Irish Citizen Army («Den irske borgerhæren»; irsk Arm Saoránach na hÉireann, forkortes ICA) var en liten paramilitær organisasjon i Irland. Hæren var en gruppe frivillige, utstyrt og drillet i å sto opp imot og trosse den britiske administrasjonen og besto av sosialistiske arbeidere.Irish Citizen Army, 1916 Rebellion Walking Tour Den ble opprettet i Dublin i 1913 for å beskytte fagorganiserte streikevakter og gatedemonstrasjoner til Irish Transport and General Workers’ Union (ITGWU) mot politiet under den store Dublin-lockouten i 1913. Deretter, under ledelse av James Connolly, deltok ICA i det irske republikanske opprøret under påsken 1916.
Etter påskeopprøret, James Connollys død og Jim Larkins avgang, satte ICA seg i stor grad på sidelinjen under den irske uavhengighetskrigen ved å velge å kun tilby materiell støtte til den irske republikanske hæren (IRA) og ikke selv bli direkte involvert. Etter ICAs erklæring i juli 1919 om at medlemmer ikke kunne være medlemmer av både ICA og IRA samtidig, kombinert med ICAs militære inaktivitet, var det en jevn strøm av desertering fra ICA. Under den irske borgerkrigen erklærte ICA seg selv som «nøytral», noe som resulterte i ytterligere avganger fra organisasjonen.
ICA sluttet å ha noen militær betydning fra 1920 til 1934, da den nyopprettede grupperingen Republican Congress forsøkte å gjenopplive den. Men da den republikansk-sosialistiske alliansen splittet seg og kollapset på grunn av ideologiske interne stridigheter, gjorde også ICA det.
Lockouten i 1913 upright=1.3|thumb|left|En gruppe fra Irish Citizen Army utenfor dets hovedkvarter Liberty Hall under et banner hvor det står «Vi tjener verken konge eller keiser, men Irland!» thumb|Medlemmer av Irish Citizen Army, herunder Kit Poole (2. fra venstre) og kaptein Joseph Byrne (venstre). thumb|right|James Larkin, grunnlegger og leder av ICA. Politibilde tatt da han ble arrestert for såkalt «kriminell anarkisme» i delstaten New York i 1919.
Borgerhæren oppsto som følge av lockouten («utestengelse»)«lockout», NAOB og streiken til Irish Transport and General Workers Union (ITGWU) i 1913. Dublins ledende arbeidsgiver, William Martin Murphy (1845–1919),«William Martin Murphy», Old Dublin Town avviste kollektive forhandlinger og lockoutet fagforeningsmedlemmer 19. august 1913. ITGWUs leder og grunnlegger, James Larkin ((1874–1947), også omtalt som «Big Jim Larkin», O’Connor, Emmet (19. desember 2015): «The definitive biography of Big Jim Larkin», Irish Examiner svarte med å oppfordre Murphys ansatte i Dublin United Tramway Company som drev trikker og busser i Dublin til streik. Andre arbeidsgivere, oppmuntret av Murphy, gjengjeldte ved å følge hans eksempel.
Konflikten eskalerte til den involverte 400 arbeidsgivere og 25 000 arbeidere, og politistyrken i Dublin i det britisk-kontrollerte Irland, Dublin Metropolitan Police, engasjerte seg i stadig mer voldelige forsøk på å bryte streikevakter og undertrykke protester. Med Larkin i fengsel, tok hans nestleder James Connolly imot tilbudet fra irlenderen Jack White, veteran fra den britiske hæren, om å øve fagforeningsmenn militært, som arbeidernes forsvarskorps, en «borgerhær».Padraic, Colum (1959): Arthur Griffith. Dublin: Browne and Nolan. s. 118–119. Nevin, Donal (2006): James Connolly. ’A Full Life’. Dublin: Gill & Macmillan. ISBN 9780717129621; s. 552–553. Connolly opprettet fire bataljoner av trente menn organisert med korporaler og sersjanter,Yeates, P (2000): Lockout: Dublin 1913, Gill and Macmillan, Dublin, s. 497-498. og hjalp til i organisasjonen som Constance Markievicz (1868–1927), den første kvinnen som ble valgt inn i Storbritannias parlament,«Markievicz, Constance Georgine», Dictionary of Irish Biography bidro med ungdomsorganisasjonen Fianna Éireann («Irlands soldater»), og i november 1913 ble Irish Citizen Army (ICA) født.Cardozo, Nancy (1979): Maud Goone: Lucky Eyes and a High Heart. Victor Gollanz. ISBN 0-575-02572-7; s. 289
Denne streiken førte til at mesteparten av Dublin kom til økonomisk stillstand; den var preget av voldsomme opptøyer mellom de streikende og Dublin Metropolitan Police, spesielt under en demonstrasjon på O'Connell Street 31. august, der to menn ble slått i hjel og rundt 500 andre skadet. En annen streikende ble senere dødelig såret av en rikosjett fra en revolver avfyrt av en streikebryter. Den grove volden under fagforeningsdemonstrasjonene under streiken overbeviste Larkin om behovet for at det skulle dannes en arbeidermilits som beskyttelse mot politiet.
Under lockouten var borgerhæren bevæpnet med hurlingkøller (køller brukt i hurling, en tradisjonell irsk sport) og balltre for å beskytte arbeidernes demonstrasjoner mot politiet. Nevnte Jack White, en tidligere kaptein i den britiske hæren, meldte seg frivillig til å trene denne hæren og tilbød £50 i kostnaden for sko til arbeiderne slik at de kunne trene. I tillegg til sin rolle som en selvforsvarsorganisasjon, ga hæren, som ble øvd i Croydon Park i Dublins distrikt Fairview av White, en avledning for arbeidere som var arbeidsledige og inaktive under konflikten. Etter en seks måneder lang stillstand vendte arbeiderne til jobb, sultne og beseiret i januar 1914. Det opprinnelige formålet med borgerhæren var over, men den skulle snart bli fullstendig forvandlet.
Omorganisering thumb|Jim Larkin med kompani A fra Irish Citizen Army utenfor Croydon House.
Den irske borgerhæren gjennomgikk en fullstendig omorganisering i 1914.Lyons, F.S.L. (1973): Ireland since the famine. Suffolk: Collins/Fontana. ISBN 0-00-633200-5; s. 285. I mars samme år angrep politiet en demonstrasjon fra borgerhæren og arresterte Jack White, dens kommandør. Dramatikeren Seán O’Casey foreslo deretter at ICA trengte en mer formell organisasjon. Han skrev en forfatning som slo fast hærens prinsipper som følger: «eierskap til Irland, moralsk og materiell, tilfaller rettighetene til Irlands folk» og å «legge all forskjell i fødsels- og trosbekjennelse under det irske folkets fellesnavn».
Larkin insisterte på at alle medlemmer også skulle være medlemmer av en fagforening, hvis de var kvalifisert. Midt i 1914 trakk White seg som ICA-kommandør for å bli med i den generelle nasjonalistiske bevegelsen Irish Volunteers, og Larkin tok over den direkte kommandoen.
ICA bevæpnet seg med mauserrifler, kjøpt fra Tyskland av Irish Volunteers og smuglet inn i Irland i Howth i juli 1914. Denne organisasjonen var en av de første som tilbød likt medlemskap for både menn og kvinner, og trente dem begge i bruk av våpen. Hærens hovedkvarter var ITGWUs fagforeningsbygning, Liberty Hall, og medlemskapet var nesten utelukkende basert i Dublin. Connolly opprettet imidlertid også avdelinger i Tralee og Killarney i grevskapet Kerry. Tom Clarke innkalte til et møte for alle separatistgruppene i Dublin 9. september 1914 for å bistå en tysk invasjon av Irland og forhindre at politiet avvæpnet de frivillige. Townshend, Charles (2006): Easter 1916: The Irish Rebellion, London; New York: Allen Lane, ISBN 978-1566639651; s. 93.
En intellektuell konflikt brøt ut i rekkene til ICA mellom Liam O’Briain og ICAs militære kommandant, Michael Mallin, som mente at førstnevntes plan for en integrert bevegelse var fullstendig urealistisk. O’Brian ønsket å forfølge en strategi uten at Dublin-brigaden ble «innesperret i byen». Mallin fortalte ham at hele strategien tvert imot var å fokusere på det sentrale målet på og rundt myndighetenes Dublin Castle. Lite visste de at dette stedet og brakkene bak ikke hadde mer enn en liten garnison, og kunne ha blitt tatt av en symbolsk styrke.
James Larkin forlot Irland for Amerika i oktober 1914, og etterlot borgerhæren under kommando av James Connolly. Mens denne hæren hadde vært en arbeidernes selvforsvarsmilits under lockouten, så Connolly på den som en revolusjonær organisasjon dedikert til opprettelsen av en irsk sosialistisk republikk. Han hadde tjenestegjort i den britiske hæren i ungdommen, og visste noe om militær taktikk og disiplin.
Andre aktive medlemmer i de tidlige dagene omfattet rådets sekretær, Seán O'Casey, som prøvde å få Constance Markievicz utvist på grunn av hennes nære tilknytning til Irish Volunteers.<ref<Krause, David (1997): «The Plough and the Stars": Socialism (1913) and Nationalism (1916)», New Hibernia Review / Iris Éireannach Nua. 1(4), ISSN 1092-3977. JSTOR 20557441; s. 30.</ref> Han beskrev dannelsen av den nasjonalistiske styrken som «et av de mest effektive slagene» ICA hadde fått. Menn som kunne ha sluttet seg til ICA, øvde nå – med velsignelse fra Irish Republican Brotherhood (IRB) – under en kommando som omfattet arbeidsgivere som hadde stått sammen med Murphy mot de som prøvde å «hevde fagforeningsprinsippene».Newsinger, John (1985): «’In the Hunger-Cry of the Nation's Poor is Heard the Voice of Ireland’: Sean O'Casey and Politics 1908-1916», Journal of Contemporary History. 20 (2): (221–240), 227–228. doi:10.1177/002200948502000202. ISSN 0022-0094. JSTOR 260532. S2CID 154269595. Da det på sensommeren 1914 ble tydelig at Connolly var i ferd med å tiltrekke seg IRB, trakk O’Casey og visepresident Francis Sheehy-Skeffington seg fra ICA. Higgins, Michael, Irlands president (22. mars 2016): «Speech at a Reception to Mark the 102nd Anniversary of the Irish Citizen Army», President.ie.
I mai 1914 hadde Jack White også trukket seg fra ICA, erstattet som styreleder av Larkin,McGarry, Fearghal (2009): «White, James Robert ('Jack')», Dictionary of Irish Biography men det var for å slutte seg til Volunteers. White, som hadde vært i konflikt med O’Casey, forklarte at han alltid hadde «forent arbeiderpartiets og de nasjonale sakene så snart de kunne knyttes sammen», og insisterte på at den nasjonalistiske militsen var en alliert styrke. «Captain Jack White to Roger Casement, 17th November 1913», National Library of Ireland, MS,13073 (16) Det var et trekk han senere, som sosialist, skulle uttrykke beklagelse for.Mulhall, Ed (2016): «Punching the Wind: Captain Jack White, the misfit of the Irish Revolution», Century Ireland, Rte.ie. Det White ikke forsto, ifølge ICA-veteranen og fagforeningsmannen Frank Robbins, var at til tross for Connollys veiledende tilstedeværelse, var mennene han hadde trent i Dublin, «selv om de var fagforeningsmedlemmer, ikke på noen måte sosialister».Robbins, Frank (1977): Under the Starry Plough: Recollections of the Irish Citizen Army. Dublin: Academy Press. ISBN 978-0-906187-00-5; s. 22–34.
ICA var grovt underfinansiert. John Devoy, et framtredende irsk-amerikanske medlem av Irish Republican Brotherhood (IRB), en fenianer, mente at eksistensen av «en landhær på irsk jord» var det viktigste tegnet siden grunnleggelsen av Gaelic League. Moran, Sean Farrell (1994): Patrick Pearse and the Politics of Redemption, Washington, DCTownshend (2006), s. 50. James Connolly, en overbevist marxistisk sosialist og irsk republikaner, mente at det var legitimt å oppnå politisk endring gjennom fysisk makt, i henhold til fenianernes tradisjon. ICA ble offer for bli en organisasjon bestående av lite antall medlemmer, som krympet til bare 200–300 personer, og ustabil disiplin.Townshend (2006), s. 111.
I oktober 1915 patruljerte væpnede ICA-streikevakter en streik av havnearbeidere i Dublin havn. Forferdet over irenes deltakelse i første verdenskrig, som han anså som en imperialistisk, kapitalistisk konflikt, begynte Connolly åpent å oppfordre til opprør i avisen sin, Irish Worker. Da denne ble forbudt, åpnet han en ny avis, Worker's Republic.