Wanda Maria Heger (1921–2017) var en norsk sosionom som er kjent for sin innsats for norske fanger i Tyskland under andre verdenskrig.
Hegers familie var tvunget til å bo i Tyskland for å unngå at faren Johan Bernhard Hjort ble holdt i fengsel. Fra slektens gods ved Berlin kunne Heger bevege seg relativt fritt omkring i Tyskland, og bidro med mat til fanger på så ulike steder som Sachsenhausen, Ravensbrück og Natzweiler. Heger og hennes familie kartla de norske fangene, og utarbeidet lister og et omfattende kartotek. Disse oversiktene var viktige grunnlag for å gjennomføre redningsarbeidet i krigens sluttfase. Hun medvirket til evakueringen med de hvite bussene.
Bakgrunn og familie Wanda Heger var datter av Anna Cathrine Holst og høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort. Hun vokste opp på Bestum i Aker, som den eldste i en søskenflokk på seks. Søsknene var Johan, Peter Fredrik, Helge Bernhard, Kirsti og Haldis.
Wanda Hegers farmor Wanda von der Marwitz kom fra Tyskland. Adelsslekten Marwitz hadde siden 1200-tallet eid store jordeiendommer i det som da var Markgrevskapet Brandenburg. Sommeren 1939 tilbrakte Wanda Heger hos familien i en villa i delbydelen Wannsee i Berlin.
Farens søstre, Wanda og Astrid, var gift med hver sin bror fra familien von der Goltz. Søsteren Astrid var gift med juristen Rüdiger von der Goltz, som fra 1936 var medlem av riksdagen for det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP. Han deltok senere i planleggingen av attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Georg Conrad von der Goltz var gift med den andre søsteren.
Under andre verdenskrig i Tyskland møtte hun medisinstudenten Bjørn Heger, som da satt fengslet i Berlin. Etter krigen, i september 1945, giftet paret seg i sjømannskirken i Hamburg. Wanda og Bjørn Heger fikk seks barn, deriblant forfatteren Anders Heger og tingrettsdommer Kim Heger. Wanda Hegers bror Peter ble gift med Didrik Arup Seips datter Tone. De møttes mens begge familiene bodde i Groß Kreutz der fedrene satt i en slags husarrest.
Arrestasjon av faren og sivilinternering miniatyr|Godset (Gutshaus) Gross Kreutz (2009). Under andre verdenskrig var det bebodd av familien Hjort, i tillegg til franske krigsfanger og tyskere som hadde mistet husene sine i bombingen. Etterhvert ble flere fanger fra tyske konsentrasjonsleire overført til Gross Kreutz. miniatyr|Godset Gross Kreutz på et maleri av Theodor Albert (1822–1888), senere del av samlingen til Alexander Duncker (1813–1897). Wanda Hegers far var en av grunnleggerne av Nasjonal Samling i 1933, og hadde de påfølgende årene en sentral rolle i partiet. Han brøt imidlertid med partiet i 1936 og medvirket til 1940 i den nasjonalsosialistiske kretsen rundt Hans S. Jacobsen. Etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 var Johan Bernhard Hjort involvert i Administrasjonsrådet og var aktuell som minister til Riksrådet.
I løpet av det første okkupasjonsåret kom Hjort stadig mer i opposisjon til okkupasjonsmakten. I artikkelen «Norsk syn på statsrettens utvikling i Norge», publisert i Norsk Retstidende i september 1941, argumenterte han blant annet for at statssuvereniteten måtte utgå fra folket selv, underforstått at Nasjonal Samling bare styrte ved hjelp av okkupasjonsmakten. Reichskommissar Josef Terboven ble rasende da han leste artikkelen, og Hjort ble arrestert 21. oktober 1941. Etter et kort opphold på Grini, ble han sendt til fengsel i Berlin i februar 1942.
Arrestasjonen av Hjort vakte oppsikt i noen tyske kretser blant annet på bakgrunn av hans fremstående svogre. Hjorts søster Astrid, hennes mann og flere av hans tyske slektninger, arbeidet for å få Hjort ut av fengsel. Det var familien van der Goltz som hadde de rette kontaktene. Sommeren 1937 hadde Heinrich Himmler besøkt Hjorts svoger Rüdiger von der Goltz i Wannsee for å treffe Hjort og bli orientert om den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Norge. Himmler hadde blitt kjent med Rüdiger von der Goltz og hans kone under riksbondedagene i Goslar i 1935. Mens Hjort var fengslet i Oslo, hadde Rüdiger von der Goltz et møte i Berlin med den tyske administratoren for Norge, Josef Terboven, men fikk blankt avslag på anmodningen om en mildere behandling av Hjort.
I mellomtiden ble Hjort flyttet til Berlin, først til Alexanderplatz og deretter til fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse. Da kom han også under SS-sjef Himmlers område og det kunne komme til en løsning. Fordi Hjort ikke hadde ledet noe motstandsarbeid eller gjort noe kriminelt, gikk Himmler etter samtale med sin partifelle Rüdiger von der Goltz, med på et kompromiss. Hjort skulle få slippe fri dersom hans tyske slektninger tok ansvar og holdt overoppsyn med ham så lenge krigen varte.
Wandas fetter Bodo von der Marwitz (1893–1982), som ikke var nazist, tilbød familien å bo på sitt gods i landsbyen Groß Kreutz. Landsbyen ligger vest i delstaten Brandenburg, som omkranser Berlin. Marwitz bodde ikke selv på godset, men på sin eiendom Friedensdorf, øst i Brandenburg.
Både Wandas mor og Wandas voksne søsken motsatte seg først denne ordningen, som ville bli en slags husarrest. Etter å ha besøkt mannen i fengsel, ga imidlertid moren klar beskjed til barna om at de måtte reise til Tyskland og bo der. Ellers ville han ikke overleve, mente hun. I oktober 1942 reiste Anna Cathrine Hjort og de seks barna til Tyskland. Da de ankom Tempelhof lufthavn i Berlin, var faren sluppet fri og møtte dem der.
Godset i Groß Kreutz hadde også andre beboere. I kjelleren var franske krigsfanger internert. Andre steder i bygningen bodde tyskere som hadde mistet sine boliger under bombingen. Også andre «sivilinternerte» fra Norge, Danmark og Frankrike ble plassert på godset. Mot slutten av krigen kom medlemmer av familien Marwitz og ble innkvartert på godset.
Hjelpearbeid for fanger
Familien Seip Det var Wanda som satte hjelpearbeidet for fangene i gang. Avgjørende for fremdriften var hennes møte med Didrik Arup Seip. Seip var rektor ved Universitetet i Oslo ved krigsutbruddet, ble raskt involvert i motstandsarbeid gjennom Kretsen og ble internert i Sachsenhausen etter noen måneder på Grini. Familien Hjort hadde kontakt med hans hustru Johanne Seip. Wanda Heger ba om lov til å besøke rektor Seip i Sachsenhausen og fikk overraskende tillatelse. I mellomtiden var Seip flyttet til fengsel ved Gestapo-hovedkvarteret i Prinz-Albrecht-Strasse der Heger slapp inn.
Seip hadde blitt flyttet fra Sachsenhausen under påskudd av at han skulle gjøre vitenskapelig arbeid for Ahnenerbe. Himmler skal ha blitt påvirket av Felix Kersten etter tilskyndelse av den svenske diplomaten Arvid Richert og den finske diplomaten Kivimäki. Seip informerte Wanda Heger om at det var 200 nordmenn i Sachsenhausen, og at nordmannen Bjørn Heger satt i samme Gestapo-fengsel i Prinz-Albrecht-Strasse som Seip. Fra Seip fikk Heger navn og nummer på en rekke fanger. Utover våren 1943 besøkte hun Sachsenhausen en rekke ganger. miniatyr|Gestapos hovedkvarter i daværende Prinz-Albrecht-Strasse, der hun besøkte Didrik Arup Seip og Bjørn Heger som satt arrestert. Bygningen eksisterer ikke lenger. Den tidligere lett lubne Seip hadde i fangenskap blitt mager, utmattet og gammel. Seip var en internasjonalt kjent vitenskapsmann og æresdoktor ved Universitetet i Hamburg. Dersom Seip døde i fangenskap ville det bli en belastning for Himmler. Gjennom Wanda Hegers besøk kunne svenske aviser som Dagens Nyheter i november 1942 melde at Seip satt fengslet i Berlin under «relativt menneskeverdige former».
Seip ble høsten 1942 flyttet til München og bodde der sammen med sin kone. Seip reiste til Berlin under påskudd av å bruke arkivene og bibliotekene der til sitt vitenskapelige arbeide. Høsten 1943 slo han seg ned på Groß Kreutz sammen med de andre etter at Berlin sentrum (inkludert håndskriftavdelingen på Statsbibliotektet der Seip arbeidet) fikk store ødeleggelser under bombingen 22.–23. november 1943.
Møte med Bjørn Heger
Bjørn Heger var skeptisk til den unge norske jenten som oppsøkte ham, og han lurte på om hun var en slags spion for fienden. Wanda hadde fått tillatelse til å besøke Bjørn i fengsel og kom dit hver uke. Han var arrestert på grensen til Sverige, under forsøk på å flykte fra Norge. Sommeren 1943 ble han frigitt fra fengselet i Prinz-Albrecht-Strasse, på betingelse av at han skulle arbeide i Leipzig på et sykehus for østeuropeere. På vei til Leipzig klarte han å komme i kontakt med Wanda, og ga utfyllende informasjon om forholdene i fengselet og i Sachsenhausen, samt om hvor han var på vei. Etter at Leipzig var ødelagt av bombing bosatte Bjørn Heger seg 6. januar 1944 i Groß Kreutz. Der ble han en viktig bidragsyter til fangearbeidet.Aftenposten 29. september 1945.
Matpakker og kartlegging av internerte miniatyr|Wanda Heger skrev til norskfødte Borghild Hammerich (bildet) i København, som deretter sørget for å sende større forsendelser av pakker til sin illegale kontakt i Tyskland, den danske konsulen i Stettin og Lübeck. Derfra hentet Groẞ Kreutz-folket det til seg. Med utgangspunkt i boligen i Groß Kreutz bygde familien opp et utstrakt hjelpearbeid for norske fanger i konsentrasjonsleirer i Tyskland, med Wanda Heger som drivkraft. I starten var det fanger i Sachsenhausen som fikk matpakker fra familien. Etter hvert omfattet arbeidet også leirene Ravensbrück nordøst i Tyskland og Natzweiler i Alsace (Frankrike).
Heger oppsøkte også fengslene og fant frem til nordmenn. Den svenske legasjonen i Berlin hjalp også med at opplysninger ble formidlet til den norske legasjonen i Sverige, i strid med svensk nøytralitet. Når de i Groß Kreutz hadde fått en god liste med navn, ble den levert til forretningsmannen Camillo Holm i Berlin. Holm fikk listen maskinskrevet i flere kopier. En kopi gikk via den svenske legasjonen i Berlin til den norske minister Niels Christian Ditleff i Stockholm. Sekretær Erik Bache ved evakueringskontoret hadde til slutt et kartotek med 7500 navn.
Lister over internerte ble også formidlet til Det internasjonale Røde Kors i Sveits. Røde Kors' representant i Berlin, Dr. Marti, skrev frustert til hovedkontoret i Geneve at Wanda Heger lykkes med å få kontakt med fangene, mens han selv ikke lykkes.
Nordmennene i Groß Kreutz samarbeidet med sjømannsprestene i Hamburg om arbeidet for fangene. Sjømannsprestene tok ansvar for fengsler og krigsfanger samt leirer i nordvest, mens Groß Kreutz fokuserte på konsentrasjonsleirene og tysklandsstudentene. Seip formidlet kontakt til Sverige og Storbritannia via den svenske legasjonen i Berlin. Sjømannsprestene holdt kontakt med Norge ved at de noen ganger reiste med syketransporter. Theo Findahl, norsk journalist i Berlin, medvirket i arbeidet. Wanda, Johan Hjort og Bjørn Heger overlevde bombingen langfredag 1945 da sjømannskirken i Hamburg ble ødelagt. Sjømannspresten oppholdt seg i Groß Kreutz de gangene det var gudstjeneste i Berlin.
Sachsenhausen Seip fortalte at hennes tidligere gymnaslærer August Lange satt i Sachsenhausen og i november 1942 fikk hun via vaktbua levert ham et glass potetsalat. Leiren var i utgangspunkt utilgjengelig for omverdenen. Hun besøkte Sachsenhausen på nytt som regel fredager med mat til fanger hun hadde fått navn og nummer på. Wanda Hegers gode utseende hjalp henne med å komme på bølgelengde med vaktene. Etterhvert kom hun med stadig flere pakker mat og ved porten traff hun i juni 1943 tilfeldig den norske fangen Aksel Zachariassen. Zachariassen arbeidet i pakkerommet og sa at pakkene som regel ble sendt til nordmenn i sykeblokkene. Rutinen med matlevering til fangene hver fredag (fra og med våren 1943) har hun beskrevet i boken Hver fredag foran porten. I porten møtte hun andre norske fanger som Kristian Ottosen, Lorang Berg og Thorbjørn Lie. Hun fikk ofte hjelp av sine søsken og leverte også medisiner.