I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.
Landsmål thumb|Ivar Aasen Ivar Aasen fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske dialekter. Han ga ut Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. I 1853 ga han ut Prøver af Landsmaalet i Norge, og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra Vestlandet, Agderfylkene, Telemark og Østlandet. Han var også i Oppland og Trøndelag. Han la ingen vekt på kjøpstedene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk, eller også identisk med de omkringliggende bygdemål. Han var imidlertid ikke ferdig med virksomheten. I sitt videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge formen for det nye skriftspråket: Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket. Dialektene hadde sitt opphav i norrønt. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor. Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet. Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller svensk, f.eks. valgte han former som «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna», enda disse var sjeldne – her spilte også det historiske opphavet inn. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent. Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten danske og tyske fremmedord, fordi disse brøt med nasjonalistiske tendenser. I 1864 publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i 1873 kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.
Flere diktere, deriblant Åsmund Olavsson Vinje tok det nye «Landsmaalet» i bruk. Lærere som var rekruttert fra bondestanden ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. På 1860- og 70-tallet møtte de kraftig motstand fra de konservative på Stortinget. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i 1878 vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I 1885 fattet Stortinget Jamstillingsvedtaket. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I 1892 vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.
Riksmål Omtrent samtidig som Aasen arbeidet med sitt, arbeidet Knud Knudsen på den fornorskingslinja Wergeland hadde slått inn på. Mens Aasen tok utgangspunkt i norske dialekter og ord og uttrykk som rådde på deler av landsbygda, tok Knudsen på den andre siden hensyn til «de dannedes» talemål og brukte dette som utgangspunkt. Det var først og fremst avstanden mellom tale og skrift han ville gjøre noe med. Han ville fornorske stavemåten og tillate særnorske ord og vendinger. Hans hovedprinsipper var: Den ortofone metoden. Uttalen skulle gjengis lydrett. For å få til det måtte hver lyd gjengis med ett tegn. F eks. kunne bokstavene c, ch og q erstattes med k. Hvis alle skulle bruke sin egen dialekt som utgangspunkt for den ortofone metoden ville det bli kaos. Derfor valgte han det mest utbredte lesespråket, dansk som utgangspunkt. Dansk var i hvert fall mest utbredt blant de «kondisjonerte». Knudsen ville fjerne de typisk danske, bløte konsonantene fra ordene (b, d, g → p, t, k). «Kage» skulle bli «kake». Som Aasen ville han ha et rent språk uten fremmedord.
I 1862 kom en rettskrivningsreform i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen, med innføring av enklere stavemåter. I 1869 ble det avholdt et språkmøte i Stockholm hvor Knudsen og en del forfattere uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende. Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til universitetet; nå ble den en høyere allmennskole.
Jamstillingsvedtaket i 1885 var også en politisk støtte til Knudsens arbeid. Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål.
Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900 Forskerne er uenige om når allmenn lese- og skriveferdighet ble normen i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, mens andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss. 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.
Ved inngangen til 1850-årene hadde Norge «det almindelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, den dansknorske skriftspråksnormen som opprinnelig var dansk og holdt seg gjennom 1800-tallet, selv om avstanden mellom dansk skriftspråksnorm og norsk dagligtale ble stadig tydeligere.<ref>[https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_4_2005/Bogsprog/ «Det almindelige Bogsprog», Språknytt]</ref> Etter 1814 begynte nordmennene å kalle skriftspråket sitt for «norsk», og i Danmark ble det lagt merke til innslag i skriftspråket som avvek fra dansk. Andreas Listov (1817-89), dansk prest og politiker,Andreas Listovs gravsted samlet rundt 3.500 udanske ord fra norske bøker etter 1842. Disse ble utgitt i en ordsamling i København i 1866. Spennvidden var stor, for Listov hadde funnet udanske ord hos forfattere som stod hverandre så fjernt som J.S. Welhaven og Vinje.Kjell Venås: «Kor gammalt er Noreg?» Bergens Tidende 3. februar 1989
Ikke alle hadde tilgang på lesestoff og kunne vedlikeholde sine leseferdigheter. Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var preget av dansk, norske ord og vendinger ble sett på som vulgære. Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt. Flere kjente forfatterne begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et virkemiddel for realismens dramatikere. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene, la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.
Den teknologiske utviklingen spiller også en rolle. Papir ble lettere tilgjengelig, og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. Oljelampa kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe. thumb|Aasmund Olavsson Vinje Det nye landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng. Flere og flere tok det i bruk, både i skjønnlitteratur og sakprosa. Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg er kjente eksempler. Industrialiseringen i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til 1860 var religion hovedfaget. Fra 1860 og utover tok skolen flere skritt mot et mer allment alfabetiseringsprogram.
Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. Haugianerne måtte tyde Skriften for å arbeide med sin helliggjørelse, og Thranebevegelsen startet søndagsskoler. For thranittene var det en sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning. Utover i perioden hersket fortsatt «det alminnelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg det. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket. Det var mange tilfeller av lokale vridninger, alt etter forfatterens egen dialekt. Vinje og Garborg utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål. Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i 1884, og trolig lenger. Sophus Bugge talte på riksmålsmøtet i Kristiania 28. november 1899. Da protesterte han beveget mot at «vort Maal, det almengyldige Skriftsprog, og det Talesprog, hvortil det naturlig støtter sig, skal være unationalt, endda vi er født i Norge af norske Forældre, endda vi taler og skriver det Sprog, vi har lært af Far og Mor, det Sprog som forstaaes over det hele Land.»Kjell Venås: «Kor gammalt er Noreg?» Bergens Tidende 3. februar 1989
Partiet Venstre satte målspørsmålet på den politiske dagsorden, og dette ga «målet» mye oppmerksomhet. Frykten for landsmålet i byene og i konservative kretser var en katalysator for fornorskingslinjen. Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk, men også et pedagogisk problem. Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene. P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet og Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive «det alminnelige Bogsprog». I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og riksmål. Med den dannede dagligtale som utgangspunkt ble rettskrivningen av 1907 innført.
Wergelands argumenter for fornorsking thumb|Henrik Wergeland Henrik Wergeland hadde tre hovedargumenter: Et stilistisk argument: Nordmenn har en indre trang til å bruke sitt eget språk, særlig for å beskrive landets natur. Her er det nasjonalromantikken som gjør seg gjeldende. Han mente at en kunstner trenger et norsk redskap for å beskrive norsk kultur og egenart. Et nasjonalt argument: Norsk skulle bli et eget nasjonalspråk og et mellomspråk mellom dansk og svensk. Dette var i tråd med hans nasjonalistiske holding til åndslivets løsriving fra dansk. Et selvstendig folk måtte ha et selvstendig språk. Et eget språk fremmer egen nasjonal kultur. Et demokratisk argument: Flere og flere ville lære og ta i bruk dette nye folkespråket dersom skriftspråket lignet mer på talemålet. Med dette argumentet ville Wergeland slå et slag for opplysningen. Bare gjennom opplysning kunne folk, dvs bøndene spesielt, få et bedre liv. Dette var helt i tråd med hans samfunnsengasjement. Det rådende skriftspråket var embetsstandens språk, og det hemmet folkeopplysningen.
Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og Wergelands syn på språkutviklingen Munch mente at det beste var å ta utgangspunkt i den dialekten som var mest lik norrøn, og la den danne mønsteret for et nytt skriftspråk. Denne språkutviklingen måtte gå raskt, slik at ikke dansken ble fullstendig fordervet av fornorskingen. Wergeland ville ha en gradvis fornorsking av dansken. Han mente Munchs metode var alt for radikal og omfattende. Bedre samsvar mellom skriftspråket og talemålet var hans mål.
Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet thumb|Johan Sebastian Welhaven