thumb|350px|Frøya, en av vanene, illustrasjon av John Bauer (1882-1918). Vaner (norrønt vanr, vanir) er i norrøn mytologi en gudeslekt (den andre slekten er æsene). Vanene assosieres med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom, men også med døden. En gang i den mytologiske urtiden var det krig mellom gudættene, vanene og æsene, se Vanekrigen. Denne første krigen endte med at de sluttet fred og de utvekslet gisler. Vanene ga sine fremst: Njord, Frøy og Frøya. De levde da sammen med æsene og var deres like, og det synes som om vanene ble en undergruppe av æsene. Med tiden ble også vanene referert til som medlemmer av æsene.
Vanene er attestert i Den eldre Edda, en antologi av flere tekster som ble satt sammen på 1200-tallet fra eldre kilder; Den yngre Edda og i Heimskringla (sagaene om de norske kongene), skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason. Vanene nevnes også i skaldekvad. Det synes som om vanene var helt særegne nordiske guder ettersom de er kun bevitnet i norrøne kilder. Æsene finnes derimot bevitnet i omfattende grad hos alle germanske folk.
thumb|Frøy, bror av Frøya. Begge er betraktet som fruktbarhetsguder. Illustrasjon av Johannes Gehrts (1855–1921). Også andre guder, som Ull, har blitt foreslått som vaner av forskerne. I Den yngre Edda er et navn «Vanebarn» listet for bjørner. Det har vært foreslått at vaner kan være knyttet til små, tynne folier av gull med avbildninger på, såkalte gullgubber. Disse er funnet over hele Norden under en del bygninger i mer eller mindre antall fra folkevandringstiden og fram til vikingtiden. Tidvis er de også funnet i graver. Det er foreslått at vanene opprinnelig representerte urgamle guddommer fra før indoeuropeerne, eller om de tilhørte en eldre indoeuropeisk fruktbarhetsreligion. Generelt er det mange spørsmål om vanene som mytologisk fenomen, men få svar.
Vanaheim Mens æsene bodde i Åsgard, bodde vanene i Vanaheim (eller Vanaland). Denne verden er aldri gitt noen beskrivelse i de norrøne kildene, men ble betraktet som en av de ni verdener. Alle kilder beskriver guddommene Njord, Frøy og Frøya som medlemmer av vanene. I Ynglingesagaen, en euhemerisert prosatekst i Heimskringla (det vil si en redegjørelse som betraktet gudene som vanlige mennesker som først etter sin død ble dyrket som guder) legger til at Njords søster (som ikke nevnes med navn) og Kvase var vaner. Snorre så for seg at vanene, som mennesker, levde i et område nord for Svartehavet ved en elv som het Tanakvísl eða Vanakvísl. Dette kan bety enten en sideelv eller munningen til Tanais, det antikke navnet for elven Don. Denne informasjonen må ikke tas bokstavelig da den mer er et uttrykk for en kristen forklaring på vanenes opprinnelse enn en gjenspeiling av de hedenske mytene.
I tillegg forteller den legendariske Ynglingesagaen om en småkonge ved navn Vanlande Sveigdesson som døde som en følge av ond seid: ei mare tråkket på ham i søvne til han døde (se mareritt). Grunnen til hans særegne navn var at faren, Sveigde, hadde bestemt seg for å lete etter Odin og gudeverden og dro vidt av sted i Store Svitjod (områdene i dagens Russland og Ukraina) i fem år og besøkte Vanaheim. Her møtte han en kvinne som karakteristisk nok het Vana, og med henne fikk han sønnen Vanlande. For øvrig fikk også Sveigde en forunderlig død: Han kom over en stor stein med ei dør i, han gikk inn og stein lukket seg etter ham og han ble aldri sett igjen.Snorre Sturlason: Heimskringla (Sagaene om de norske kongene), Ynglingesagaen, bd. I, side 11-12
Etymologi thumb|«Njord» (1832) fra den tyske boken Die Helden und Götter des Nordens, oder Das Buch der Sagen. Opprinnelsen til ordet vane er usikker, og det er gitt flere forslag. Ordet stammer muligens fra den indoeuropeiske ordroten *wen-, «strebe etter» eller «vinne». En alternativ rot kan være *wenos i betydning «å begjære». Den urgermanske rot er *Wanizaz som er beslektet med angelsaksiske wynn («glede», «lykke»). Vanene er nesten ikke dokumentert i sørgermanske kilder, kun i Norden hvor de blant annet kjennes fra stedsnavn. Steinsland (2005) s. 143Forskeren Raymond Ian Page har sagt at det mangler ikke på etymologiske forslag, men det er fristende å forbinde det med norrøne ordet vinr, «venn». I og med at vanene assosieres med fruktbarhet har det også vært foreslått å se en forbindelse med latinske Venus, romersk gudinne for fysisk kjærlighet.Page (1990:27).
Karakteristikk De vanegudene som vi kjenner er blitt koblet til fruktbarhet (enten havets, jordens eller den menneskelige) og vanene blir i alminnelighet beskrevet som fruktbarhetsguder i litteraturen. På begynnelsen av 1900-tallet ble det framsatt en teori om at vanene representerte en eldre religion i Norden som siden ble erstattet av en ny åsakult. Den opprinnelige lokale religionen representerte en jordbruksreligion mens den nye var en krigerreligion. Denne teorien hadde en viss utbredelse inntil den franske religionsforsker Georges Dumézil påviste likhetene mellom vanekrigen og andre mytologiske konflikter i ulike indoeuropeiske kulturer. Vanenes opprinnelse er uklar, men det er tydelig at de opprinnelig hverken tilhørte æsenes eller jotnenes ætter, de to andre mest betydelige gudeslekter eller makter i den norrøne mytologien. I kildene er vanene eller blir de samme gruppe som æsene.Clunies Ross (1994) s. 95 Vanene synes å bli likestilte med æsene eller underlagt som en undergruppe. I henhold til Snorres framstilling opptrådte de ikke klokt eller ble lurt av æsene etter fredsavslutningen: vanene ga fra seg sine beste folk som gisler, og fikk dårligere kvalitet tilbake.
Det har også blitt fremmet en teori om at mytene avspeilte et historisk sammenstøt mellom to forskjellige folk og kulturer. En fredelig jordbrukskultur i Norden som dyrket vanene ble invadert av en krigersk kultur med æsene som guddommer. Først nevnte er ment å se i de arkeologiske sporene fra megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Krigerkulturen menes at man kan se i stridsøkskulturen. Myten om krigen og den påfølgende freden har blitt tolket som at de to folkene har etterhvert glid sammen og blitt til ett, tilsvarende med religionene.
Lignende teorier har blitt framført for å forklare titanene som ble beseiret av de greske gudene i en tilsvarende krig i gresk mytologi. Begge de gamle gudeslektene ble erstattet av gudefamilier som hadde bolig i himmelen. Det er blitt sett på som en avspeiling av at ktoniske jordguder og fruktbarhetskult har blitt erstattet av krigerske himmelguder. Tilsvarende fortellinger finnes også i andre kulturer, blant annet den babylonske myte om de guder som ble forvist av nye i Enûma Eliš, og kampene mellom Yam og Hadad og Vritra med Indra. Dumezil mener at parallellene i virkeligheten skyldes en felles indoeuropeisk grunnmyte som er blitt utviklet i flere kulturer.
Levninger og skriftlig overlevering thumb|300px|Tidlig på 1900-tallet var det en oppfatning at vanene var et uttrykk for en jordbruk- og megalittkultur i Norden. steindysse i ved Nørhald i Danmark. Mange stedsnavn overalt i Norden vitner om en utbredt dyrkelse av vaneguder; deres utbredelse tyder på at hovedområdene har vært i Vestfold, Trøndelag i Norge og regionen rundt Mälaren i Sverige.Bæksted (1994) s. 108 De skriftlige kildene, som Snorre Sturlasons Den yngre Edda nevner kun i liten grad om vanene, men det framgår likevel at de ble betraktet som mektige vesener.Davidson (1964:92)
De guder som vi med sikkerhet vet er vaner er de guder som ble utlevert som gisler ved fredsavslutningen og som siden levde blant æsene. I Den eldre Edda fortelles det at etter vanekrigen ble Njord sammen med hans to barn, Frøy og Frøya, utvekslet med Mime og Høne fra æsene. De tre vanegudene har funksjoner i andre myter og er blitt gitt følgende hovedfunksjoner:
Njord var vanenes far og gud for havet. Frøy var den mannlige fruktbarhetsgud. Frøya var den kvinnelige fruktbarhetsgudinne, og knyttet til kjærlighet, skjønnhet, seid og til en viss grad til krig.
Vanenes samfunnsform var på visse punkter forskjellig fra æsene, eksempelvis var familiestrukturen forskjellig i det var lov for søster og bror å gifte seg, i motsetningen til æsene (og i det norrøne samfunnet). Det er mulig at dette er en antagelse fra Snorre som forsøker å forklare umoralske i gudepar som Frøy og Frøya.
Den romerske skribent Tacitus omtalte i sitt etnografiske verk Germania fra 100-tallet e.Kr. dyrkelsen av en gudinne Nerthus i sørlige Danmark og nordlige Tyskland. Navnet er språklig beslektet med Njord og kan være en hentydning på at vanene var dyrket allerede på denne tiden. Tacitus beskrev kulten rundt Nerthus som en fruktbarhetskult med opptog hvor gudestatuer ble transportert rundt på egne vogner. En lignende skikk ble mer enn tusen år senere beskrevet i figuren Gunnar Helming (som er gjengitt i sagaen om Olav Tryggvason i HeimskringlaLindow, John (2001): Norse mythology, side 253) i forbindelse med en Frøykult i Sverige.Bæksted (1994) s. 124-125 Nerthus ble av Tacitus framstilt som en Terra Mater, Moder Jord, men hun kan også ha vært en eldre vanegud som på grunn av det språklige slektskap med Njord. Det er mulig at Njord og Nerthus også var opprinnelig et søskenpar. Njords søster omtales av Snorre, men han oppgir ikke noe navn. Med tiden ble Njord og søsteren avløst av Frøy og Frøya med en tilsvarende todelt rolle.
Den eldre Edda thumb|I Skirnismål truer Skirne den vakre jotnekvinnen Gerd til hun sier at hun aldri hadde trodd at hun vil elske en av vanene.
I Den eldre Edda er vanene som en gruppe særlig omtalt i diktene Voluspå, Vavtrudnesmål, Skirnismål, Trymskvadet, Allvismål, og Sigerdrivemål.
I Voluspå beskriver et vers hendelsene i vanekrigen og nevner at vanene brøt murene på æsenes borg, og at «vanene kjempet / med kampspå på vollen».Steinsland & Sørensen (1999): Voluspå. Side 16
I Vavtrudnesmål går Gagnråd (Odin i forkledning) i konkurranse om hvem som vet mest med jotnen Vavtrudne. Gagnråd spør Vavtrudne om hvor vaneguden Njord kommer fra, selv om han styrer over mange horger og hov, vokste Njord ikke opp blant æser. Vavtrudne svarer at
«I Vanaheim skapte vise makter homum og sendte til gisl åt guom; når æva er all, han att mun koma heim til dei vise vaner.»Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 54.
Allvismål består på lignende vis av spørsmål og svar, her mellom dvergen Allvis og guden Tor. I diktet forteller Allvis at de ulike gruppene eller maktene, inkludert vanene, har forskjellige begreper for ulike emner: menneskene kaller det en ting, jotnene noe annet, og vanene igjen noe annet, eksempelvis Allvis svar på hva solen heter i vers 16:
«Sol i Mannheim, sunne hjå gudar, hjå dvergar Dvalins svik, seier gloheit jotnar, alvar fagerhjul ål-skir åsa-sønner.»Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 99.
Allvis tilskriver ni termer til vanene; henholdsvis månen («mule»), sol («sunne»), skyer med skur og uvær («vindflot»), stillhet («vind-dóv»), sjøen («våg»), ilden («glovåg»), natten («grimme»), skogen («vond»), frøene («vekster»), og mjøden («væte»).Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 97-101.
I Trymskvadet fortelles det at guden Heimdall har forhåndskjennskap slik også vanene har det: «kvitaste åsen, / – vidt såg han fram / som vanene ellers – »Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), Det Norske Samlaget 2002. Side 94. I diktet gir valkyrien Sigerdriva en mystisk lærdom om ulike former for runer til helten Sigurd. Sigerdrivemål forteller at vanene eier en hellig mjød.Larrington (1999:169).