thumb|Tegning av Johannes Senn:«En norsk Skieløber.» Publisert 1811. Skiløperen bærer jakke M/1800 og hvite varbukser M/1793. thumb|Håkon den gode møter trønderne ved blotet på Mære, i et maleri av Peter Nicolai Arbo (1831 1892).
Norsk forsvarhistorie omhandler historien til den organiserte forsvarsmakten i Norge. I dag er det Forsvaret som står for militær makt i landet.
Leidang og kongehird Fra rundt 900-tallet under Harald Hårfagre og rundt 300 år framover foregikk den norske rikssamlingen. Mesteparten av det som i dag er Fastlands-Norge var da samlet, i tillegg til de nåværende svenske områdene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen. I tillegg lå Færøyene, Jaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene) og Man under den norske krona. Samfunnet før denne tiden var preget av mindre enheter, hvor man forsvarte seg i mer tilfeldig organiserte former. Ifølge goteren Jordanes, en av de eldste skriftlige kildene vi har om Norden, hadde folkeslagene her nord større ry som krigere enn germanere flest.
Organisert militærvesen i Norge kan spores tilbake til kongehirden og leidangen. Tidligere ble væpnede styrker satt opp tilfeldig, men i 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen og så langt opp i elvene som laksen gikk, skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Tidlig i perioden stilte både bønder og høvdinger sine egne skip til kongens disposisjon, men senere ble det altså bygget egne skip.
I Norge var det 270 slike skipreider i 1277. Skipreiden skulle sendes ut når det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut når det var fiendtlige styrker i landet. På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen. På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.
På sine ferder sørover i Europa traff vikinghøvdingene på andre samfunnsformer og de første tilfellene av riksdannelser. Samlingen av Norge til ett rike var i stor grad et spørsmål om militær styrke. Skulle det nye riket holdes sammen krevdes også militære midler, og dette var en helt annen oppgave enn å forsvare de gamle høvdingdømmene eller dra på herjing utenfor Norges grenser.
Fra Olav Haraldssons tid (han var konge fra 1015 til 1028) ble begrepet «konge» knyttet til å være konge over hele det norske riket. Skiftet i religion til kristendommen spilte også inn, og Olav var en av de første kristningskongene. Kongens makt var både religiøst og militært fundert, men den militære makten kunne også brukes til å forfølge en upopulær konge, slik som da høvdingene i Frostatings-området slo seg sammen og bekjempet Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad. Etter hvert måtte den som ville bli konge reise rundt i riket for å bli valgt av bøndene. Selv om det som regel var sønner av tidligere konger som ble valgt, var tittelen egentlig ikke arvelig. Alle kongens sønner hadde et slags krav på kronen, og derfor ble det ofte valgt to eller flere konger samtidig. Dette systemet med samkongedømme fungerte bra i omtrent 100 år fra 1035 til 1130. På 1130-tallet brøt det ut militær strid om kongemakten, og denne varte i nærmere hundre år.
Kampene raste som verst på 1180-tallet, med Magnus Erlingsson på den ene siden og Sverre Sigurdsson på den andre siden. Magnus hadde støtte av aristokratiet og Kirken, og Sverre var leder for en flokk opprørere som kalte seg birkebeinere. Magnus ble drept i 1184 under slaget ved Fimreite, og Sverre Sigurdsson ble enekonge over Norge. Fra den tiden, omtrent 300 år etter Harald Hårfagre satte seg fore å samle riket, var norsk militærmakt gått over fra et middel i bruk internt mellom småkonger til å være et redskap for sentral statsmakt.
thumb|Tinghaugen på Frosta hvor Frostating ble holdt.
Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen:
«Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.»
Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: Der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.
Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet. Når det gjaldt selve mobiliseringen fikk Håkon den gode i gang ett varselsystem. Heimskringla beskriver dette som et system med varder på høye fjell, hvor man kunne se fra den ene til den andre. Det skrives at dette systemet kunne varsle folk fra ene kanten av riket til den andre på syv dager. Fra Håkons tid hadde systemet en vanskelig innkjøringsperiode; blant annet så bøndene med uvilje på vakttjenesten på vardene. Etter hvert ble allikevel systemet innarbeidet, og nær på 800 stedsnavn i Norge forteller om gamle vardeplasser. Så sent som under Napoleonskrigene på 1800-tallet var vardesystemet i drift.
Våpnene på leidangsskipene var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.
Det siste toktet til leidangen vi hører om er når dronning Margrete kaller ut leidangen i 1393 i noen bygder på Østlandet. Det var for å forsvare landet mot styrker fra den tyske Hansaen, som på det tidspunktet var i strid med Danmark-Norge.
De fleste trefninger fra vikingtiden og opp gjennom middelalderen vi har historiske nedtegnelser om foregikk på landjorden, selv om norsk militærmakt var bygget opp rundt skip og sjø. På et par viktige punkter hang dog ikke norske styrker med i den teknologiske utviklingen. Det ene gjaldt kavaleri. På kontinentet var pansret kavaleri kjernen i de militære organisasjonene, og selv om det fantes enkelte rustede riddere i Norge også, hører vi lite om dem. Terrenget i Norge sammenlignet med resten av Europa kan være en av forklaringene her. Det andre feltet er befestninger og beleiringer. I Norge eksisterte det ikke store festningsverker rundt byer, selv om både Stockholm og København hadde bymurer.
thumb|Erik av Pommern krones til konge over det samlede Norden, 17. juni 1397
Danmark, Sverige og Norge gikk i 1397 inn i Kalmarunionen, som i bunnen var en forsvarsunion. I praksis ansporet den til konflikter mellom rikene. I det store og hele ville Sverige ut av unionen, mens Danmark ville holde på den og Norge holdt i mellomtiden en passiv linje. Unionen formet militærpolitikken i Norden den første delen av 1500-tallet, og tre momenter var spesielt viktige. Det første var om Sverige skulle forbli en del av unionen, noe som ble løst ved at de brøt ut under Gustav Vasas ledelse i 1523. Det andre var striden om kongemakten i Danmark, da Kristian II ble avsatt ved et kupp og flyktet til Nederlandene. Fredrik I overtok som konge, og ble også tatt til norsk konge.
Den militære utviklingen hadde gått mot små, profesjonelle styrker, og Norge var ikke satt opp med slike. I 1524 uttalte en danske adelsmann at Norge kunne en erobres med to mindre krigsskip og 300 mann. Kristian II gikk til Norge for å bruke det som en base i forsøk på å gjenerobre den danske tronen. Da den danske adelsmannen Eske Bille kom for å overta Bergenhus i 1531, hadde han med seg 300 tyske knekter. Dette var en både stor og kostbar styrke på den tiden. Det ble ikke gjort noen forsøk på å mobilisere det norske leidangforsvaret under konfliktene, og kongetro danske tropper okkuperte de få norske befestningene som var operative.
Under Danmark thumb|Christian IV (1577–1648) thumb|Fredriksten er en festning i Halden. Den ble opprinnelig bygget i årene 1640-45 i forbindelse med Hannibalfeiden. Selve Fredriksten festning ble påbegynt i 1661 og er oppkalt etter den dansk-norske kongen Frederik III (1609–1670). Festningsanlegget slik det fremstår i dag er i hovedsak et resultat av utbygging på 1660- og 1670-tallet som følge av at Frederikshald ble grenseby etter at det tidligere norske området Bohuslen ble svensk territorium i 1658.
Den nordiske sjuårskrigen ble innledet i 1563 ved at svenske styrker tok Jemtland og Herjedalen mot liten protest fra den norske befolkningen. De gikk videre og tok Trøndelag og Nordmøre også. Den svenske erobringen gikk såpass bra at en stor del av de svenske styrkene ble sendt hjem til Sverige igjen. Det norske forsvaret var på denne tiden ikke moderne eller operativt nok til å kjempe mot en svensk overmakt, og det påvirket ikke vanlige folk i nevneverdig grad om det var den svenske eller danske kongen som hadde makten i landet. Et betydelig antall unge menn fra Trøndelag og Nordmøre ble i denne perioden utskrevet til tjeneste som soldater i den svenske hær.
I København og Bergen vakte det mer oppstyr. Bergen var avhengig av handel med Nord-Norge, og med svenskene i besittelse av kystområder på Vestlandet var denne truet. Saken falt under ansvarsområdet til lensherren i Bergen, Erik Rosenkrantz. Under trusler om strenge bøter og inndragelse av gård og grunn fikk han mobilisert en bondehær på nesten 4000 mann. Som juridisk grunn ble leidangsplikten trukket fram. Disse soldatene fikk opplæring i militær eksersis, og gikk nordover og drev svenskene tilbake.
I 1567 kom et nytt svensk angrep, denne gangen mot Østlandet. Akershus festning, nylig modernisert, ble beleiret, men sto i mot. En norsk hjelpestyrke, også denne fra Bergen, samt en dansk unnsetningsstyrke kom til Akershus omtrent samtidig og svenskene trakk seg tilbake. En erfaring fra den nordiske sjuårskrigen var at et effektivt invasjonsforsvar kunne bygges opp av bønder og byfolk.
Den norske hæren ble opprettet ved en krigsordinans fra Christian IV den 18. januar 1628. Den var bygget på legdsinndeling. Det betød at gårdene ble samlet i legder som skulle stille en soldat hver. Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (gevorbne) soldater. Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks infanteriregimenter.
Christian IVs hovedmotivasjon var krig mot erkefienden Sverige. I 1611 hadde han startet Kalmarkrigen. I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb. I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige. De var bare innstilt på en defensiv krig. I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.
I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands. Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på 1600-tallet, og kommandospråket var tysk fram til 1772.
Fram mot 1640-tallet var ikke Norge noen militær trussel mot Sverige, men de norske ressursene ble viktigere for danskekongen. Dette gjaldt naturressurser, spesielt tømmer til skipsbygging, samt mannskaper til de danske skipene. I bakgrunnen lå Christians krigsordinans fra 1628, og i første del av 1640-årene ble denne tatt i bruk. Svenske styrker tok Jylland i 1643, og norske styrker ble øyeblikkelig mobilisert. Sommeren 1645 sto 10 000 mann i den norske hæren. Rundt 8 000 av disse var utskrevne bondesoldater, mens resten var vervede. 3 200 mann ble også utskrevet til flåten. Våren 1644 hadde svenske innhugg i Jämtland og Herjedalen blitt drevet tilbake av norske styrker.
Freden i 1645 gjorde at både Jämtland og Herjedalen ble avstått fra norsk territorium. Danskekongen måtte gi fra seg betydelige landområder ellers, og Sveriges status som samtidig stormakt økte.