Apokope (fra gresk ἀποκοπή, «avkutting») betegner i språkvitenskapen bortfall av lyder eller stavelser sist i ord. Ofte skyldes bortfallet at stavelsen tidligere var trykksvak. Hvis en for eksempel sammenligner latin lup[us] (ulv) med fransk loup, ser en at den siste stavelsen i latin har falt helt bort i dagens fransk.
I norske dialekter er det to kjerneområder for apokope: Trøndelag og Nordland. I Nordland er apokopen på sitt sterkeste, hvor så godt som alle trykksvake e-er er forsvunnet. I Trøndelag er det ikke apokope i såkalte jamvektsord.
Her er et eksempel på ulik grad av apokope i infintiv: {| class="wikitable" |- ! Norrønt ! Trøndelag ! Nordland |- | å líka, å kasta(inf., lang rotstavelse) | å lik', å kast(apokope) | å lik', å kast(apokope) |- | å bera, å vera(inf., kort rotstavelse) | å bærra/bårrå, å værra/vårrå o.l.I yngre trøndermål og i byene kan man også finne de apokoperte formene å bær', å vær'.(ikke apokope) | å bær', å vær(apokope)
Apokope er ikke et fenomen som er begrenset til infinitiver. En mye brukt eksempelsetning for å illustrere apokope i dens kjerneområde er: E sku' te Fausk' å kjøp' kak' førr ei kron'. Her vises apokopen til fulle i: Preteritum (sku''') Infinitiv (kjøp) Substantiv (kak' og kron) Stedsnavn (Fausk)
Andre norske dialekter har ikke apokope i stavelsen nærmest trykkstavelsen, men i stavelser lenger bak, f.eks. båtan'' (båtane).
Se også Kløyvd infinitiv Jamvekt
Fotnoter
Kategori:Lingvistikk