thumb|270px|Filosofiens historie er idéene og tenkning over tid. thumb|270px|Hvorfor er jordbær røde og hva er erkjennelsen av konseptet «rødt»? thumb|right|270px|«Tenkeren», av Auguste Rodin Filosofiens historie er studiet av filosofiske idéer og konsepter over tid. Emner særlig knyttet til filosofiens historie kan være (men ikke begrenset til): Hvilke endringer i filosofi bli redegjort for historisk? Hva er drivkreftene i utviklingen i tenkningen i dens historiske sammenheng? I hvilken grad kan filosofiske tekster fra tidligere epoker bli forstått i dag?
Alle kulturer — det være forhistoriske, middelalderske, eller moderne; østlig, vestlig, religiøs eller verdslig — har hatt deres egen unike filosofiske retninger som har oppstått fra både tradisjon og gjennom uavhengige oppdagelser og iakttagelser. Slike teorier har vokst fra ulike premisser og metoder, eksempelvis (men ikke begrenset til) rasjonalisme og deduksjon (teorier som har kommet fram via logikk), empirisme (teorier som har kommet via observasjon), og selv via hopp i tro, håp og tradisjon (slik som overnaturlige tenkning, myter og mytologi uten begrunnelser, og religion).
Filosofiens historie forsøker å katalogisere og klassifisere slike utviklinger. Målet er å forstå utviklingen av ideer over tid. Denne artikkelen konsentrerer seg om filosofien i den vestlige kulturkrets (den gamle og den nye verden) i grove trekk hvor enkelte hovedtendenser trekkes fram. Se enkeltartikler for utdypende informasjon.
Vestlig filosofi thumb|«Filosofenes hage» i Budapest. Filosofien i innenfor den vestlige sivilisasjon, vestlig filosofi, konvensjonelt inndelt i fire store områder: antikkens, middelalderens, moderne og samtiden. Antikkens epoke går fra antikkens Hellas, via hellenismen og romersk tid, og omfatter betydningsfulle filosofer som blant annet Sokrates, Platon og Aristoteles, og ender med Vest-Romerrikets fall på 500-tallet e.Kr. Middelalderen som epoke går løselig fram til slutten av 1600-tallet og renessansen. Moderne tid begynner med renessansen, som også betegnes som tidlig moderne tid, og fram til 1900-tallet. Samtidsfilosofien utgjør de mange retninger og utviklinger på 1900-tallet og fram til i dag.
Antikkens filosofi Se hovedartikkel: Antikkens filosofi
Filosofiens begynnelse
Se hovedartikkel, Førsokratene
Vestlig filosofi begynte tilsynelatende i de greske byene langs vestkysten av Lilleasia i området Jonia med Tales fra Milet, som var aktiv i tiden rundt 585 f.Kr. og etterlot seg spissformuleringen «alt er vann» som essensen i sin filosofi. Tales' vannteori kan oppfattes som en form for skapelsesteori eller teori om et slags urstoff (arché). Hans mest kjente elever var Anaximenes («alt er luft») og Anaximander («alt er ápeiron»).
Det var vanlig å kategorisere de første greske filosofene fra tiden før Sokrates som de såkalte førsokratene. Andre tenkere og filosofiskoler oppsto over hele antikkens Hellas i løpet av de neste århundrene. Blant de viktigste var Heraklit («alt er ild», alt er kaotisk og forbigående), Anaxagoras (virkeligheten er slik ordnet at det må være gjort bevisst), pluralistene og atomistene (verden er sammensatt av utallige gjensidige deler), eleaterne Parmenides og Zenon (alt er En og forandring er umulig), sofistene (kjent, kanskje urettferdig, for å hevde at sannheten er ikke noe mer enn én mening og for deres undervisning som lærte folk å argumentere på tvilsomt vis for bevise hvilken som helst konklusjon). Hele den filosofiske bevegelse ble gradvis konsentrert i Athen som hadde blitt den dominerende bystaten i Hellas.
Den eldste geometriske viten besto hovedsakelig i formler for flatemåling. Pytagoras og pytagoreerne brakte geometrisk viten videre i vitenskapelig retning som at teoremet at summen av vinklene i hvilken som helst trekant er lik to rette. «Alle ting er tall», skal Pytagoras ha sagt. Euklid søkte å føre alle kjente læresetninger i matematikk tilbake til selvinnlysende premisser, ved at hver enkelt læresetning skulle kunne bevises og gjøres til absolutte sannheter.
Den kyniske skolen ble etablert av Antisthenes, men den mest kjente er kanskje Diogenes fra Sinope, som først og fremst var en livskunstner og en streng moralist. Zenon fra Elea var grunnleggeren av den stoiske filosofien. Han baserte de moralske ideene på kynikerne og la stor vekt på det gode og sinnsro som kom for den som levde et dydig liv i harmoni med naturen. Filosofien ble meget populær og den dominerende filosofien fra den hellenistiske perioden og ut i romertiden. Mange romere følte seg tiltrukket av stoisk dyd.
Førsokratiske filosofer Tales fra Milet (624–ca. 546 f.Kr.) Anaximander (610-546 f.Kr.) Anaximenes (ca. 585-ca 525 f.Kr.) Pytagoras (582-496 f.Kr.) Filolaos (470-380 f.Kr.) Alkmaion 400-tallet f.Kr. Arkhytas (428-347 f.Kr.) Xenofanes (570-470 f.Kr.) Parmenides (510-440 f.Kr.) Zenon fra Elea (490-430 f.Kr.) Melissos (ca. 470 f.Kr.–ukjent) Empedokles (490-430 BC) Anaxagoras (500-428 BC) Levkippos (første halvdel 400-tallet f.Kr.) Demokrit (460-370 BC) Metrodoros (500-tallet f.Kr.) Ferekydes (500-tallet f.Kr.) Protagoras (490-420 f.Kr.) Gorgias (487-376 f.Kr.) Antifon (480-411 f.Kr.) Prodikos (465/450-etter 399 f.Kr.) Hippias (midten av 400-tallet f.Kr.) Thrasymachos (459-400 f.Kr.) Kallikles (slutten av 400-tallet f.Kr.) Kritias (460-403 f.Kr.) Lykofron (ca. 320 f.Kr.-ukjent) Diogenes fra Apollonia (ca. 460 f.Kr.-ukjent)
Filosofiens «gullalder» thumb|Papirus Oxyrhynchus, med fragment fra Platons verk Staten. Hvorfor kulturen i Athen oppmuntret filosofi kan ha hatt flere årsaker, en av dem er muligens at Athen hadde et direkte demokrati. Det er kjent fra Platons skrifter at mange sofister underviste i diskusjonteknikker og ble godt betalt av sine studenter. Offentlige talere påvirket Athens historie, kanskje også til byens nederlag (se Slaget ved Lade). En annen teori har forklart at årsaken til filosofisk debatt i Athen var grunnet slavearbeidere som utførte alt manuelt arbeid. Fri fra å arbeide på markene og andre manuelle aktiviteter kunne borgerne delta i Athens forsamlinger og tilbringe lange perioder i diskusjoner på populære filosofiske spørsmål. Studenter av sofistene hadde behov for taleteknikk for å få økt innflytelse og aktelse i forsamlingene. Resultatet ble at diskusjonmetoder ble godt utviklet av sofistene.
En nøkkelperson i å omforme gresk filosofi til et forent og kontinuerlig prosjekt var Sokrates. Det ble sagt at et besøk til orakelet i Delfi hadde slått fast at det var ingen i Athen som var klokere enn Sokrates. Han skal deretter ha benyttet mye av sitt liv på å utspørre alle og enhver i Athen for å motbevise orakelets profeti. Gjennom dialoger basert på utspørring og svar, undersøkte Sokrates felles, men viktige konsepter som manglet klare eller konkrete definisjoner som skjønnhet og sannhet, dydene, fromhet, visdom, måtehold, mot og rettferdighet. Sokrates’ bevissthet om hans egen uvitenhet gjorde det mulig for ham å oppdage egne feil, men også feil hos andre som hevdet å ha kunnskap som han avslørte som basert på falske, uklare eller villedende. Han skrev ingenting selv, men inspirerte mange disipler, blant dem mange sønner av prominente athenske borgere (blant annet Platon) noe som førte til hans rettssak, dom om at hans filosofi fordrevet ungdommen og moralen i Athen, og henrettelse med gift i 399 f.Kr. Sokrates ble gitt sjansen å flykte, men han valgte å bli i Athen grunnet sine prinsipper og tømte giftbegeret.
Sokrates viktigste student var Platon som senere grunnla Akademiet, en filosofiskole, og skrev en rekke dialoger som benyttet seg av den sokratiske metode med utspørring for å undersøke filosofiske problemer. En del sentrale ideer hos Platon var hans teorier om formene, eller idéverden. Denne tankenes og forestillingenes verden er i henhold til Platon den sanne virkelighet, og sinnets verden, det vil si den verden som menneskene kan oppfatte med sine sanser, er bare en skygge eller bare en blek kopi av idéverden. Denne verden kan eksemplifiseres i at alle vet hvordan en sirkel ser ut, men å tegne en sirkel med hånden kan aldri bli helt perfekt, det kan bare skje i idéverden, og den håndtegnede sirkelen blir bare en blek kopi av idéverdens perfekte sirkel. Platons syn på idéverden presenterte han i verket Politeia (Staten) og hvor han forklarer idéverden gjennom sin hulelignelse.
Platon vevde sine egne tanker i Sokrates’ ord slik at det er tidvis vanskelig å vite hva som er Platons og hva som er Sokrates. I sine senere dialoger opptrer Sokrates mindre framtredende. Platon hevdet og begrunnet også at sjelen er udødelig, og overlegen legemet. Sann kunnskap fører til gode dyder (fortreffeligheter). Kunsten bør være underlagt dens moralske hensikt. I Platons mest kjente verk, Staten, kritiserer han demokratiet, fordømmer tyranniet og foreslår en tredelt struktur basert på individuell dyktighet i samfunnet, bestående av arbeidere, voktere og ledere. Bystatens perfekte samfunn burde bli styrt av en dyktig klasse av eiendomsløse filosofer, ingen faste hustruer eller farsrettigheter over barna, og samfunnet skulle bli beskyttet av en atletisk dyktig klasse av krigere. I et likeverdig forhold ville ingen uskyldige noen gang bli dømt til døden (slik som Sokrates ble det), noe som var bygd på Platons hvileløse kjærlighet til sannhet og kunnskap.
Platons mest framstående student var Aristoteles, kanskje den første virkelige systematiske filosofen. Aristotelisk logikk var den første form for logikk som ble benyttet for å kategorisere enhver gyldig syllogisme. En syllogisme er en form for argument som er garantert å bli akseptert ettersom det er kjent (av utdannede personer) for å være gyldig. En kritisk forutsetning i aristotelisk logikk er at det må handle om virkelige objekter. To av Aristoteles’ syllogismer er ikke riktige i moderne øyne. Eksempelvis, «Alle A er B. Alle A er C. Derfor, en del B er C.» Denne syllogismen feiler ettersom A er tom, men det er en del virkelige medlemmer av sett B. I Aristoteles’ syllogiske logikk kan du si dette, ettersom hans logikk kunne bare bli benyttet for ting som faktisk eksisterte (ingen tom klasser).Anvendelsen av aristotelisk logikk forutsetter at studenten husker et ganske stort sett med syllogismer. Huskeprosessen forutsatte diagrammer, eller å lære nøkkelsekvenser hvor den første bokstaven av hvert ord minnet studenten om navnene for syllogismene. Hver syllogisme hadde et navn, eksempelvis «Modus Ponens» hadde formen «Om A er sann, da er B sann. A er sann, derfor er B sann.» De fleste logikkstudenter på universitet pugger utenat Aristoteles’ 19 syllogismer med to subjekter, noe som gjør det mulig for dem å validere en forbindelse mellom subjekt og objekt.
Aristotles var lærer for Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre første store filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla vår måte å se på kunnskap og vitenskap.
Klassiske filosofer Sokrates (469-399 f.Kr.) Euklid fra Megara (450-380 f.Kr.) Antisthenes (445-360 f.Kr.) Diogenes fra Sinope (400-325 f.Kr.) Aristippos (435-356 f.Kr.) Platon (428-347 f.Kr.) Speusippos (407-339 f.Kr.) Xenokrates (396-314 f.Kr.) Aristoteles (384-322 f.Kr.) Stilpon (380-300 f.Kr.) Theofrastos (370-288 f.Kr.)
Hellenismen og senantikken thumb|Den tankefulle Archimedes, maleri av Domenico Fetti, 1620. Se hovedartikler: Hellenistisk sivilisasjon