Pinsemisjonen, tidligere kjent som De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM), er en ideell forening opprettet av pinsemenighetene i Norge. Pinsemisjonen arbeider i 70 land i fire regioner.
Pinsemisjonen er det tredje største norske misjonsselskap og har engasjement i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa. Misjonens hovedoppgave er evangelisering og å etablere nye menigheter (menighetsplanting). Men sammen med dette arbeidet har alltid sosialt og humanitært arbeid vært viktig for misjonsorganisasjonen. Det har vært diakonalt arbeid, bygging og drift av skoler, oversetting av litteratur, utvikle skriftspråk der det manglet, opplæring og kunnskap om jordbruk, vannforsyning, legekontor, helsearbeid og annen hjelp til bedre velferd i samfunnene.
Pinsemisjonens virksomhet Misjonsarbeid i 70 land på fire kontinenter. Omtrent 100 aktive misjonærer, hvorav omtrent 20 % er pendleretall fra 2017 og tilsammen har over ett tusen misjonærer blitt sendt ut.Johansen, O.; Hagen, K.; Nyen, A.N.; Kolbjørnsrud, P. og Filberg, T.. 2010. Driver 12 (tall fra år 2017) utviklingsprosjekter i samarbeid med Digni.
Organisasjon Hver region har en regionsekretær som jobber frivillig med oppfølging av sin region og rapporterer til generalsekretæren.Misjonsarbeidet er organisert med landutvalg og kontaktmenigheter.
Utsending av, økonomisk ansvar og arbeidsgiveransvar for de enkelte misjonærer har tradisjonelt skjedd ut ifra den enkelte pinsemenighet i Norge, men Pinsemisjonen anbefaler nå en arbeidsgivermodell hvor menigheten har utsenderansvaret, Pinsemisjonen gis det formelle arbeidsgiveransvaret og det skrives en fireparts avtale mellom misjonæren, utsendermenigheten, samarbeidspartner og Pinsemisjonen.
Pinsemisjonen
a) skal gjøre Pinsebevegelsens misjonsarbeid mer visjonært, strategisk og bærekraftig
gjennom et helhetlig misjonsarbeid basert på Pinsebevegelsens fire fokusområder primært i samarbeid med utenlandske partnerkirker i tråd med globale misjonsstrategiske perspektiver
b) skal tilby Pinsebevegelsen prioriterte misjonssatsninger
c) skal være Pinsebevegelsens kompetansesenter for utsendelse og misjonstjeneste
d) skal skape arenaer for erfaringsutveksling og læring mellom menigheter og organisasjoner i Pinsebevegelsen
e) skal samarbeide med ulike miljøer for å motivere barn og unge for misjon
Fred Håberg er internasjonal leder i Pinsemisjonen.
Barnehjelpen Barnehjelpen er en del av Pinsemisjonen og støtter barn i nød og vanskelige situasjoner, fortrinnsvis i fattige land eller steder rammet av sosial urett og katastrofer. De samarbeider med misjonærer og lokale medarbeidere i fire verdensdeler og bevilger midler ut fra innkomne søknader. I 2017 støttet Pinsemisjonen Barnehjelp 43 tiltak i 18 land med en total støtte på 580.200 kr. Støtten har blant annet gått til barnehjem og gatebarnsentre, skoleutgifter, medisinsk hjelp, bibelundervisning og sommerleirer.
PYM-hjelpen PYM-hjelpen samler inn klær, leketøy, fottøy, utstyr til sykehus og lignende, og sender det dit behovet er stort. Arbeidet er et ulønnet og frivillig arbeid for å hjelpe der nøden er størst, der det er krig, sult- og naturkatastrofer.
Det meste av det som sendes ut er nye varer, som PYM-hjelpen får fra butikkjeder. Men også institusjoner, menigheter og enkeltpersoner gir til arbeidet.
Bakgrunn for PYM-hjelpen Foranledningen var en hjelpeaksjon til Mosambik og en innsamlingsaksjon til Kaziba i Kongo. Helge Bjørklund utfordret Levi Trobe, som sa ja til å starte et organisert hjelpearbeid i regi av pinsemenighetene i Norge. PYM hjelpen ble grunnlagt av Levi Trobe i 1987. Han var fra unge år engasjert for å hjelpe medmennesker, særlig hadde han et sterkt engasjement for misjon, men reiste aldri ut som misjonær. Sammen med ektefellen Irene, var dette hans livsverk. Viktige personer de første årene var Levi Trobe, Helge Bjørklund, Lars Blystad, Trygve Lie og Thorleif Jahr.
PYM-hjelpen holder til i en lagerhall på Enebakk. De første årene holdt de til i en tyskerbrakke i Østre Aker vei. Senere holdt de til i et plasttelt i Haraldsrudveien (Oslo) og senere på Strømmen.
Levi Trobe var daglig leder de første 22 årene, men måtte gi seg i 2009 på grunn av sviktende helse. PYM hjelpen var nær ved å opphøre, men 1. september 2009 startet virksomhet opp igjen, Jon Brammer overtok som daglig leder.
Levigrøten Levigrøten er oppkalt etter Levi Trobe. Dette er en spesiell næringsrik grøtblanding utviklet og produsert i samarbeid med PALS. Den er pulverbasert, noe som gjør den holdbar og lett å transportere dit behovet er stort. Grøten kan blandes i melk eller vann. Den har blitt omtalt som det beste nødhjelpsprodukt som noen gang er laget i Norge.
Historie Misjonstanken og nød for å hjelpe andre mennesker har alltid vært viktig i pinsebevegelsen. Det var Thomas Ball Barratt, grunnleggeren av pinsebevegelsen i Norge, som også var pådriver for misjonengasjement i utlandet (ytremisjon). Misjonsarbeidet tok til bare to år etter at pinsevekkelsen kom til Norge i 1906, med misjonærer i India, Kina, Afrika og Sør-Amerika. De første misjonærene var Dagmar Gregersen (Engstrøm) og Agnes Thelle, som dro til India. Omtrent samtidig ble misjonærer sendt til Swaziland, Kina, Argentina og India.
Pinsevennene opprettet en norsk misjonsorganisasjon i 1915 under navnet Norges Frie Evangeliske Missionsforbund (endret til Norges Frie Evangeliske Hedningemission – forkortet NFEH – i 1920). Av teologiske grunner, knyttet til pinsebevegelsens selvforståelse som bestående av helt uavhengige og selvstendige menigheter, ble NFEH nedlagt i 1930 og det tilknyttede misjonsråd i 1932. Bevegelsens grunnlegger i Norge og fremste lederskikkelse, Thomas Ball Barratt, som hadde gått inn for opprettelsen av organisasjonen, var også den avgjørende stemme da organisasjonen ble nedlagt.
Misjonsengasjementet ble imidlertid ikke svekket av dette. Nytt arbeid ble startet i Paraguay og Brasil, og flere misjonærer ble sendt til etablerte misjonsfelt i Asia og Afrika. I India arbeidet pinsevennmisjonærer i fire felt med elleve hovedstasjoner. I Kina var mesteparten av virksomheten i den tidligere provinsen Chahar nordvest for Beijing. Særlig arbeidet i Kongo har vært sentralt i PYM.
1939 hadde PYM 75 misjonærer i arbeid. 1973 var det omtrent 230 aktive misjonærer, og 50 kandidater som ventet på å få reise ut. 1983 var det omtrent 350 aktive misjonærer, i 30 land, og 70-80 kandidater som ventet på å få reise ut.Nilsen, Oddvar. I boken Ut i all verden. 2006 var det omtrent 172 misjonærer i tjeneste. 92 aktive misjonærer, og 81 hjemme i Norge.Pinsebevegelsen i Norges Årbok 2006. 2017 var det 81 misjonærer ute i tjeneste og 20 misjonærer som hadde base i Norge og pendlet til misjonslandet.
Regioner
Europa I Europa arbeider Pinsemisjonen i Albania, Belarus, Belgia, Bulgaria, Danmark, Estland, Frankrike, Georgia, Grønland, Hellas, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Makedonia, Moldova, Polen, Romania, Russland, Serbia, Spania, Sveits, Tyrkia, Tyskland, Ukraina og Østerrike.
Afrika I Afrika har Pinsemisjonen arbeid i Botswana, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Kongo, Egypt, Etiopia, Kenya, Malawi, Marokko, Mosambik, Namibia, Niger, Sierra Leone, Somalia, Swaziland, Sør-Afrika, Sør-Sudan , Tanzania, Uganda og Zimbabwe.
I 1909 reiste Laura Strand til Swaziland. Anna Østereng, fra Båstad i Østfold reiste til Sør-Afrika i 1910.
Kongo Hovedartikkel: CELPA
I 1921 sendte norsk og svensk pinsemisjon Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum (senere gift med Charles Moody) og A. B. Lindgren, til daværende Belgisk Kongo. Oppdraget var å ta ut et misjonsfelt i landet, som da ikke hadde noen protestantisk kristen virksomhet. De møtte motstand fra den etablerte katolske kirke, fra lokale høvdinger og fra fedredyrkere, den rådende religionen i landet. Kolonimyndigheten gav dem først lov å starte virksomhet i Sibatwa, et fjellområde nord for Tanganikasjøen. Etter seks måneder forlot de stedet da befolkningen var svært fiendtlig innstilt ovenfor misjonærene. Svenske og norske misjonærer ble enige om at det beste var å skille lag.
Etter noen flere mislykkede forsøk klarte de norske misjonærene til sist å etablere en misjonsstasjon i landet til Bashifolket. De fikk et myrområde i Kaziba og her startet de første norske pinsemisjonærene sitt arbeidet i 1922. Et av de store problemene var malariamyggen, og det var få innfødte på stedet. Den lokale høvdingen regnet med at misjonærene ville forlate dette stedet etter en kort tid, men slik gikk det ikke. 24. september 1922, ble et enkelt gudshus innviet. 600 mennesker møtte opp, deriblant mange lokale høvdinger. I løpet av ett år ble ti kongolesere frelst og døpt. Pinsevenner i Norge sendte ytterligere åtte misjonærer. Misjonsarbeidet spredte seg rask og flere små utposter vokste fram. Folket i området var analfabeter og det fantes ikke skoletilbud. Skoleklasser ble startet mange steder. Syke kom til misjonsstasjonen for å få hjelp med sårbehandling, innvollsormer og malariasmitte. Kvinner fikk fødselshjelp i hjemmene.
Under andre verdenskrig hadde de seks norske misjonærene i Kongo ingen økonomisk støtte fra Norge. Tross vanskelige tider brøt det ut en vekkelse i Kongo. Etter krigen sendte Norge enda flere misjonærer. På det meste hadde PYM nærmere 50 norske misjonærer på misjonsfeltet.
I 1960 ble det på feltkonferansen bestemt at misjonsarbeidet skulle ledes av et råd bestående av misjonærer og ledere for de lokale menigheten i landet. Kongoleserne overtok også ansvaret for alle barneskolene.
Arbeidet i Kongo får et eget navn: CELPA, sammenslutningen av fri pinsemenigheter i Afrika. Lederstrukturen blir forandret. Arbeidet overlates til kongoleserne og det er bare én misjonær, som rådgiver, i styringsgruppen. Menighetene blir lagt til 13 distrikt, samlet til seks regioner. I 1999 var det bare igjen fire – fem norske misjonærer i Kongo, arbeidet var overlatt til de lokale. CELPA, pinsemisjonen i Kongo, sender ut de første misjonærene til utlandet, til Niger.
I 1991 fikk landet demokrati og ytringsfrihet, etter å ha vært underlagt en autoritær kolonimakt i 60 år (1901–1961) og etter 30 år med diktatur (1961–1991). Dette var år med uroligheter og krig i Kongo. Misjonærene måtte forlate landet flere ganger, fra begynnelsen på 1960-tallet fram til 1998. Det var utbredt vold, undertrykking, overgrep, plyndring og massedrap. Mange misjonærer opplevde krigen på nært hold. Det eneste nettverk som fungerte i landet var de kristne kirkene, den katolske kirken og CELPA. Disse klarte å holde skoler og helsetilbud åpne, selv om den offentlige strukturen kollapset.
I 2003 ble det sluttet fred mellom de stridende partene i borgerkrigen. Mellom tre og fire millioner mennesker hadde blitt drept og kirkene i Kongo er med i gjenreisingen av landet.
I dag har CELPA (pinsemenighetene i Kongo) nærmere 400 000 døpte medlemmer. Det er bygget flere hundre skoler, ett sykehus i Kaziba og flere helsesenter. De driver bibelskoler, ett teologisk institutt. CELPA har selv sendt misjonærer til Niger, Rwanda, Tanzania og Somalia.
Øst-Asia Pinsemisjonen har eller støtter virksomhet i Afghanistan, Filippinene, India, Japan, Jordan, Kambodsja, Kina, Myanmar, Pakistan, Singapore og Thailand.
Japan Ørebromisjonen (svensk) startet med bibelkurs i Kobe, i 1957 og åpnet bibelskole i 1961. Norske pinsevenner gikk inn i samarbeide fra 1968. Skolebygget i Kobe ble en del ødelagt i et jordskjelvet en tid tilbake, men er delvis istandsatt. Skolen er overfylt og planlegger utvidelse. I Katsuyama etableres en ny pinsemenighet.
Pakistan I Pakistan samarbeider PYM med Full Gospel Assemblies of Pakistan (FGA), med misjon, skole (utdanning), helsearbeid og målrettet arbeid for å bedre situasjonen for kvinner og barn. Det er mye analfabetisme, særlig blant kvinnene. De er etablert menigheter i Multan og Latifabad.
India