miniatyr|300x300px|Georgistisk skilt på en ubebygd tomt. Georgisme, også kjent som geoisme, er en økonomisk filosofi og bevegelse som mener at kilder til grunnrente, som den økonomiske verdien av grunneiendom og naturressurser bør tilfalle alle mennesker likt. Ifølge georgistene er grunnrenteskatt det beste virkemidlet for å oppnå dette målet. Retningen er oppkalt etter den amerikanske samfunnsøkonomen Henry George (1839–1897), og idegrunnlaget stammer primært fra hans hovedverk Fremskridt og Fattigdom (1879), hvor han drøftet «jordspørsmålet» og dets løsning.
Hovedprinsippet i georgismen er at mennesker bør få beholde verdiene de selv skaper gjennom arbeid og investeringer, mens inntekter som stammer fra naturen, samfunnet og reguleringer, bør være felleseid. Den foretrukne metoden for å oppnå dette er å beskatte verdien av selve bakken, dens naturressurser og lignende, uavhengig av hva som er bygget på dem, hvordan de brukes eller hvem som eier dem.
Grunnrenteskatt kan forstås som en kompensasjon til samfunnet for å få, eller beholde retten til å utestenge andre fra å benytte eksempelvis et avgrenset geografisk område eller en tilhørende naturressurs. På denne måten kan grunnrente sosialiseres, samtidig som den private eiendomsretten ellers respekteres og fortsatt beskyttes av staten. Henry George anså opphevelse av eiendomslover, frivillig statlig oppkjøp, ekspropriasjon, konfiskering som dårligere alternativer for å omfordele grunnrente.
Teoretisk grunnlag miniatyr|301x301pk|Illustrasjon som viser skillet mellom det George mente burde tilhøre fellesskapet, og det som rettmessig kan være privateid.
Terminologi George definerte grunn, eller jord, som «alle naturlig forekommende materialer, krefter og muligheter». Han beskrev det som forskjellig fra kapital, da det er gitt gratis av naturen, og eksisterer uavhengig av menneskelig innsats eller produksjon. Han beskrev grunn som alt i universet utenom mennesker og det de skaper. Andre måter grunn ofte skiller seg fra kapital er ved å ha et perfekt uelastisk tilbud, være ikke-flyttbar, ikke gjennomgår forringelse, være fri for kostnader, være nødvendig for all produksjon, og ved at verdien oppstår gjennom eksternaliteter.
Grunnrente, eller jordrente, er den løpende leien en grunneier kan oppnå i markedet for bruk av sin jord, uavhengig av eventuelle bygninger eller andre forbedringer. Ikke all grunn gir grunnrente, for eksempel luft, da det er fritt tilgjengelig og nærmest ubegrenset i mengde. Grunnverdi, eller jordverdi, defineres ofte synonymt med grunnrente, eller som dens kapitalisert verdi (nåverdien av fremtidige potensielle leieinntekter), det vil si salgsprisen om jorden ikke be skattlagt. Grunnrenteskatt, eller grunnverdiskatt, ilegges uavhengig om en eiendom faktisk blir leid ut eller ikke.
Grunn som inntektskilde Henry George begrunnet sitt syn om å gjøre naturens økonomiske verdi til felleseiendom, blant annet med at den ikke er et resultat av grunneiernes egeninnsats. Han mente at grunnrente, fra eksempel fra jordarealer, i stedet oppstår som følge av eksterne forhold som beliggenhet og knapphet.
Ifølge økonomer som George er mengden grunn begrenset, siden det ikke kan skapes mer. Derfor, jo mer en person eier, desto mindre er tilgjengelig for andre. Eierskap av grunn kan derfor beskrives som et nullsumspill. Videre hevder de at verdien av en del av jordens overflate, som en spesifikk tomt, bestemmes i stor grad av beligenhetsfaktorer, som avstand til eksempelvis kyst, turistattraksjoner, butikker, kontorer, parker og kollektivtransport. Verdien av jord varierer derfor sterkt, avhengig av hvor den ligger.
Kombinasjonen av beliggenhet og knapphet på plass gjør det mulig for grunneiere å kreve betaling for tilgang på jorden deres, særlig i og omkring sentrum av ettertraktede byområder, der svært mange ønsker å bo, arbeide eller drive virksomhet. Jo mer positiv offentlig og privat samfunnsutvikling som skjer, spesielt i nærområdet, desto høyere leie eller pris kan grunneiere kreve.
Myndigheter kan skape kunstig knapphet ved å begrense tilgangen på ressurser gjennom ordninger som konsesjoner, kvoter eller løyver. De som får slike spesielle rettigheter, kan også hente en form for grunnrente.
Grunn som skattekilde Georgister argumenterer altså for at inntekter som kommer direkte fra den jordstykker, kringkastingskonsesjoner, rettigheter til mineralutvinning, fiskekvoter, vannkraftkonsesjoner og alle andre kilder til grunnrente bør gå til fellesskapet fremfor de nominelle eierne. Georgistene mener det er urettferdig at produktiv aktivitet blir belastet med skatt når «ufortjent gevinst» fra slike kilder i stedet kan danne grunnlag for skatt. Ifølge dem bør vi i mindre grad sosialisere verdier fra privat virksomhet, og i større grad hente inn igjen samfunnsskapte inntekter som privatiseres gjennom eierskap til grunn.
Ved å skattlegge privat grunn mer og høyere, kan myndighetene til gjengjeld redusere eller unngå å beskatte arbeid og kapital, de to andre produksjonsfaktorene i økonomien. Dette innebærer at fortjeneste fra uttak og ren besittelse av natur beskattes mer, mens verdiskaping gjennom dens bruk skattlegges mindre. Ifølge georgistene vil de fleste skattebetalere, selv de som eier grunn, tjene på en slik skatteomlegging, spesielt i distriktene hvor tomteverdiene er lave.
Når det gjelder fast eiendom, innebærer den georgistiske tankegangen at eiendomsskatt ser bort fra totalverdien, og heller baseres utelukkende på tomteverdien, mens kapitalverdien (bygninger eller andre menneskeskapte forbedringer) holdes utenfor. Hus, gårder, fabrikker og kraftverk beskattes altså ikke, kun bakken de står på. Dette prinsippet har blant annet blitt praktisert i Estland siden 1993.miniatyr|235x235pk|Grunnstykker kan skattlegges uavhengig av hvordan de brukes. Da straffes ikke eiendomsutvikling.Jo høyere denne skatten er, desto mer vil salgsprisen på grunneiendom falle, ettersom nåverdien av fremtidige leieinntekter reduseres tilsvarende. Siden tilbudet av jord er fullstendig uelastisk, bestemmes grunnrenten kun av hva leietakerne er villige til å betale, altså etterspørsel, og påvirkes ikke av utleiernes kostnader. Siden utleierne allerede krever det maksimale markedet tillater, forblir dermed leien uendret. Dette innebærer også at skattebyrden bæres av utleierne, ikke av leietakerne. Årsakene til dette ble først forklart av Adam Smith i hans storverk Nasjonenes Velstand (1776):
Skattevitenskaplig perspektiv miniatyr|Med grunnrenteskatt oppstår det ikke samfunnsøkonomisk tap og skattebyrden bæres kun av grunneierne. Leiepris/leieverdi påvirkes ikke, mens salgspris/salgsverdi faller proporsjonalt med skatten. miniatyr|Skatten kan teoretisk sett økes til opptil 100% av leieprisen/leieverdi, noe som innebærer at salgsprisen/salgsverdi blir 0. I økonomisk teori har grunn et fullstendig uelastisk tilbud, i hvert fall på kort sikt. Det vil si at tilbudet ikke påvirkes av prisnivået, noe som innebærer en priselastisitet lik 0. Dette illustreres grafisk som en vertikal tilbudskurve i en tilbuds- og etterspørselsmodell, som ikke kan bevege seg, ettersom mengden grunn er gitt og ikke kan endres.
Etterspørselskurven blir ikke påvirket av grunnrenteskatten. Derimot kan den bevege seg av andre årsaker. Befolkningsvekst, økte lønninger, bedre infrastruktur og mindre forurensing, vil skifte den mot høyre, noe som fører til at grunnrenten stiger.
Mengde i modellen kan eksempelvis bety km² av total mengde grunn, dekar av et bysentrum eller m² av en spesifikk tomt. Pris kan mene enten leiepris (årlig eller månedlig) eller salgspris, men i vedlagte bilder vises begge samtidig.
Jo mindre elastisk en tilbudskurve er, desto mindre blir dødvektstapet, og jo større del av skattebyrden bæres av tilbyder. Siden grunn har et fullstendig uelastisk tilbud, medfører skattlegging derfor verken skatteoverveltning eller dødvekstap, noe som er svært uvanlig for en skatt. Sagt på en annen måte, så kan ikke grunneiere skyve skattebyrden over på leietakere og kjøpere, fordi dette forutsetter at mengde eller produksjon kan reduseres, noe som ikke er mulig når det gjelder grunn. Skatten skader ikke økonomisk aktivitet, da den verken påvirker tilbud eller etterspørsel. Siden adferden til de i jordmarkedet ikke endres, regnes grunnrenteskatt som en nøytral skatt.
Derimot tilsier økonomisk teori at en jordverdiskatt kan gi negativt dødvektstap, altså økt grunnverdi, som følge av gevinstene ved mer effektiv bruk av grunn, spesielt den jorden som nå står ubrukt. Dersom andre skatter reduseres, spesielt de med høyt dødvektstap, vil jordverdi trolig øke ytterligere, siden folk får mer disponibel inntekt til å by opp leien. Dermed kan jordskatten potensielt gi noe eller mye større inntekter enn dagens nivå skulle tilsi.
Da leieprisen og omsatt mengde ikke påvirkes negativt av skatten, kan grunnrente også regnes som en stabil skattekilde for over sikt. Kilder til grunnrente, som geografiske områder, kan ikke lett beveges, skjules eller ødelegges, dermed er det svært vanskelig eller umulig å unngå skatten. Kapitalflukt og arbeidsutvandring er utfordringer som kan oppstå med skatt, men grunn er ikke kapital. Skattegrunnlaget kan ikke flyttes ut av et land når selve landet er skattegrunnlaget.
En grunnrenteskatt straffer eiere som lar sin grunn stå ubrukt eller underutnyttet. Den motiverer dem til å bruke sin jordeiendom mer produktivt, eller selge til noen som vil gjøre det, siden skatten må betales uavhengig av hvordan den benyttes. Vanlig eiendomsskatt, derimot, straffer bearbeiding av en fast eiendom, som bygging, oppussing og vedlikehold, fordi den inkluderer kapitalverdien i takseringen.
En grunnrenteskatt svekker insentivene til å bruke grunn som et spekulasjonsobjekt, da skatten øker i takt med verdistigningen. Dersom hele grunnverdien skattlegges, opphører jordspekulasjon fullstendig.
Kreditt- og finansmarkedene i mange land er i stor og økende grad dominert av eiendomsrelaterte lån, noe som bidrar til å drive opp jordpriser. Med grunnrenteskatt vil gjeld og andre penger som tidligere har blitt knyttet til jordeierskap, kunne brukes til andre formål i økonomien.
Miljøforkjempere kan støtte å erstatte eiendomsskatten på bygninger og forbedringer med jordverdiskatt, fordi det oppmuntrer til mer utvikling i bykjerner og motvirker byspredning.
Dersom jordverdiskatten settes høyt nok vil markedsprisen på jord i teorien bli lik null. Da kan selv personer uten egenkapital skaffe seg jord til bolig eller virksomhet, uten å trenge lån med avdrag og renter. Men i motsetning til lånekostnader vil imidlertid den løpende skattebyrden ikke avta over tid for eieren.
Ifølge Henry George-teoremet vil offentlige investeringer i kollektive goder, under visse forutsetninger, øke summen av grunnrente i økonomien med et beløp som tilsvarer investeringskostnadene. Dersom en stor nok del av grunnrenten skattlegges, kan myndighetene hente inn igjen sine brukte penger, og dermed finansiere de kollektive godene uten behov for andre skatter.
Samfunnsøkonomer har i lang tid påpekt at grunnrenteskatt oppfører seg annerledes enn de fleste andre skatter, på måter som anses som økonomisk gunstige, og derfor støtter de ofte den. Allerede under opplysningstiden framhevet fysiokratene grunnrenteskattens fordeler. Grunnleggeren av moderne samfunnsøkonomi, Adam Smith, gjorde det samme.McCluskey, William J.; Franzsen, Riel C.D. (2001). «Introduction». Lincoln Institute of Land Policy: 1–5. Besøkt 10. juni 2025.https://www.econlib.org/library/Smith/smWN.html?chapter_num=36#book-reader Henry Georges tanker bygger i stor grad på David Ricardos kjente grunnrenteteori, som igjen tok utgangspunkt i ideer fra Adam Smith.