thumb|Minnesmerke for Den hvite rose ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München. Den hvite rose (Die Weiße Rose) var en ikkevoldelig opposisjonell gruppe av kristne studenter i begynnelsen av tyveårene ved Ludwig-Maximilians-Universität i München som skrev og distribuerte seks regimekritiske løpesedler mot det nasjonalsosialistiske regimet. I 1943 ble kjernemedlemmene arrestert av Gestapo og dømt til døden av Folkedomstolen og henrettet. Utkastet til en syvende pamflett ble funnet etter arrestasjonen.
Medlemmene De opprinnelige medlemmene av gruppen var Hans Scholl, Sophie Scholl, Christoph Probst, Alexander Schmorell og Willi Graf. Inge Scholl, Hans og Sophie Scholls eldste søster, ble også medlem. Senere sluttet universitetsprofessoren Kurt Huber seg til dem, og skrev de to siste pamflettene.
Andre personer var involvert i gruppen, men var ikke i den indre kjerne. De inkluderer Hans Conrad Leipelt, Marie-Luise Jahn, Hans Hirzel, Susanne Hirzel, Heinz Brenner, Franz Josef Müller, Eugen Grimminger og Falk Harnack. De hadde også støttespillere utenfor studentmiljøet, som Probsts svigerfar Harald Dohrn, som ble angitt og henrettet få dager før amerikanerne nådde München,Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 70), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7 arkitekten Manfred Eickemeyer som stilte sitt atelier til rådighet som møtelokale, maleren Wilhelm Geyer som hjalp til med atelieret, og bokhandleren Joseph Söhngen som skjulte løpesedler i kjelleren. Det kan også ha vært andre som hjalp til uten at dette har blitt kjent.
De mannlige medlemmene av Den hvite rose var krigsveteraner, som hadde kjempet på den franske og russiske fronten. De var påvirket av den tyske ungdomsbevegelsen, hvor Hans Scholl og Christoph Probst var medlemmer. De hadde sett hvor brutal krigen var, og hadde skjønt at den ikke kunne vinnes. Medlemmene av Den hvite rose avviste fascismen, og trodde på et føderalt Europa som bekjente seg til toleranse og rettferdighet. Den kristne troen var viktig for medlemmene av Den hvite rose; Sophie Scholl var protestantisk døpt, konfirmert (på palmesøndag, iført uniformen til Bund Deutscher Mädel) og begravd.Susanne Borée: Glaube an Kraft der stärkeren im Geiste, 4. mai 2021 I fengselet leste hun Augustin av Hippos Bekjennelser.Hildegard Kronawitter: Sophie Scholl var en gudssøkende, katolisch,dk 9. mai 2021 thumb|Amerikanske Mildred Harnack (1902–1943) ble giljotinert i februar 1943. Falk Harnacks eldre bror Arvid var jurist og toppbyråkrat. Teologen Dietrich Bonhoeffer var deres fetter. Arvid Harnack fikk i sitt arbeid nøkkelinformasjoner, og spionerte til fordel for både Sovjetunionen og USA; selv var han gift med en fattigjente fra Milwaukee i Wisconsin som hadde tatt doktorgraden i litteratur. Arvid rekrutterte offiseren Harro Schulze-Boysen som spion for Sovjet, og de fikk formidlet til Stalin at en tysk invasjon av Sovjetunionen var under planlegging. På denne rapporten rablet Stalin: «Du kan be din kilde fra det tyske flyvåpen om å kn**** moren sin.»Max Hastings: All hell let loose (s. 143), Harper press 2011, ISBN 978-0-00-745072-5 Mildred Harnack kjente Weisse Rose gjennom sin svoger Falk og var selv sentral i motstandsarbeidet i Rote Kapelle. Hun ble halshogd i 1943.Astrid Sverresdotter Dypvik: «Ei amerikansk heltinne», Klassekampen 5. november 2022
I alt ble rundt åtti personer stilt for retten i forbindelse med Den hvite rose,Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 185) blant dem Traute Lafrenz, som en periode i 1942 var kjæreste med Hans Scholl og den som skaffet til veie mye av papiret til løpesedlene. Senere var hun den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Sophie og Hans.Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 207)
Navnet Under forhør hos Gestapo fortalte Hans Scholl at navnet Den hvite rose var hentet fra en spansk roman han hadde lest, uten at dette ble nærmere spesifisert. Dumbach og Newborn har i sin bok spekulert i om det kan dreie seg om boken Den hvite rose av B. Traven, den tyske forfatteren som er mest kjent for Skatten i Sierra Madre. Boken omhandler utbytting av bønder i Mexico, og ble utgitt i Tyskland i 1931.
Men i et senere avhør, den 20. februar, sa han at navnet var vilkårlig valgt. Den hvite rosen er ellers kjent som et symbol på renhet, og har vært et kristent symbol.
Navnet Den hvite rose ble kun brukt som overskrift på de fire første flygebladene, og medlemmet Traute Lafrenz presiserer at navnet aldri var i bruk som navn på kretsen av medlemmer. Men siden navnet ble husket, gikk det over til å bli betegnelsen både på flygebladene og på kretsen som stod bak dem.Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 145)
Løpesedlene I de første løpesedlene siterte de Bibelen, Laozi, Aristoteles, Novalis og Goethe. Mens de fire første løpesedlene ble trykt i bare rundt hundre eksemplarer hver, og sendt til utvalgte akademikere i posten, ble de to neste trykt opp i rundt ti tusen eksemplarer og sendt til mottakere i hele landet, deriblant Hitler og Goebbels.Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 144–145) men av det første flygebladet som ble sendt ut i ca. hundre eksemplarer, ble 35 av løpesedlene levert til Gestapo.Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 105)
Mot slutten av juli 1942 ble de mannlige medlemmene av gruppen sendt til Østfronten for militærtjeneste mens det var ferie ved universitetet. På senhøsten kom de tilbake, og Den hvite roses aktivitet ble gjenopptatt. I januar 1943 brukte de en hånddrevet duplikator til å lage anslagsvis seks til ni tusen kopier av den femte løpeseddelen, med tittelen «Appell til alle tyskere!» Den ble distribuert via kurér til flere byer, og så postlagt der. Det ble funnet kopier i Stuttgart, Köln, Wien, Freiburg, Chemnitz, Hamburg og Berlin. Løpeseddelen var skrevet av Hans Scholl med forbedringer av Huber, og advarte om at Hitler førte Tyskland i avgrunnen. Etter at man begynte å forstå hvilken vei slaget om Stalingrad gikk, var dette tanker mange var mottagelige for i Tyskland. Gestapo satte i gang en intensiv leting etter de som stod bak.
Nettene til 3., 4., 8. og 15. februar ble slagord som «Frihet» og «Ned med Hitler» skrevet på vegger på universitetet og andre steder i München. Schmorell, Graf og Hans Scholl hadde malt dem med tjære, og det kan også ha vært andre som senere imiterte dette.
I begynnelsen av februar var nederlaget ved Stalingrad et faktum, og selv om myndighetene forsøkte å forvrenge virkeligheten, mistet mange troen på tysk seier i krigen. Som en følge av dette kom den sjette løpeseddelen, forfattet av Huber. Den hadde tittelen «Medstudenter!», og annonserte at «dommens dag» hadde kommet for «den mest avskyelige tyrann vårt folk noen gang har måttet tåle». Mange eksemplarer ble sendt med kurér og post, men det var også et restopplag som gruppen ikke hadde konvolutter til på grunn av papirmangelen.
Arrestasjoner og rettssaker mini|Atriet på Ludwig-Maximilian-universitetet. Her ble Sophie og Hans Scholl pågrepet mens de delte ut løpesedler. mini|Jakob Schmid under rettssaken i februar 1947. Den 18. februar 1943 tok Hans og Sophie Scholl med seg restopplaget av den sjette løpeseddelen til universitetet. Mens forelesninger pågikk la de raskt ut bunker i de tomme korridorene slik at studentene kunne finne dem når de kom ut. Da de hadde lagt ut løpesedlene, fant Sophie noen til i kofferten, og kastet de siste ut i atriet fra øverste etasje. Dette ble oppdaget av Jakob Schmid, som arbeidet som «pedell» (politisk kommissær og vaktmester) og pågrep dem. Politiet var ikke langt unna på grunn av all uroen ved universitetet den siste tiden, og de to satt snart i Gestapos varetekt. Andre aktive medlemmer ble arrestert og forhørt i dagene som fulgte.
Kort tid etter arrestasjonen ble et manuskript til en syvende løpeseddel funnet på Hans Scholl. Skriften ble identifisert som tilhørende Christoph Probst. Selv om søsknene prøvde å holde ham utenfor, siden han var trebarnsfar, var dette fellende bevis. thumb|Gravene til Sophie og Hans Scholl og Chrisoph Probst ved siden av Stadelheimfengselet i München. Søsknene Scholl og Probst ble den 22. februar 1943 stilt for Volksgerichtshof, «Folkedomstolen», som dømte i politiske saker. Roland Freisler, som var domstolens president, kom fra Berlin for å lede saken. Prosessen var, i likhet med mange saker som ble ført for folkedomstolen, mer en anledning til å ydmyke de tiltalte enn en reell rettssak. Ingen av de oppnevnte forsvarerne hadde spørsmål, og de tiltaltes forsøk på å forklare sine handlinger ble avbrutt med utskjelling. Sophie Scholl klarte å få sagt til dommeren at «De vet like godt som oss at krigen er tapt. Hvorfor er De så feig at De ikke vil innrømme det?» Dommen var klar på forhånd; de tre ble dømt til døden ved giljotinering. Dommen ble eksekvert i Stadelheim-fengselet samme dag. Bøddelen, Johann Reichhart, hadde vært skarpretter siden 1924 og tok livet av ca. tre tusen politiske fanger i Det tredje rike. Etter andre verdenskrigs slutt ble han sendt til det amerikanske fengselet i Landsberg, der han hengte nasjonalsosialister som var dømt for krigsforbrytelser. Selv døde han fredelig som pensjonist.Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 231), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0
De tre som ble henrettet, hadde under lange forhør unngått å implisere andre. Det er uklart om de ble utsatt for tortur. Det var et rykte om at Sophie Scholl hadde fått brukket det ene benet under tortur, men det var ikke korrekt. Uansett ble Schmorell og Huber arrestert, og henrettet 13. juli 1943. Graf ble henrettet 12. oktober 1943.
Venner og kolleger av de dømte ble straffet med fengsel fra seks måneder til ti år for å lage og distribuere løpesedler, og for å samle inn penger til enken og barna til Probst.
Flere av medlemmene hadde ventet at deres offer ville føre til et studentopprør mot Hitler og krigen. Men dette uteble; de fleste studenter fortsatte som før, og andre mennesker tiet. Mange mente fortsatt at bevegelsen var unasjonal og skadelig for Tyskland. Først etter andre verdenskrig ble deres innsats fullt ut verdsatt.
Hyllester Etter krigen ble Den hvite rose raskt et symbol på motstand mot tyranniet, og medlemmene ble hyllet for å ha ofret alt uten egeninteresse. Deres historie ble svært godt kjent. Komponisten Carl Orff hevdet overfor allierte forhørsledere at han var en av grunnleggerne, og ble raskt løslatt. Om han hadde vært tilknyttet Den hvite rose er usikkert; han kjente Kurt Huber personlig, men det finnes ingen bevis for at han arbeidet for gruppen.
Plassen foran sentralhallen ved universitetet hvor de studerte og ble arrestert, har fått navnet Geschwister-Scholl-Platz etter Hans og Sophie Scholl, mens plassen på den andre siden av bygningen heter Professor-Huber-Platz. Et stort antall skoler, gater og plasser over hele Tyskland har fått navn etter gruppen eller dens medlemmer.
Utstillingen Ulmer DenkStätte Weiße Rose er et prosjekt ledet av Weiße Rose Stiftung. Den har en permanent installering i Ulm, men er også en vandreutstilling. Hensikt er å styrke kunnskapen om motstandsarbeidet under krigen, såvel som å hylle dem som var tilknyttet Den hvite rose.
TV-kanalen ZDF hadde i 2003 en meningsmåling hvor man kåret historiens største tyskere. Takket være et enormt antall stemmer fra ungdom havnet Hans og Sophie Scholl, de to mest kjente medlemmene, på fjerdeplass. De rangerte dermed høyere enn Johann Sebastian Bach, Goethe, Gutenberg, Willy Brandt, Bismarck og Einstein. Blant de unge seerne kom søskenparet på en klar førsteplass. Magasinet Birgitte, med omkring lesere, hadde like før kåret Sophie Scholl til 1900-tallets fremste kvinne.