Tukydid eller egentlig Tukydides (gresk: Θουκυδίδης, Thoukydídēs; født ca. 460 f.Kr., død ca. 400 f.Kr.) var en gresk strategos (general) og historiker. Hans historieverk om peloponneserkrigen mellom Athen og Sparta – som varte i 27 år fram til 411 f.Kr. Han har blitt kalt «vitenskapelig histories far» av de som aksepterer hans påstander om å ha anvendt strenge standarder for upartiskhet og bevisinnsamling og analyse av årsak og virkning, uten referanse til inngripen fra gudene, som skissert i hans introduksjon til hans arbeid.Cochrane, Charles Norris (1929): Thucydides and the Science of History. Oxford University Press. s. 179. Korab-Karpowicz, W. Julian (26. juli 2010): «Political Realism in International Relations», Zalta, Edward N., red.: The Stanford Encyclopedia of Philosophy
Herodot og Tukydid tilhører begge begynnelsen på historieskrivningen i Europa. Der førstnevnte gjerne informerte leseren om ulike versjoner av den samme hendelsen hadde han en uvilje mot å velge en bestemt versjon. Tukydid presenterte derimot nesten utelukkende konklusjonen, men identifiserer sjelden vitner, enda sjeldnere ulike versjoner, de kriterier han benytter holdt han for seg selv. Han er mest moderne når han vurderte skriftlig materiell, selv om begge arbeidet hovedsakelig med muntlige overlevering. I valget mellom å fortelle en god historie i kontrast til å fortelle sannheten, valgte Tukydid det siste, hvilket var en nyvinning. I tillegg ønsket om sann historieskrivning, kom viljen til å fokusere på kronologi,Melve, Leidulf (2010), s. 26-27 skjønt Tukydid skrev samtidshistorie mens Herodot skrev om hendelser som lå tiår tilbake i tid. Men begge representerer en overgang fra tidligere mytehistorie til faktisk historie via egne undersøkelser,Melve, Leidulf (2010), s. 17 i henhold til det greske ordet ἱστορία, historía, som betyr «undersøkelse».history (n.), Online Etymology Dictionaryhistorie, NAOB
Tukydid forsøkte å formidle den politiske realismen til enkeltindivider og de påfølgende resultatene av forholdet mellom stater som til sist indirekte var konstruert av frykt og egeninteresse.Strauss (1964), s. 139. Teksten hans er fortsatt studert ved universiteter og militære høyskoler over hele verden. Harloe, Katherine, Morley, Neville, red. (2012): Thucydides and the Modern World: Reception, Reinterpretation, and Influence from the Renaissance to the Present. Cambridge, Cambridge University Press; s. 12. Beleiringen av Melos i 416 f.Kr. huskes best for den meliske dialog som var Tukydids dramatisering av forhandlingene mellom athenerne og melianerne før beleiringen. Dialogen er fortsatt sett på som en banebrytende tekst i teorien om internasjonale relasjoner, mens hans versjon av Perikles liktale er mye studert av politiske teoretikere, historikere og studenter av den klassiske antikken. Mer generelt utviklet Tukydid en forståelse av menneskets natur for å forklare atferd i slike kriser som pest, massakrer og kriger. What Thucydides Teaches Us About War, Politics, and the Human Condition, War on the Rocks. 9. august 2017.
Tukydid ble født som athensk borger og ble valgt til strategos i 424 f.Kr., men ble landsforvist etter nederlaget ved Amfipolis og levde i landflyktighet i tyve år, før han fikk lov til å vende tilbake til Athen i 404 f.Kr., kort før sin død.Skard, Eiliv (1945): «Thukydid», Fra Solon til Demosthenes : attiske profiler. Oslo: Aschehoug, s. 61–71. Manuskriptet han etterlot seg har blitt omtalt som «en av verdenslitteraturens klassiske bøker». Til tross for verkets berømmelse er usedvanlig tett og kompleks. Hans særskilte gammelgreske prosa er også svært utfordrende, grammatisk, syntaktisk og semantisk. Dette har resultert i at det har vanskelig å oversette og ført til stor vitenskapelig uenighet om en rekke av tolkningsspørsmål.
Liv og virke thumb|Tukydidesmosaikken fra Jerash, Jordan. Romersk kunst fra 200-tallet e.Kr., nå ved Pergamonmuseet i Berlin.
Til tross for hans status som historiker, vet moderne historikere relativt lite om Tukydids liv. Den mest pålitelige informasjonen kommer fra hans egen Historien om peloponneserkrigen, der han nevner sin nasjonalitet, farskap og fødested. Tukydid sier at han kjempet i krigen, ble smittet av pesten og ble forvist av det athenske demokrati. Han kan også ha vært involvert i å slå ned opprøret til Samos.Thucydides: History of the Peloponnesian War, 1.117 Tukydid hadde to hjem, ett i Athen og ett i Trakia. Hans familieforbindelser førte ham i kontakt med de samme mennene som formet historien han skrev om.
Det er ukjent hvilken utdanning han hadde, men den retoriske stilen tyder på kjennskap til sofistene, omreisende foredragsholdere som jevnlig besøkte greske bystater som Athen. Det antas også at Tukydids strenge fokus på årsak og virkning, og barske prosastil kan være påvirket av tidlige medisinere som Hippokrates fra Kos.
Bevis fra den antikke perioden Tukydid identifiserer seg selv som en athener, og forteller at farens navn var Oloroso og at han var fra den athenske deme Halimous.Thucydides, 4.104 En omstridt anekdote fra hans tidlige liv forteller at da Tukydid var 10–12 år gammel, skulle han og faren ha dratt til Athens agora hvor den unge Tukydid hørte et foredrag av historikeren Herodot. Ifølge noen beretninger gråt den unge Tukydid av glede etter å ha hørt forelesningen, og bestemte seg for at det å skrive historie ville være hans livs kall. Den samme beretningen hevder også at Herodot etter forelesningen snakket med ungdommen og faren hans og sa: «Oloroso, din sønn lengter etter kunnskap.» I alt vesentlig er episoden mest sannsynlig fra en senere gresk eller romersk popularisert beretning om livet hans.Herodot iz Halikarnasa. Zgodbe. Ljubljana: Slovenska Matica v Ljubljani (2003), s. 22. Tdet originale sitatet (på slovensk): Oloros, tvoj sin koprni po izobrazbi. Han overlevde utbruddet av pesten i AthenThucydides, 2.48.1–3 som drepte Perikles og mange andre athenere. Det er en første observasjon av ervervet immunitet. Thucydides, 2.51.6 Han registrerte også at han eide gullgruver ved Skaptē HulēHerodotus (2004): Historie. Oslo: De norske bokklubbene. ISBN 8252552056; s. 296. Sitat: «Fra gullgrubene i Skapte Hyle kom det inn i alt åtti talenter og fra grubene på Thasos selv nok noe mindre enn dette, men dog så meget at thaserne som var fri for skatt, hvert år fikk to hundre talenter, ja i beste fall tre hundre fra fastlandet og grubene.»«Scapte Hyle», Perseus Encyclopedia (Σκαπτὴ ὕλη, bokstavelig talt «Gravd skogland»),«Scapte Hyle», Dictionary of Greek and Roman Geography (1854) et kystområde i greske Trakia, overfor øya Thasos.Thucydides, 4.105.1
På grunn av sin innflytelse i den trakiske regionen, skrev Tukydid at ble han sendt som strategos (general) til Thasos i 424 f.Kr. I løpet av vinteren 424–423 f.Kr. angrep den spartanske generalen Brasidas byen Amfipolis, en halv dags seilas vest fra Thasos på den trakiske kysten, og utløste slaget ved Amfipolis. Eukles, den athenske sjefen ved Amfipolis, sendte til Tukydid for å få hjelp.Thucydides, 4.104.1 Brasidas, klar over tilstedeværelsen av Tukydid på Thasos og hans innflytelse på folket i Amfipolis, og redd for hjelp til å ankomme sjøveien, handlet raskt for å tilby moderate vilkår til Amfipolis’ borgere for deres overgivelse, noe de godtok. Således, da Tukydid ankom, var Amfipolis allerede under spartansk kontroll.Thucydides, 4.105–106.3
thumb|Ruinene av Amfipolis slik E. Cousinéry så for seg i 1831: broen over Strymon, byens festningsverk og akropolis.
Amfipolis var av betydelig strategisk betydning, og nyheten om dens fall vakte stor bestyrtelse i Athen.Thucydides, 4.108.1–7 Det ble skyldt på Tukydid, selv om han hevdet at det ikke var hans feil og at han rett og slett ikke hadde klart å nå fram i tide. På grunn av at han ikke klarte å redde Amfipolis, ble han forvist fra byen. Ved at han var forvist fra sitt land sto han selv utenfor striden og observerte hendelsene fra begge sider, i henhold til seg selv, upartisk:Thucydides, 5.26.5
«Jeg levde gjennom det hele, da jeg var i en alder for å forstå hendelser, og jeg ga oppmerksomhet til dem for å vite den nøyaktige sannheten om dem. Det var også min skjebne å være eksil fra mitt land i tjue år etter min kommando ved Amfipolis; og å være tilstede med begge parter, og mer spesielt med peloponneserne på grunn av mitt eksil, hadde jeg fritid til å observere saker noe særskilt.»Thucydides, 5.26.5
Ved å bruke sin status som eksil kunne han reise fritt blant de peloponnesiske allierte, og ble i stand til å se krigen fra begge siders perspektiv. Tukydid hevdet at han begynte å skrive historien sin så snart krigen brøt ut, ettersom han trodde det ville være en av de største krigene som ble ført blant grekerne når det gjelder størrelse.<ref> Thucydides: [http://data.perseus.org/citations/urn:cts:greekLit:tlg0003.tlg001.perseus-grc1:1.1.1 The Peloponnesian War, book 1, chapter 1, section 1]. Data.perseus.org</ref>
I tillegg til de få avsnittene i Tukydid skrev om sitt eget liv i Historien, men noen få andre fakta er tilgjengelige fra pålitelige samtidige kilder. Herodot skrev at navnet Oloroso, far til Tukydid, var tilknyttet med Trakia og trakiske kongelige.Herodotus: The Histories, 6.39.1 Tukydid var sannsynligvis knyttet gjennom familie til den athenske statsmannen og generalen Miltiades og hans sønn Kimon, ledere av det gamle aristokratiet som ble fortrengt av de radikale demokratene. Kimons morfars navn var også Oloroso, noe som gjør sammenhengen ganske sannsynlig. En annen ved navn Tukydid levde før historikeren og var også knyttet til Trakia, noe som gjorde en familieforbindelse mellom dem også svært sannsynlig.
Ved å kombinere alle de fragmentariske bevisene som er tilgjengelige, ser det ut til at familien hans hadde eid en stor eiendom i Trakia, en som til og med inneholdt gullgruver, og som tillot familien betydelig og varig velstand. Sikkerheten og den fortsatte velstanden til den velstående eiendommen må ha nødvendiggjort formelle bånd med lokale konger eller høvdinger, noe som forklarer adopsjonen av det utpreget trakiske kongenavnet Óloros i familien. Da Tukydid ble sendt i eksil, er det sagt at han bosatte seg permanent på familiens eiendom i Trakia, og gitt sine store inntekter fra gullgruvene, var han i stand til å dedikere seg til historieskriving og forskning på heltid. I hovedsak var han en godt tilknyttet med betydelige ressurser som, etter ufrivillig pensjonering fra den politiske og militære sfæren, bestemte seg for å finansiere sine egne historiske undersøkelser.
Senere kilder