Denne artikkelen er om masseorganisasjoner til maoistpartiet i Nepal, Nepals kommunistiske parti (maoistisk). For historien, se artikkel om Nepals kommunistiske parti (maoistisk) – historie.

NKP(M) er et kommunistparti i Nepal som fra 1996 til 2006 leda det største og viktigste bondeopprøret i Asia i denne perioden.

Denne artikkelen tar for seg de viktigste masseorganisasjonene (også kalt frontorganisasjonene) som støtter dette partiet, bl.a. fagforbund, ungdoms – og kvinneforbund, forbund for nasjonale minoriteter osv.

NKP(M)s eksterne organisasjonssystem

Fortroppsparti og masseorganisasjon

Som et politisk partis masseorganisasjoner (eller frontorganisasjoner) regnes ungdomsforbund, kvinneforbund, fagforbund og andre organisasjoner som har som oppgave å rekruttere vesentlig breiere enn partiet sjøl, men samtidig være støtteorganisasjoner for partiet.

Partier over hele verden og fra det hele politiske spekteret har masseorganisasjoner. Men skillet mellom parti og masseorganisasjon blir spesielt tydelig når et parti er organisert som en fortropp eller et eliteparti, som bare godtar spesielt aktive tilhengere som medlemmer. Dette gjelder bl.a. mange kommunistiske partier, der ulike masseorganisasjoner samler store mengder av mindre aktive sympatisører.

NKP(Maobadi) regner arbeidet med sine masseorganisasjoner som en del av enhetsfronten som partiet leder, ut fra Maos formel om at partiets tre viktigste våpen er partiet sjøl, folkehæren og enhetsfronten.

Utviklinga av NKP(M)s masseorganisasjoner

NKP(Maobadi) og dets forgjengerpartier før partistiftelsen i 1994, har utvikla seg gjennom forskjellige faser fra 1970-tallet til i dag.

I den siste perioden med kongelig diktatur på 1980-tallet, var det særlig det konkurrerende partiet NKP(ML) som danna store masseorganisasjoner. Dette blei et forbilde for andre partier som Nepals Kongressparti etter at partier blei legale i 1990.

NKP(M)s forløpere NKP(Masal) og NKP(Mashal) var under illegaliteten på 1980-tallet partier med noen hundre medlemmer og mye virksomhet konsentrert om Kathmandu. Disse partiene hadde relativt små og uvesentlige masseorganisasjoner.

Etterfølgeren NKP(Ekda Kendra) først på 1990-tallet var et mye sterkere parti, som begynte å bygge større legale masseorganisasjoner over større deler av landet.

Da dette partiet ved en splittelse i 1994 ga opphav til NKP(Maobadi) og begynte å forberede væpna opprør, flytta også stadig mer av arbeidet ut fra hovedstaden, i første omgang over i det vestlige Nepal. Dette førte til at nye typer masseorganisasjoner blei viktigere.

Etter at maoistopprøret begynte i februar 1996, blei også stadig mer av arbeidet med å bygge masseorganisasjoner flytta over til de delene av landet der partiet dreiv gerilja.

Samtidig fortsatte NKP(M) å organisere masseorganisasjoner i Katmandu. De var legale helst til høsten 2001, da regjeringas unntakstilstand tvang dem til å gå under jorda eller legge ned arbeidet sitt. Etter dette jobba NKP(M) i de regjeringskontrollerte områdene også i større grad gjennom organisasjoner som ikke så lett kunne identifiseres med partiet.

Fra slutten av 1990-tallet og særlig etter år 2000 organiserte NKP(M) lokale statsorganer i de områdene der opprørerne hadde tatt makta. Høsten 2001 skapte de et sentralorgan som de betrakta som sin alternative regjering i Nepal, Folkerådet.

Deretter organiserte de et system med 9 føderale autonome republikker under Folkerådet, i hovedsak organisert på grunnlag av nasjonalitet. I første omgang skapte NKP(M) en serie masseorganisasjoner for ulike nasjonale minoriteter (noe ingen andre partier i Nepal hadde gjort før) og ga dem oppgava med å administrere sine egne deler av landet. Deretter blei det fra 2004 organisert regjeringer, nasjonalforsamlinger osv i de autonome republikkene.

Statsorganene tok over mange oppgaver som masseorganisasjonene hadde i den tidligste delen av opprøret. Det kan virke som om skillet mellom statlige organisasjoner og masseorganisasjoner ikke var skarpt.

De alternative statsorganene som NKP(M) organiserte, blei av partiet også regna som en del av enhetsfrontarbeidet (i likhet med masseorganisasjonene). Denne delen av NKP(M)s virksomhet er behandla i en egen artikkel om Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd.

Etter våpenhvilen i slutten av mai 2006 var både NKP(M) og partiets masseorganisasjoner legale igjen i Katmandu og de andre storbyene som regjeringa kontrollerte. Disse organisasjonene fulgte opp med en sterk organisatorisk offensiv, bl.a. fra partiets fagbevegelse og studentforbund. Mange av masseorganisasjonene holdt store kongresser i Katmandu høsten 2006.

NKP(M) har lenge hatt betydelige organisasjoner særlig blant de mange millioner etniske nepalere (både nepalske og indiske statsborgere) i India. Særlig fra 2006 har partiet også satsa mer på å organisasjoner for å skaffe opprøret i Nepal breiere solidaritet fra utlandet.

NKP(M)s viktigste masseorganisasjoner

SJM 1991 til 2000

Nepals Forente Folkefront var NKP(M)s viktigste legale talerør fra 1991 til 2000.

De nasjonale organisasjonene

Dette er organisasjoner som er virksomme over hele landet. De fleste blei organiser talt før opprøret starta i 1996. De er:

ANTUF(R) – NKP(M)s fagforeningssentral. ANWA(R) – kvinneforbundet. ANNISU(R) – student- og elevforbundet. ANTO – lærerforbundet. ANPA(R)- bondeforbundet. All Nepal Nationalities Association – forbund for nasjonale minoriteter. Nepal National Intellectuals Organisation – forbund for intellektuelle. ANPCA – kulturforbund.

Frigjøringsfronter for nasjonale minoriteter, regioner og kaster

Etter at opprøret starta i 1996 begynte NKP(M) å organisere ei rekke frigjøringsfronter for nasjonale minoriteter.

Etter samme mønster organiserte de to fronter for undertrykte regioner, og en for undertrykte kaster (urørlige eller dalit).

De som dekka de største og viktigste gruppene blei grunnlagt før 2000. Organisering av flere slike fronter, bl.a. for stadig mindre grupper, fortsatte seinere, også etter at borgerkrigen i praksis slutta sist i april 2006.

Organisasjoner med konkrete oppgaver under borgerkrigen

Ettersom NKP(M) beherska stadig større områder etter 1996, begynte partiet å bygge opp mange slags organisasjoner for å løse konkrete oppgaver, som bondekooperativer, banker, organisasjoner som tok seg av helsestell, osv.

Utenlandsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner

Alt før 1990 var NKP(M)s foreløperpartier aktive i å organisere nepalske studenter i India. For NKP(M) blei organisering av nepalere i utlandet, særlig i India, ei høyt prioritert oppgave.

Særlig i den siste fasen av borgerkrigen og etterpå har NKP(M) lagt større vekt på internasjonale solidaritetsaksjoner. Partiet har støtta og deltatt i ulike solidaritetskomiteer i India og Europa, osv.

World People's Resistance Movement (WPRM), er en internasjonal solidaritetsorganisasjon utvikla av NKP(M).

Medlemskap i NKP(M)s masseorganisasjoner

Blant de nasjonale frontorganisasjonene blei i siste del av borgerkrigen særlig studentorganisasjonen og kvinneorganisasjonen rekna som sterke.

Etter fredsslutninga og legaliseringa av partiet i april 2005, har særlig fagbevelgelsen vokst kraftig i styrke og betydning.

Ifølge egne anslag hadde kvinneorganisasjonen alene i 2005 over 2 millioner medlemmer. Studentforbundet oppga på sin kongress høsten 2006 at det hadde 1,2 millioner medlemmer. Hvis disse talla stemmer, har de nasjonale organisasjonene og minoritetsfrontene ved utgangen av 2006 kanskje over 5 millioner medlemmer tilsammen.

Nepals Forente FolkefrontSamyukta Janamorcha Nepal (SJM) – engelsk navn United People's Front Nepal (UPFN) – var fra 1991 til 2000 NKP(M)s viktigste offentlige masseorganisasjon og eksterne talerør. Om denne organisasjonens historie, se hovedartikkel Samyukta Janamorcha Nepal.

SJM som valgparti 1991 til 1994

SJM blei oppretta våren 1991 og fikk den 10. mars valgt Baburam Bhattarai som leder.

Opprinnelig var den ment som en valgfront for NKP(M)s forgjengerparti NKP(Ekda Kendra), som også var åpen for deltakelse fra flere andre partier, og slik fungerte også SJM ved parlamentsvalget i 1991 og kanskje også ved lokalvalga i 1992.

Samtidig var NKP(EK) et underjordisk parti som hadde som hovedoppgave å forberede opprør. SJM blei derfor partiets viktigste legale talerør, og B. Bhattarai partiets viktigste offentlige talsperson.

Etter ei partisprengning i mai 2004, som regnes som den offisielle stiftelsen av NKP(M), sprakk SJM også 22. mai. B. Bhattarais fløy av SJM blei nekta å stille til parlamentsvalget i samme år. SJM erklærte etter det at organisasjonen ikke lengre ville stille til valg.

SJM som opprørets offisielle leder fra 1996

Fra 1994 til 1995 begynte NKP(M) å forberede væpna opprør. Dermed endra også SJMs rolle seg, ifølge partiets offisielle politikk.

Ifølge maoistisk teori bygger et vellykka opprør på tre organisatoriske våpen:

Partiet, som leder kampen. Folkehæren, som er partiets og opprørets væpna arm. Folkefronten, som samler flest mulig til å gi politisk og organisatorisk støtte til opprøret. (Folkefronten regnes ikke som en enkelt organisasjon, men ei samling av mange organisasjoner, langvarige og kortvarige allianser, enkeltpersoner osv.)

NKP(M) regna nå SJM som folkefrontens viktigste og ledende form, som skulle få stadig økt betydning ved å samle støtte til opprøret.

4. februar 1996 sendte B. Bhattarai på vegne av SJM ei liste på 40 krav til statsministeren, i et brev der han sa at hvis de ikke blei innfridd, var opprør ikke til å unngå. 13. februar starta maoistopprøret med en serie angrep over hele landet.

Opprørets virkelige organisator og leder var NKP(M). Men partiet opprettholdt fra starten og i en del år framover den fiksjonen at opprøret var leda av SJM, og sendte i flere år framover ut erklæringer gjennom denne fronten.

SJM fortsatte å være en legal organisasjon etter at opprøret hadde starta, og laga demonstrasjoner, hadde møter med legale partier og organisasjoner, osv.

SJM blir vurdert som uegna og nedlagt 2000

Men ettersom opprøret meget raskt vokste fant ledelsen i NKP(M) ut at SJM ikke kunne oppfylle deres ønsker om å bli en stor, brei, samlende masseorganisasjon for enhetsfronten de ønska å skape.

Isteden begynte de på slutten av 1990-tallet å bygge opp folkekomiteene i områdene der de sto sterkest. Disse lokale administrative organer blei betrakta som grunnenheter i en ny stat.

I februar 2000 blei SJM erklært som oppløst.

23. november 2001 blei ei sentral revolusjonsregjering oppretta med Baburam Bhattarai som leder. Det blei betrakta som ledelsen for en ny revolusjonær stat med egen nasjonalforsamling, lokale autonome (sjølstyrte) republikker, kommunestruktur osv. Den tok nå over mange av de oppgavene som det før var meninga at SJM skulle oppfylle. (Se egen hovedartikkel om Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd.)

Ungdoms- og studentforbund

Ungdoms- og studentorganisasjoner var viktige svært tidlig i maoistbevegelsens historie. Under illegaliteten før 1990 var universiteter og skoler i Kathmandu og andre byer tidlige fristeder for politisk arbeid, der prokinesiske kommunistbevegelser dominerte. Mange av maoistpartiets ledere blei rekruttert der, og har bakgrunn som ungdomsledere. Prachanda var leder for ungdomsforbundet til NKP(M)s forgjengerparti NKP (CM). Baburam Bhattarai leda det samme partiets studentforbund i India.

All Nepal National Independent Student Union-Revolutionary (ANNISU (R) – den All-nepalske frie nasjonale studentunionen (revolusjonær)) var blant maoistenes første masseorganisasjoner.

En av sjefsforhandlerne i 2006, Dev Gurung, er en tidligere leder av studentforbundet. Andre tidligere ledere er Ganga Shresta, Himal Sharma og Krishna Dhoj Khadka. Nåværende leder er Lekhnath Neupane.

ANNISU(R) har i de siste åra vært regna som en av maoistenes sterkeste og mest effektive organisasjoner.