Livia Drusilla (latin: LIVIA•DRVSILLA, LIVIA•AVGVSTA)Groag, E.; Stein, A.; Petersen, L. et al., red. (1933): Prosopographia Imperii Romani saeculi I, II et III (PIR), Berlin, L 301 (født 30. januar 58 f.Kr., død 28. september 29 e.Kr.), også omtalt som Julia Augusta etter sin formelle adopsjon i Julius-familien i 14 e.Kr., var hustru av den eneveldige romerske hersker Augustus. Hun var mor til keiser Tiberius, bestemor på farssiden av keiser Claudius, oldemor på farssiden av keiser Caligula, og tippoldemor på morssiden til keiser Nero. Hun ble gudegjort av Claudius som også ga henne tittelen Augusta.
Framstillingen av Livia i ettertiden går på sitt verste som en seriemorder som ryddet alle som sto i vegen for hennes ambisjoner om å gjøre sønnen Tiberius til Augustus’ etterfølger som keiser av Romerriket, og som til sist også fjernet Augustus selv ved å forgifte fersk fiken. En mindre ekstrem framstilling er en selvrådig og sterk kvinne spilte en avgjørende rolle som sin ektemanns fremste rådgiver, som i forfatteren Robert Graves' ord: «Augustus styrte verden, men Livia styrte Augustus.» Hva som er de historiske realitetene er vanskelig for ettertiden å avgjøre.Beard, Mary (2014): Confronting the Classics, Profile Books, s. 126
Liv og virke Første ekteskap thumb|left|180px|Marmorhode av Livia. Livia ble født i 59 eller 58 f.Kr. Barrett, Antony A. (2002): Livia: First Lady of Imperial Rome. Yale University Press, «Livia's Birthdate», s. 309. som datter av Marcus Livius Drusus Claudianus med hans hustru Aufidia, en datter av magistraten Marcus Aufidius Lurco. Diminutiv Drusilla er ofte funnet i hennes navn og antyder at hun var den andrefødte datteren.For kunstframstillinger av Livia, se: Winkes, Rolf (1995): «Livia, Octavia, Iulia – Porträts und Darstellungen», Archaeologia Transatlantica XIII, Louvain-la-Neuve and Providence. Marcus Livius Drusus Libo var hennes adopterte bror.
Hun ble antagelig gift i 43 f.Kr.Barrett, Antony A. (2002): Livia: First Lady of Imperial Rome. Yale University Press Hennes far giftet henne bort til Tiberius Claudius Nero, hennes fetter som tilhørte patrisierstanden, og som kjempet sammen med ham på siden til Julius Cæsars mordere mot Octavianus. Hennes far begikk selvmord i slaget ved Filippi i 42 f.Kr., sammen med Gaius Cassius Longinus og Marcus Junius Brutus, men hennes ektemann fortsatt å kjempe mot Octavianus, nå på vegne av Octavianus’ tidligere allierte, Markus Antonius. Hennes første barn, den framtidige keiser Tiberius, ble født i 42 f.Kr. I 40 f.Kr. ble familien tvunget til å flykte fra Italia for å unngå det andre triumvirat bestående av Octavianus (senere kalt for Augustus), Marcus Aemilius Lepidus og Markus Antonius, og de forbudene som de satte i gang. Mange av de som ble rammet av disse allierte seg med Sextus Pompeius, en sønn av Pompeius, som bekjempet triumviratet fra sin base på Sicilia. Senere flyttet Livia med sin ektefelle Tiberius Nero og deres to år gamle sønn til Hellas.Fraschetti, Augusto (2001): Roman Women, University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-26094-5, s. 100–101.
Hustru til Augustus thumb|Marmorstatue av Livia som fruktbarhetsgudinnen Obs, 100-tallet e.Kr. Etter at freden ble etablert mellom triumviratet og Sextus Pompeius’ tilhengere ble det annonsert et generelt amnesti. Livia kom da tilbake til Roma hvor hun ble presentert for Octavianus i 39 f.Kr. På denne tiden hadde hun som nevnt allerede en sønn, Tiberius, og var også gravid med en andre sønn, Nero Claudius Drusus. Det hevdes at Octavianus øyeblikkelig ble forelsket i henne, til tross for at han allerede var gift med Scribonia.Hurley, D. (1999): «Livia (Wife of Augustus)» i: Online Encyclopedia of Roman Emperors. Han sørget for å skille seg fra sin hustru samme år, og på nøyaktig den samme dagen som hun fødte hans datter Julia. Dio Cassius: Roman History. 48.34.3. (Vol. VI, Loeb Classical Library edition, 1917. Harvard University Press. Overs. til engelsk av Earnest Cary) På denne tiden var Livia seks måneder på vei, men hennes ektemann Tiberius Claudius Nero ble overtalt eller tvunget av Octavianus til å skille seg fra henne. Den 14. januar fødte hun sin andre sønn. Octavianus giftet seg med henne den 17. januar, idet han frafalt den tradisjonelle venteperioden. Tiberius Claudius Nero var tilstede ved bryllupet og ga henne bort i ekteskap «akkurat som en far ville ha gjort». Dio Cassius 48.44.1–3
Viktigheten av å knytte den patrisiske slekten Claudii til Octavianus’ sak, og den politiske bevarelsen av slekten Claudii Nerones (en annen gren av Claudii bar etternavnet Nero),Claudii Nerones», Quora er antagelig en mer rasjonell forklaring for den brå og voldsomme foreningen. Livia og Octavianus forble uansett gift i mer enn 51 år, til tross for det faktum at de ikke hadde barn sammen, unntatt en enkel abort. Det synes som om hun hadde en særegen posisjon som en privilegert rådgiver for sin ektemann, og Dio Cassius hevdet at hun kom med anmodninger til ham på vegne av andre, og hadde innflytelse på hans politikk. Det er en uvanlig rolle for en romersk hustru i en kultur dominert av pater familias.
Etter at Markus Antonius begikk selvmord i 31 f.Kr. som følge av nederlaget i slaget ved Actium, hadde Octavianus fjernet alle hindringer til sin makt og styrte eneveldig (formelt ikke som keiser) fra 27 f.Kr. under ærestittelen Augustus, som deretter også ble det navn han omtales som. Sammen med Livia da han rollemodellen for den romerske familie og husholdning, og deres familie fortsatte å bo moderat i deres hus på Palatinerhøyden i Roma. Livia satte mønsteret for den adelige romerske matrona. Hun bar verken overdrevent med smykker eller gilde, pretensiøse klær. Hun tok hånd om husholdningen og sin ektemann, og Augustus hevdet at hun vevde hans klær, hvor lite troverdig det enn er, og sto alltid fram som trofast og dedikert. Hensikten med Augustus’ skryt var antagelig å understreke for samtiden i hvilken grad Livia var en ydmyk og selvoppofrende, dydig romersk kvinne, og samtidig peke på sine egne beskjedne vaner. I 35 f.Kr. ga Octavianus henne uten presedens frihet til å styre sine egne finanser og tilegnet en offentlig statue til henne. Hun hadde sin egen sirkel av klienter og dyttet fram mange egne protesjeer i politiske posisjoner, herunder bestefedrene til de senere keiserne Galba og Otho.
Da Augustus var far til en kun ett barn, datteren Julia, med sin første hustru Scribonia, viste Livia seg som en ambisiøs mor og begynte snart å skyve fram sine to sønner Tiberius og Nero Claudius Drusus til maktposisjoner. Drusus ble en betrodd general og giftet seg med Augustus’ favorittniese Antonia Minor som han fikk tre barn med: den populære general Germanicus, Livilla («lille Livia»), og den framtidige keiser Claudius. Tiberius var gift med Vipsania Agrippina, datter av Marcus Vipsanius Agrippa, og som han synes å elske høyt, men ble likevel tvunget av Augustus å skille seg fra henne og isteden gifte seg med hans datter Julia i 11 f.Kr., et ekteskap som ble ulykkelig for dem begge. Han ble til sist adoptert av sin stefar Augustus i 4 e.Kr. og navngitt som hans arving.
Marcus Claudius Marcellus, en nevø av Augustus, døde i 23 f.Kr., men det gikk rykter om at det ikke var en naturlig død, og at Livia sto bak dødsfallet. Dio Cassius, 55.33.4 Etter at de eldre sønnene til Julia med Agrippa, som Augustus hadde adoptert som sine sønner og etterfølgere, hadde dødd, ble den ene gjenværende sønnen Agrippa Postumus adoptert samtidig med Tiberius. Senere ble Agrippa Postumus forvist til en øy og senere drept. Tacitus antydet at Livia ikke var uskyldig i disse dødsfallene, Tacitus: Annals 1.3; 1.6. (The Works of Tacitus, overs. til engelsk av Alfred John Church & William Jackson Brodribb 1864-1877) og Dio Cassius nevnte også slike rykter. Dio Cassius, 53.33.4, 55.10A, 55.32; 57.3.6 Det var også rykter som Tacitus og Dio Cassius omtalte om at Livia også drepte Augustus selv ved å forgifte ferske fikener. Tacitus: Annals 1.5 Dio Cassius, 55.22.2; 56.30 Augustus’ barnebarn var Julia den yngre. En gang mellom 1 og 14 e.Kr. ble hennes ektemann Paullus henrettet, anklaget for å konspirert til en oppstand. Suetonius: The Lives of Caesars, «Life of Augustus» 19 Moderne historikere har teoretisert at Julias forvisning var ikke for påstått utroskap, men for at hun faktisk var involvert i Paullus’ opprør.Norwood, Frances (1963): «The Riddle of Ovid's Relegatio» i: Classical Philology, s. 154 Livia Drusilla selv konspirerte mot hennes stedatters familie og fikk dem ruinert. Det førte til åpen medynk for den falne familie. Julia døde i 14 e.Kr. uten å få tillatelse av sin far å komme tilbake til Roma fra sin forvisning.Tacitus: Annals IV, 71
Livia fikk retten til sacrosanctitas, «ukrenkelighet», modellert på privilegiene til en tribun hvor hensiken var å beskytte folkets representant fra angrep. Hva i praksis Livia skulle beskyttes mot er ikke klart, men det var en nyskapning at det uttrykkelig var basert på retten til en mannlig mydnighetsperson. Det plasserte henne i et rampelys mer enn noen annen romersk kvinne tidligere. Et dikt rettet til henne ved hennes sønn Drusus’ død i 9 f.Kr. kalte henne Romana princeps, kvinnelig «førsteborger av Roma», og henviste til viktigheten av keiserens hustru innenfor det kommende keiserlige dynasti.Beard, Mary (2016): SPOR. A History of Ancient Rome, s. 377-378
Etter Augustus’ død
Augustus døde i 19. august 14 e.Kr., 75 år gammel, og ble gudegjort av det romerske senatet. I sitt testamente etterlot han en tredjedel av sin eiendom til Livia, og de andre to tredjedelene til Tiberius. I testamentet adopterte han han også til familien Julia og ga henne den ærerike tittelen Augusta. Disse fordelingene gjorde det mulig for henne å opprettholde hennes status og makt etter hans død under det nye navnet Julia Augusta. Tacitus og Dio Cassius skrev at ryktene om at Augustus ble myrdet av Livia vedvarte, men disse er hovedsakelig blitt forkastet som ondskapsfulle fabrikasjoner spredt av politiske fiender av dynastiet.
For en tid synes det som om Livia og hennes sønn Tiberius, den nye keiser, kom godt ut av det med hverandre. Å snakke imot henne ble forrædersk i 20 e.Kr. og i 24 e.Kr. bevilget han sin mor en teatersete blant vestalinnene. Livia utøvde en uoffisiell, men faktisk makt i Roma. Til sist ble Tiberius irritert på sin mors politiske status, særskilt oppfatningen at det var hun som hadde gitt ham keisertronen. I begynnelsen av sitt styre la han ned veto mot den tittelen Mater Patriæ («landsmoder»), som var uten tidligere sidestykke, som senatet ønsket å bevilge henne. Tittelen var forlengelsen av at Augustus hadde blitt navngitt Pater Patriæ («landsfader»). Tiberius hadde også konsekvent avvist tittelen for seg selv.
De antikke historikerne Tacitus og Dio Cassius har framstilt en overdreven, selv dominerende enke, som uten problemer blandet seg inn i Tiberius’ beslutninger. Det mest kjente eksempelet var tilfellet med Urgulania, bestemor av Claudius’ første hustru Plautia Urgulanilla, en kvinne som korrekt antok at hennes vennskap med keiserinnen plasserte henne over loven, Dio Cassius, 57.12 Tacitus, 2.34 og Munatia Plancina, mistenkt for å ha myrdet Germanicus og reddet ved at Livia grep inn. Tacitus, 3.17 Plancina begikk for øvrig selvmord i 33 e.Kr. etter å ha blitt anklaget på nytt for mord etter at Livia døde. En notis fra 22 e.Kr. nedtegnet at Julia Augusta (Livia) dedikerte en statue til Augustus i sentrum av Roma og plasserte da sitt eget navn før selv det til Tiberius.