For den svenske politisk venstreorienterte musikkbevegelsen, se artikkelen Progg.
thumb|Ian Anderson i Jethro Tull i 2007 Progressiv rock (forkortet som progrock eller prog; tidvis omtalt som kunstrock eller symfonisk rock) er en bred undersjanger av rockemusikkMartin, Bill (1998): Listening to the Future, s. 71–75. som utviklet seg i Storbritannia og USA gjennom midten og slutten av 1960-årene. I begynnelsen ble den kalt for «progressiv pop», og vokste ut av psykedelisk musikk som forlot standardiserte poptradisjoner til fordel for instrumentering og komposisjonsteknikker oftere assosiert med jazz, folkemusikk eller klassisk musikk. Andre elementer som bidro til at musikken ble betegnet som «progressiv» var at sangtekster som var mer lyriske, teknologien ble utforsket for å skape nye lydbilder, og musikken tok mer form av et «kunstuttrykk». Innspillingsstudioet ble ofte viktigere enn konsertscenen for musikerne innen denne sjangeren; dermed laget de ikke primært dansbar musikk, men musikk for den som søkte en lytteopplevelse.
Sjangeren Progressiv rock er basert på en sammensmeltning av stiler, tilnærminger og sjangre, og involverte en kontinuerlig bevegelse mellom formalisme og eklektisisme. Grunnet dens historiske mottagelse, er dens omfang tidvis begrenset til en stereotyp av lange soloer, lange album, lyrikk preget av fantasylitteraturen, grandiose sceneframføringer med kostymer, og teknisk dyktighet.
Sjangeren sammenfalt med den økonomiske høykonjunkturen i midten av 1960-årene som gjorde det mulig for plateselskapene allokere mer kreativ kontroll til sine musikere.
Progressiv rock var svært populært i 1970-årene, men minsket allerede på slutten av tiåret. Det har vært antatt at det var framveksten av punkrocken som var årsaken, men det var flere faktorer som bidro til nedgangen.Hegarty, Paul; Halliwell, Martin (2011): Beyond and Before, s. 1. Musikkskribenter betegnet ofte sjangeren og dets utøvere som «pretensiøse» og sounden som «pompøs» og «oppblåst», og tenderte til enten å være fiendtlig innstilt eller til å direkte overse sjangeren.Lucky, Jerry (2000): Progressive Rock, s. 7. Etter slutten av 1970-årene fragmenterte progressiv rock i en rekke former; en del band oppnådde kommersiell suksess til innpå 1980-årene, om enn endret framstillingen og utøvde mer kompakte sangstrukturer, og en del krysset over til symfonisk pop, arenarock, eller nyveiv.
Bakgrunn thumb|left|Yes i 1977 venstre|miniatyr|Emerson, Lake & Palmer i 1992 Ideene om å skape mer utfordrende rock kom tidlig i 1960-årene i Storbritannia. De innovative utøverne begynte å skape kunst- eller lyttemusikk. Man kunne ta elementer fra andre – ofte totalt fremmede – sjangre i rockesammenheng. Undersjangre av rock, som blues-rock og folk-rock ble med god hjelp fra konkret musikk – et konsept basert på opptak av naturlige lyder, bearbeidet elektronisk og satt i en musikalsk sammenheng – inspirasjon til utviklingen av nye typer søkende musikk. Dette resulterte i en rekke forgreninger av rock, og den nytenkende musikkgenerasjonen fikk en felles betegnelse, «progressiv rock».
Uttrykket progressiv folkemusikk viser tilbake på en musikalsk bevegelse som allerede ved Woody Guthrie i 1930-årene starta å spore innpå noe progressivt, gjerne lada med politiske budskap. Folkrocken ble også til inspirasjon for utøvere av progressiv rock. I USA hadde den tidlige progressive rocken ofte sterke politiske budskap, noe som også for øvrig var tilfelle i Sverige.
Sjangeren psykedelisk rock ble utøvd på midten av 1960-årene, og var på mange måter en forløper til den progressive rocken. Hippie miljøet i USA med band som Jefferson Airplane og Grateful Dead påvirket også tidlig prog rock. I Storbritannia var det band som Incredible String Band og Lindisfarne som i tillegg til det psykedeliske var sterkt inspirert av folkrock. Her var det også i slutten av 1960-årene en rekke band som framhevet bruken av blåseinstrumenter, komplekse akkordskifter, og lang improvisasjoner, de ble kalt Canterburymiljøet. Canterbury-sounden blir i nyere tid forenklet beskrevet som en mellomting mellom prog rock og jazz-rock. Alle disse sprikende musikksjangere med røtter i rock, psykedelisk rock, jazz-rock og folkrock dannet til slutt det som ble progressiv rock. Senere kom også avant-garde rock med Rock in opposition, symfonisk rock og synthesizere drevet musikk (elektronisk musikk), som Tangerin Dream, også med i den progressive rocken. Derfor er progressiv rock vanskelig å definere som en musikalsk bås, men den er mer som en sammensmelting av forskjellige stiler og ideer.Serpick, Evan (9. mai 2005): «Prog Rocks Again» , Entertainment Weekly
King Crimsons låtskriver og gitarist Robert Fripp, mener progressiv rock startet med The Beatles sin Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967) og deres systematiske, radikale tilnærming til å forbedre rock, heller enn fra den mer utflytende hippiefilosofien som var forbundet med psykedelisk musikk. Også trommeslageren Bill Bruford, en veteran fra flere progressive rockeband, har uttalt at uten Beatles, eller noen andre som hadde gjort det Beatles gjorde, er det rimelig å anta at det ikke ville vært noen progressiv rock. Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band var igjen inspirert av The Beach Boys sitt album Pet Sounds (1966) og Frank Zappas Freak Out! (1966).
Musikalske kjennetegn
miniatyr|King Crimson, Dour Festival 2003 Noe av det viktige i utviklinga av progrocken var eksperimentering med form og struktur med bevisst bruk av uvanlige takter, moduleringer, rekapitulering, temposkifter og taktskifter. Man kunne gjerne bruke klassiske former og noen band eksperimenterte også med å lage rene suiter. Stykkene eller låtene gav mer rom for forseggjorte instrumentaldeler. Solistiske løp fikk større plass, da også låtene kunne vare lenger enn den tidligere «grensa» for pop/rock-låter på rundt tre til fire minutter. Pink Floyds sang «Let There Be More Light» fra musikkalbumet A Saucerful of Secrets hadde en tominutters gitarsolo på slutten, med vreng og ekkoeffekter. Også på albumet In the Court of the Crimson King er det instrumentaldeler som er ganske utfyllende.
Den progressive rocken bød på mange forandringer i bandbesetninger. Den tradisjonelle bandbesetningen med trommer, bassgitar og gitar ble riktignok beholdt, men nye instrumenter kom på banen. Strykere, treblåsere, ofte tverrfløyte, messingblås, synthesizere og el-orgler. Beatles hadde allerede brukt orkester i sangen «All You Need is Love», strykegruppe i balladen «Yesterday» og piccolotrompet med tema fra en av Bachs brandenburgkonserter i «Penny Lane». Bandet Yes vakte oppsikt da det spilte inn sitt andre album, Time and a Word i 1970, og hadde med et trettimanns strykeorkester på de fleste av sangene. Slike prosjekter gjorde begrepet symfonisk rock mer aktuelt, en sjanger som sprang ut fra progrocken i 1970-åreness England. Bruken av gitaren opplevde en renessanse med utviklinga av tappeteknikken. Gitaristen Steve Hackett fra Genesis var blant de første rockegitaristene som utøvde denne teknikken, som man kan høre på sangene «The Return of the Giant Hogweed» (1971) og «Dancing With the Moonlit Knight» (1973). Trommeslagerne i progrock-band kunne gjøre trommesettet til en melodisk aktør, og ofte vil man kunne høre dobling av melodier på tammene.
Sangteknikken som brukes i progrock er selvsagt varierende, men vokalistene hadde en tendens til å synge på en balansert måte uten mye fylde og vibrato. Dette gjelder spesielt balladene, da de mer harde sangene kunne ha en mer rå stemmebruk. Det blei brukt vrengeffekter, også på synginga.
Bruken av skalaer og akkorder begrensa seg ikke bare til de mer vanlige, som hadde vært i bruk tidligere. Det blei brukt modale skalaer, noe som ofte ble tatt fra folkemusikk eller jazz, i stedet for den pentatoniske. Melodiløpene i låtene utvikla seg dynamisk over lengre tid. Dissonanser og atonalitet ble også tatt i bruk.
Det typiske for disse gruppene var å spille inn lange låter, som ofte kunne vare i over ti minutter, med mange og svært varierende partier. Progrocken har et bredt musikalsk spekter med flere instrumenter enn det grunnleggende man finner i vanlig rock. I tillegg til hovedgitar, bassgitar og perkusjoner er lydbildet spekket med effekter fra andre instrumenter, som for eksempel fløyte, Hammondorgel, Mellotron, Fender Rhodes, Chamberlin og diverse strengeinstrumenter som mandolin, sitar og steelgitar.
Tidslinje Storhetstid: 1969–1975 Progrockens storhetstid var begynnelsen og midten av 1970-årene. På denne tida var progrocken blitt så stor at progrockband toppet lister i både USA og Storbritannia.
England regnes normalt som progrockens kjerneområde, og King Crimsons album In the Court of the Crimson King fra 1969 regnes ofte som det første rene progrock-albumet. Men allerede i 1967 kom Moody Blues med sitt album Days of Future Passed hvor de blandet symfoniorkester og rock-elementer, albumet var en sped begynnelse for prog/symfonisk rock. Samme år ga Procol Harum ut sitt første album som hadde forløpere til deres pompøse verk og de benyttet piano som et viktig instrument, noe som heller ikke var vanlig i rock. Jethro Tull ga ut sitt første album hvor Ian Andersons tverrfløyte var et viktig instrument året etter og i 1969 kom Yes med strykeorkester på sitt første album, senere var det keyboard baserte album og Jon Anderson sin særpregede vokal som kjennetegnet gruppen. Også Pink Floyd var med fra starten av progrocken, deres to første album, med Syd Barrett som frontfigur, fra 1967 og 1968, The Piper at the Gates of Dawn og A Saucerful of Secrets er eksperimentelle og typisk tidlig prog. I Øst-Europa var det også en gryende interesse for prog, som Ungarske Omega. Også uten Barrett kom det klassiske album fra Pink Floyd som i 1970 Atom Heart Mother og i 1971 Meddle, begge med spor som gikk over en hel albumside. Van der Graaf Generator ga også ut klassiske album i 1970 – 71, The Least We Can Do Is Wave To Each Other og Pawn Hearts.
Jethro Tulls kom med nytt album i 1970 og i 1971 kom Aqualung, Thick as a Brick i 1972 og i A Passion Play i 1973. King Crimsons ga ut to album i 1970, et i 1971 og Larks' Tongues in Aspic i 1973. 1973 var et bra år for progrocken i England, Yes hadde gitt ut sitt kjente album Close to the Edge året før og fulgte nå opp med dobbeltalbumet Tales from Topographic Oceans, med Rick Wakeman sitt briljerende keybordspill. Camels første album ble også utgitt, og Mike Oldfields første album, Tubular Bells, som låt annerledes enn noen hadde hørt før. Og 1973 var året Pink Floyd ga ut The Dark Side of the Moon.
1974 og 75 hadde også mange britiske høydepunkt. Camel utga albumene Mirage og The Snow Goose som var symfonisk progrock. King Chrimson ga ut Starless and Bible Black og Red med mer jassinspirert, harder prog med lange oppbyggende spor. Oldfield fulgte opp suksessen fra Tubular Bells med albumene Hergest Ridge og Ommadawn. Fra Jetro Tull kom albumene War Child og Minstrel in the Gallery, fra Yes kom albumet Relayer hvor keybordist Patrick Moraz hadde erstattet Wakeman og stilen hans var mer jazzpåvirket. Wish You Were Here albumet til Pink Floyd ble også utgitt i 1975. miniatyr|Genesis med vokalist Peter Gabriel, 1973 Også utenfor England var progressiv rock populært og mange band ga ut musikk i denne stilen. I USA blei flere og flere band etablert, og Kansas som hadde eksistert siden 1971, ble et av sjangerens mest populære band der med albumene Song for America, Masque og Leftoverture fra 1974, 75 og 76. I Canada var Harmonium populære og bandet Rush ga ut tre album.
Også i Asia var det noen progrock artister, i Japan var Stomu Yamash'ta en representant for for sjangeren, han ga ut fire album i 1971, blant disse Red Buddha. Progrock forble imidlertid først og fremst et europeisk fenomen, ofte med nasjonale særtrekk