druknet og fanger fortalte danskene at det var over 200 falne om bord idet skipet sprengte i luften. Mellom 600 og 700 eller flere ble drept i et usedvanlig blodig slag. Det er ukjente tapstall på de andre skipene under det svenske flagget.
Danskene hadde mistet 30 drepte og 84 sårede med til dels grove skader på flere av sine skip under befalet som hadde oppvist seg eksemplarisk, etter en rapport av generaladmiral Niels Juel til Christian V.
Etterspillet Niels Juel ville nå gjennomføre det planlagte angrepet på Borgholm, men utrygge værforhold og stor forsiktighet av landsoffiserer som ikke våget et nytt tilbakeslag som i 1677 ved det samme stedet, forsinket planene. Til slutt måtte danskene trekke seg tilbake til Gotland den 4. august under dårlig vær. Der måtte han kommandere kommandanten på Gotland til å evakuere Gotland etter at ødeleggelsen av Visborg festning var fullført.
Den 13. august seilte så den danske orlogsflåten for siste gang fra Gotland. Hellet var ikke med dem da det kom et voldsomt uvær som ledet til at «Norske Løve»(86) grunnstøtte og forliste ved Svaneke på Bornholm. Tross tapet av skipet kunne mannskapet på 600 mann berge seg og det meste av utrustningen kunne berges i ettertid.
21. august ankret først flåten ved Nexø utenfor Bornholm, så kom ordre fra København om at generaladmiralen skulle melde seg i Køge bukt. Den 24. august fikk han høre at det var sluttet våpenstillstand med Sverige, og at han skulle møte kongen kort etterpå. Marquor Rodsten overtok ledelsen og fikk kalt tilbake krigsflåten som ankom København den 30. august 1679.
Mens Niels Juel var til sjøs, var de danske diplomatene meget aktive i deres arbeid om å stoppe det franske presset ved å gi innrømmelser og forsøkte å lokke vekk franskmennene fra deres støtte til Sverige. Men Louis XIV ville gjøre fredsforhandlingene til en maktdemonstrasjon ved å bevise det franske hegemoniet i Europa og dermed vek ikke for noe. Ved å kommandere svenskene, som fant seg noe bestyrtet over den franske fremgangsmetoden, og danskene som ikke kunne stå i mot trusselen om en fransk invasjon opp i Jylland via Holstein, til å returnere til status quo, ville han vise Frankrikes makt.
Den 7. oktober 1679 blir fredsavtalen som var forhandlet fram i Fontainebleu i Frankrike, underskrevet av begge parter i Lund. Danskene måtte gi avkall på Landskrona, Helsingborg, Gotland, Rügen og hele Båhuslen uten å få noe tilbake for de store ofringene. Karl XI var den heldige parten, men likte ikke det han mente var arroganse av Louis XIV. En retur til status quo betød ingen krigserstatning for de store ofringene og ødeleggelsene på egne land og eiendeler.
Kilder Niels M. Probst Niels Juel Vor største flådefører 2005 ISBN 87-89022-46-7 Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0 Kurt Lundgren Stora Cronan 1997 ISBN 91-973261-5-1
Kalmarsund Kalmarsund Kategori:Gyldenløvefeiden Kategori:Konflikter i 1679