Harald Godwinson eller Harald II (angelsaksisk: Harold Godƿinson; latin: Haroldus; født ca. 1022, død 14. oktober 1066) var den siste angelsaksiske konge av England.Edgar Ætheling ble etter nederlaget ved Hastings utropt som konge, men fungerte aldri som det. Harald styrte fra 6. januar 1066 ved Edvard Bekjennerens død dagen før,DeVries (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 580 og til sin død ved slaget ved Hastings den 14. oktober samme år i kamp mot en normannisk invasjon ledet av Vilhelm Bastarden (etter seieren kjent som Vilhelm Erobreren). Haralds død markerte slutten på det angelsaksiske styret over England.
Harald var en mektig jarl og et medlem av den framstående og mektige angelsaksiske familien som kom til makten under Knut den mektige. Da den barnløse Edvard Bekjenneren døde i januar 1066 valgte det angelsaksiske rådet, Witenagemot, Harald til å overta tronen. Han ble kronet i Westminster Abbey. I slutten av september måtte han marsjere nordover for å slå tilbake en norsk invasjon av England ved Harald Hardråde, som ble drept i slaget ved Stamford bro sammen med Harald Godwinsons bror Tostig som kjempet på norsk side. Deretter måtte han raskt marsjere sørover med hæren for å møte Vilhelm, hertug av Normandie ved Hastings rundt to uker senere. Sammen med tre av sine brødre ble Harald Godwinson drept i slaget ved Hastings, og den normanniske erobringen av England var et faktum.
Liv og virke Familiebakgrunn thumb|Sølvmynt preget av Harald Godwinson. Harald var sønn av Godwin (1001–1053), den mektige jarlen av Wessex, og Gyda Torkelsdatter. Gydas bror var jarl Ulf Torgilsson, gift med Estrid Sveinsdatter, søster av Knut den mektige. Ulf og Estrids sønn, Svein Estridsson, ble til sist konge av Danmark i 1047.Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England, s. 451 Godwin hadde intet krav på politisk innflytelse via en gammel slekt. Det er kjent at Godwins far het Wulfnoth, og Godwin-familiens utstrakte eiendommer i Sussex sannsynliggjør at Wulfnoth Cild var den thegnBarlow, Frank (2002): The Godwins, Pearson, s. 25Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 7–9 som i en konflikt hadde ført en del av de kongelige skipene under kampene mot vikinger i 1008-09. Lite er kjent om Godwin før Knut gjorde ham til jarl i 1018, og lot ham gifte seg med Gyda Torkelsdatter, søster av Ulf Torgilsson som igjen var gift med Estrid Sveinsdatter, kong Knuts søster. Godwin vant åpenbart Knuts tillit, og ble en del av kongens krets.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 417
Mot slutten av Knuts styre var mange av de norrøne jarlene i kretsen hans døde eller forsvunnet, blant andre norske Eirik Håkonsson, som var jarl av Northumbria, og ingen nye norrøne var kommet til, bortsett fra danske Siward av Northumbria som erstattet Eirik Håkonsson. De to fremste av Knuts rådgivere var angelsaksere, Leofric, jarl av Mercia, og Godwin, jarl av Wessex.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 416Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 12 Harald Godwinsons skjebne ble bestemt av hans fars handlinger som førte til at han selv først ble jarl, og deretter konge.
Ved Knuts død i 1035 hadde han én legitim sønn, Hardeknut, som alt var konge i Danmark. Stormennene i England var villige til å akseptere Hardeknut som etterfølger, men Magnus Olavsson var blitt konge i Norge og hadde sitt å hevne mot Danmark. Det var derfor umulig for Hardeknut å forlate Danmark for ta opp arven i England. Dermed var det opp til stormennene i England å velge en hersker. Dronning Emma, støttet av jarl Godwin, tok risikoen ved å velge en fraværende konge. De andre, ledet av Leofric, og støttet av London, ønsket å utsette beslutningen til situasjonen i Danmark var avklart, og foreslo i mellomtiden Harald Harefot, sønn av Knut og Ælfgifu av Northampton. Et råd i Oxford gikk inn for kompromisset at Harald Harefot ble regent, mens Emma skulle bo i Winchester med den kongelige skattkammer, beskyttet av en del av Knuts huskarler. Ikke lenge etter sendte Harald en styrke til Winchester som fratok dronningen skattkammere. Mot slutten av 1037 ble Harald anerkjent som Englands nye konge i Hardeknuts fravær, mens dronning Emma flyktet til Flandern.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, 3. utg., Oxford Clarendon Press, s. 420
Godwin tok da åpenbart Harald Harefots parti da Alfred Ætheling, den ene av Æthelred den rådvilles to gjenværende sønner, kom over fra Normandie i 1036 for å besøke sin mor i Winchester. Stormennene så på Alfred som en trussel og ville ikke la ham møte dronningen. Godwin angrep Alfred, drepte en del av hans følge og fikk Alfred blindet med glødende jern, noe som førte til at han døde av sine sår. Handlingen var mislikt av Alfreds halvbror Hardeknut, av hoffet i Normandie og ikke minst av hans helbror Edvard.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421
Hardeknut avverget en norsk invasjon av Danmark ved å inngå en avtale med kong Magnus som innebar at om han selv eller Magnus døde uten arving, skulle den andre arve deres rike.Theodric, De Antiquitate Regum Norwagiensium, red. G. Storm; Monumenta Historica Norvegiæ, s. 46; Anonymi Roskildensis Chronicon, Langbek, Scriptores Rerum Danicarum, i, s. 377. Sitert i Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 421 Avtalen gjorde det mulig for Hardeknut å endelig forfølge sitt krav i England. Han satte ut med en flåte på 62 krigsskip mot slutten av 1039, først til Brugge i Flandern for å møte sin mor Emma. Harald Harefot døde av sykdom den 17. mars 1040. Den 17. juni 1040 sto Hardeknut på engelsk jord sammen med sin mor.
Drapet på Alfred var et angrep på Hardeknuts ætt, og han gikk til søksmål mot Godwin og Lyfing, biskop av Worchester, som han holdt ansvarlige. Lyfing ble fratatt sitt bispedømme for en tid, mens Godwin fikk kongen i bedre humør ved å skjenke ham et krigsskip med åtti menn,Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 16 og sverge på at han aldri hadde ønsket at Alfred skulle blindes, og hva han hadde gjort, var gjort av plikt overfor sin herre, Harald Harefot. Hardeknut demonstrerte sin slektsfølelse ved i 1041 å invitere Alfreds bror Edvard fra Normandie til hoffet sitt. Hardeknut kan ikke ha vært mer enn 24 år gammel, men som sin halvbror Harald døde han ung.Stenton, F.M. (1971): Anglo-Saxon England, s. 423 Hardeknuts død den 8. juni 1042 førte trolig Godwin nærmere utnevnelsen av en ny engelsk konge, og bidro til å sikre den engelske tronen for Edvard. I 1045 nådde Godwin høyden av sin makt og innflytelse da han fikk den nye kongen til å gifte seg med sin datter Edith.Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King, s. 17–18
Godwin og Gyda hadde seks sønner - Svein, Harald, Tostig, Gyrth, Leofwine og Wulfnoth - i tillegg til tre døtre: Edith (opprinnelig gitt navnet Gyda, men omdøpt til Ældgyth, som ble anglifisert til Edith da hun ble gift med Edvard Bekjenneren), Gunhild og Ælfgifu. Fødselsdatoene er ikke kjent, men Svein var den eldste og Harald nest eldste sønn.Mason, Emma (2004): House of Godwine, s. 10 Harald var rundt 25 år i 1045, noe som innebærer at han ble født mellom 1020 og 1022.Rex, Peter (2005): Harold II, s. 31.
Jarl av East Anglia Edith ble gift med kong Edvard den 23. januar 1045, og på omtrent samme tid ble Harald utnevnt som jarl av East Anglia. Han er omtalt som jarl da han sto oppført som et vitne på et testamente som kan være datert til 1044, men det er ingen tvil om at han var en jarl fra 1045 da han jevnlig opptrer som jarl i dokumenter. En årsak for hans utnevnelse i East Anglia, bortsett fra Godwins innflytelse, kan ha vært å forebrede et forsvar av England grunnet trusselen fra kong Magnus av Norge. Norskekongen hadde gjort sitt krav gjeldende at Danmark var hans som følge av avtalen med Hardeknut, og mente således at det gjorde ham til rettmessig arving av også den engelske tronen. Det er mulig at det var Harald som førte en del av skipene fra hans jarldømme som ble sendt til Sandwich i 1045 som forsvar mot nordmennene.Walker, Ian (2000): Harold, s. 18–19 Haralds eldre bror Svein hadde blitt gjort til jarl i 1043.Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor, s. 74.
Det var også på den tiden da Harald ble gjort til jarl at han innledet et forhold til en kvinne ved navn Edith, som synes å ha vært arvingen til landområder i Cambridgeshire, Suffolk og Essex, det vil si land innenfor hans jarldømme.Walker, Ian (2000): Harold, s. 20. Hennes egentlige navn er Ældgyth eller Ædgifu, men som med mange andre kvinner med likelydende navn har det ført til forveksling. Hun ble kalt for Edith Svanenakke, en oversettelse fra Edith Swanneck, igjen avvikende avledet fra angelsaksiske swann hnesce, som faktisk betyr vakre eller edle svane. Hun ble også omtalt som Edith the Fair, den lyse eller blonde.Williams, Ann (2004): «Eadgifu (Eddeua) the Fair (the Rich) (fl. 1066), magnate», Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi: 10.1093/ref:odnb/52349 Edith Svanenakke ble forvekslet med en senere hustru av Harald, også hetende Ældgyth, datter av ealdorman Ælfgar av Mercia. Forholdet til førstnevnte, Edith Svanenakke, var et ekteskap som ikke ble velsignet av kirken. Hun har blitt beskrevet som «common-law wife» (samboer) eller «ugift gemalinne» eller mores danico, «på dansk vis», en sedvaneskikk ble akseptert av folk fleste på denne tiden, og hvor barna ikke ble betraktet som illegitime. Det er blitt antatt Harald inngikk i forhold for å sikre støtte for sitt nye jarldømme, men synes som ikke var utelukkende fornuftsgrunner: de levde sammen i tjue år og fikk seks barn.Walker, Ian (2000): Harold, s. 127–128.Rochelle, Mercedes (15. mars 2015): «The Children of Harold Godwineson» , Historical Britain Blog
I 1047 ble Haralds eldre bror Svein forvist for å ha forført og rømt med Ædgifu, abbedissen av klosteret Leominster i Hereford. Sveins landområder ble tatt fram ham og fordelt mellom Harald og en fetter, Bjørn Estridsson (bror av kong Svein Estridsson av Danmark).Walker, Ian (2000): Harold, s. 22 I 1049 hadde Harald ledelsen over et skip eller en flåte med skip som ble sendt for å gi støtte til keiser Henrik III av Det tysk-romerske rike i kampen mot grev Boudewijn V av Flandern som var i opprør mot keiseren. Svein hadde søkt tilflukt hos greven, dro deretter til Danmark, før han seilte tilbake England og forsøkte å trygle en tilgivelse hos kongen,Williams, Ann: Swein, Oxford Online Dictionary of National Biography betalingsmur men Harald og Bjørn nektet å gi fra seg hans tidligere landområder som de hadde mottatt. Etter at Svein forlot hoffet oppsøkte han Bjørn, krevde at han skulle tale hans sak, men endte opp med å drepe ham.Walker, Ian (2000): Harold, s. 24–25. Kong Edvard sammenkalte hæren og utropte Svein til niðing, en mann uten ære.DeVries, Kelly (1999): The Norwegian Invasion of England in 1066. Boydell Press, ISBN 1-84383-027-2, s. 110–111 Likevel ser det ut som om at Svein til tross for hans forbrytelser en gang i 1050 ble delvis restituert i England og gjeninnsatt i sine posisjoner, antagelig grunnet påtrykk fra jarl Godwin og Harald som dominerte Edvards hoff.
Landflyktighet