thumb|Jordbruk var en vanlig virksomhet for slaver. Vase fra British Museum Slaveri var en essensiell del av det antikke, greske samfunnet. Mange av de som levde i oldtiden så ikke bare på slaveriet som viktig, men også som en helt naturlig del av samfunnet. Verken stoikerne eller de tidlige kristne satte spørsmålstegn vedrørende bruk av slaver. Når det er sagt, var det imidlertid også noen isolerte debatter rundt slavespørsmålet, spesielt hos Platon.

For å tilpasses den moderne historieskrivings forståelse av slaveri vil denne artikkelen bare diskutere eiendomsslaveri, og ikke avhengige grupper i antikkens Hellas, som penestaiene i Thessalia, helotene hos Sparta eller klarottene på Kreta, hvis status mer kan sammenlignes livegenskapen fra middelalderen. Slaven er et individ fratatt alle rettigheter og tvunget til å underlegges en herre, som kan selge ham som en vanlig formuegjenstand.

Studien av slaveri i antikkens Hellas byr på en rekke metodiske problemer. Det finnes svært få dokumenter, og de som er tilgjengelig er ofte ganske fragmenterte, og er stort sett konsentrert rundt byen Athen. Det foreligger heller ingen avhandling spesifikt om emnet.

Terminologi Grekerne i antikken hadde mange forskjellige ord for å beskrive slavene, men mange av disse ordene må settes ordentlig inn i kontekst for å unngå tvetydighet. I det greske språket som ble brukt av Homer, ble slavene kalt δμώς, dmos. I en militær kontekst betyr uttrykket «fange», som i krigsbytte; med andre ord, eiendom. I den klassiske perioden brukte man uttrykket ἀνδράποδον, andrápodon, som bokstavelig betyr «en med menneskeføtter», i motsetning til τετράποδον, tetrapodon, som betyr firbent, eller buskap. Det mest vanlige uttrykket er utvilsomt δοῦλος, doûlos; dette uttrykket kan også bli brukt metaforisk for andre eierforhold, som det at en by hersker over en annen, eller foreldre overfor sine barn.

Andre uttrykk som ble brukt og som er avhengig av kontekst: θεράπων, therápôn: ble brukt på Homers tid, og betydde «stallmester» (Patroklus ble referert som Akilles' therapon) ἀκόλουθος, akólouthos: bokstavelig, «tilhenger» eller «den som er forbundet» παῖς, pais: bokstavelig betydning, «barn», brukt på samme måte som «gutt» kan bli brukt på en nedsettende måte. σῶμα, sôma: bokstavelig betydning «kropp», brukt i kontekst av frigivelse

Opprinnelsen til slaveriet thumb|Slaven representerer en kortere person ved siden av herskerinnen, fra Glyptotheket i München.

Ifølge plater fra Pylos var det slaver allerede i den mykenske sivilisasjonen, 140 sådanne kan bli identifisert med sikkerhet. Det er mulig å skille mellom to lovlige kategorier: «Vanlige» slaver og «slaver av gud» (te-o-jo do-e-ro dvs. θεοιο); guden i denne sammenhengen var trolig Poseidon. Basert på etnisiteten i navnene, kom noen av disse slavene fra Kythira, Khíos, Limnos. De har trolig blitt slavebundet gjennom sjørøveri. Inskripsjoner på steintavler gir et inntrykk av at unioner mellom slaver og ikke-slaver kunne ha blitt inngått, at slaver kunne bli uavhengige håndverkere, og at de til og med kunne holde på landstykker. Det kan virke som om hovedskillet, i den mykenske sivilisasjonen, ikke var om man fra fri eller slave, men om man var avhengig av palasset eller ikke.

Rundt Homers tid, da sosiale strukturer representerte de av de mørke århundrene, er det ingen tegn til kontinuitet fra den mykenske perioden. Det var til og med forskjellig terminologi. Homers verker er skrevet på en annen dialekt, eller snarere en kombinasjon av dialekter, enn den som er brukt på de mykenske steintavlene. Slaven er ikke lenger do-e-ro (doulos), men dmôs. I Iliaden og Odysseen er slaver i all hovedsak kvinner som er blitt tatt til fange i krig, for mennene ble snarere drept eller utløst med dusør. Disse kvinnene var tjenere og noen ganger konkubiner. Det var også noen mannlige slaver, spesielt i Odysseen; et eksempel derifra er grisegjeteren Eumaeus. Slaven var særegen i den grad at vedkommende var medlem i oikos, husholdet. Uttrykket dmos er ikke betegnet som nedsettende, og den guddommelige svinerøkteren får de samme homeriske hyllestene som de greske heltene. Til tross for dette forblir slaveriet en unåde. Eumaeus selv uttrykker: «Nei, slaver er ikke mer tilbøyelig til ærlig virke når deres herre har mistet eieretten, for Zevs tar bort halvparten av en manns ærbarhet den dagen han blir gjort til slave.»XVII, 322–323. Online version of Butcher-Lang 1879 translation,

Det er vanskelig å stadfeste når slavehandelen begynte i de mørke århundrene. Det kommer frem at Hesiod eide flere dmoes, men deres status er ukjent. Tilstedeværelsen av douloi er bekreftet av poeter som Arkhilokhos og Theognis fra Megara. I drapsloven til Drakon av 620 f.Kr. blir slaver nevnt. Ifølge Plutark, i hans beretninger om Solon, forbød Solon, rundt 594-593 f.Kr., slaver å delta i gymnastikk. Mot slutten av dette århundret ble referanser til slaver mer vanlig, og det er rundt den tiden Solon etablerer fundamentet for det athenske demokratiet at slaveri blir en nødvendighet. Ifølge Theopompos var Khíos den første byen som hadde slavehandel. Moses Finley har sett på sammenhengen mellom slaveriet og demokratiets fremvekst i det 6. århundre: «Et av aspektene ved den greske historien er, kort sagt, fremgangen av frihet(les: demokratiet) og slaveriet, som ofte gikk hånd i hånd.»M. I. Finley, "Was the Greek civilization founded on slavery?", Economy and Society in Ancient Greece, pp. 170–171.

Økonomisk rolle Det er ingenting som tyder på at det fantes en form for slaveforordning i antikkens Hellas. En slave kunne bli sysselsatt i alle beskjeftigelser i samfunnet med unntak av politikk, som kun var tilegnet borgerne. Politikk var også, for grekerne, den eneste aktiviteten som kun var åpen for borgerne, de resterende aktivitetene ble unngått så langt som det var mulig, for det aller viktigste for en borger var status, og ingen status var høyere enn den man fikk av politisk virksomhet.

De aller fleste slaver ble brukt i jordbruket, selve fundamentet i den greske økonomien. Det finnes en overveldende litteratur som omgår manualer for landeiere og som bekrefter dette. Man gikk til slavekraft når behovet for arbeidskraft overgikk det husholdet kunne bistå med. På de større godsene var slaver ofte hovmestrene. På den andre siden, finner man ikke i Hellas den samme enorme slavebefolkningen som man finner i den romerske latifundio.

Det var gruvene og steinbruddene som var mest avhengig av slaveriet. Her finner man store slavebefolkninger, som ofte var eid av rike, private borgere. Strategen Nikias bisto med tusen slaver til sølvminene i Laurion på Attika. Xenofon nevner at de mottok en obol per slave per dag, dvs 60 drakmer i året. Det var en av de mest lønnsomme investeringene for athenerne. Xenofon estimerer videre at rundt 30 000 slaver jobbet ved Laurion eller ved minene som utvant malm.

Slaver ble også brukt som håndverkere og handelsfolk. Som i jordbruket ble de brukt til arbeid som oversteg kapasiteten til familien. Slavene var også viktig i verkstedene og industrien. Lysias' skjoldfabrikk hadde 120 slaver, og faren til Demosthenes hadde 32 knivsmeder og 20 sengmakere.

Slaver var også tilstede i hjemmet. Husslavens hovedoppgave var å erstatte herren i hans fravær, og å være hans assistent på reiser. I krigstider var slaven hoplittens oppasser. Den kvinnelige husslaven hjalp til med huslige oppgavene, som å lage brød og sy tekstiler. Det var bare de fattigste borgerne som ikke hadde husslaver.

Demografi Befolkning thumb|Etiopisk slave som prøver å temme en hest, fra Det nasjonale arkeologiske museum i Athen.

Det er vanskelig å komme med et estimat av antall slaver i antikkens Hellas på grunn av den manglende folketellingen og variasjonen i benevninger i perioden.

Det er sikkert at Athen hadde den største slavebefolkningen, på rundt 80 000 i det 5.- og 6. århundre f.Kr.Lauffer, Die Bewerkssklaven von Laureion, Abhandlungen n° 12, 1956, pp. 904–916., med gjennomsnittlig tre eller fire slaver per hushold. Thukydid nevner at slaver deserterte under krigen mot Deklea. Det laveste estimatet er nevnt av Demosthenes, slaver, som korresponderer til én slave per hushold.A. H. M. Jones, Athenian Democracy, Oxford, Blackwell, 1957, pp. 76–79. Mellom 317- og 307 f.Kr. hadde tyrannen Demetrios Falereus beordret en generell folketelling av Attika, som kom opp med følgende estimat: borgere, metoiker og slaver. Oratoren Hypereides, i sitt verk Mot Aristogiton, nevner at det var innrulleringen av slaver som førte til grekernes nederlag i slaget ved Khaironeia.

I litteraturen kommer det frem at majoriteten av athenerne eide minst en slave hver. Aristofanes viser, i skuespillet Plutos, fattige bønder som har flere slaver. Aristoteles nevner et hus som har frigitte slaver og slaver. På den andre siden var det å ikke eie en slave et klart tegn på fattigdom. I en diskurs av Lysias, forteller en invalid som ber om pensjon: «min inntekt er svært liten, og nå må jeg gjøre all jobben selv, og jeg har ikke en gang råd til å kjøpe en slave som kan gjøre disse tingene for meg.» Likevel var den store slavebefolkningen som var i Roma ukjent for grekerne. Da Atenaios snakker om Mnason, en venn av Aristoteles og eier av slaver, ser dette ut som å være svært eksepsjonelt. Ifølge Platon var en svært rik når en eide 50 slaver.

Kilder til slaver

Det var fire primærkilder til slaver: krig, sjørøveri, plyndring og internasjonal handel.

Krig

I henhold til krigssedvanene for denne perioden, hadde den seirende absolutt rett over den beseirede; dette gjaldt om de var krigere eller ei. Slaveri, om ikke systematisk, var vanlig praksis. Thukydid skriver at innbyggere av Hyccara på Sicilia ble tatt til fange av Nikias og solgt for 120 talenter i nabolandsbyen Catania.

Eksistensen av greske slaver var en kilde til konstant bekymring for de frie grekerne. Å gjøre hele bybefolkningen til slaver var også en bestridt praksis. Noen generaler nektet, som den spartanske generalen Agesilaus II Plutarch, Life of Agesilaus, VII, 6).

Sjørøveri

Krig bidro med en signifikant og jevn tilstrøm av slaver. Det samme gjaldt til en viss grad sjørøveri og plyndring, for omfanget varierte fra region til region og æra.Cf. H. A. Ormerod, Piracy in the Ancient World, Liverpool University Press, 1924; P. Brûlé, La Piraterie crétoise hellénistique, Belles Lettres, 1978; V. Gabrielsen, "La piraterie et le commerce des esclaves", in E. Erskine (ed.), Le monde hellénistique. Espaces, sociétés, cultures 323-31 av. J.-C., Presses Universitaires de Rennes, 2004, 495-511. Pirater og plyndrere ville kreve en dusør når statusen av deres fangst krevde det. Et eksempel fra den romerske verden var da Julius Cæsar ble tatt til fange av pirater som krevde en kiste med gull til dusør. Cæsar slapp fri, og klarte senere å spore opp piratene og ta tilbake gullet og korsfeste de ansvarlige.

Ble ikke løsepenger utbetalt eller garantert, ble individet solgt til en handler. På denne måten var ingen trygg mot å havne i slaveri. I noen områder var piratvirksomhet et nasjonalt anliggende, og samfunnet var avhengig av piratenes fortjeneste; som for eksempel i Akarnania, Kreta og Aitolia. Utenfor Hellas var dette tilfellet hos illyrerne, fønikerne og etruskerne. I den hellenistiske perioden kan også Kilikia og fjellfolket langs kysten av Anatolia bli satt i samme kategori. Strabon forklarer populariteten til virksomheten blant kilikerne for profitten den hentet inn: øya Delos tillot daglig transport av et stort antall slaver. Den gradvise innflytelsen fra Romerriket, en stor konsument av slaver, førte til en utvidelse av slavemarkedet og en forverring av piratvirksomheten. I det første århundre f.Kr., prøvde imidlertid romerne å renske Middelhavet for pirater, og lyktes i stor grad, anført av konsulen Pompeius den store.

Internasjonal handel