Kappkolonien i det senere Sør-Afrika ble etablert av Det nederlandske ostindiske kompani i 1652 da Cape Town ble grunnlagt. Den ble grunnlagt som en mellomstasjon for skip som seilte mellom Nederland og Batavia. Denne rollen beholdt kolonien lenge, men etter hvert beveget nybyggere seg inn i landet og kultiverte landet. Nybyggerne kom raskt i konflikt med khoikhoier («hottentotter») og sanfolket («buskmenn»).
Storbritannia okkuperte kolonien i 1795, rett før og under Napoleonskrigene, og tok den til slutt i 1806. Stadige konflikter mellom boere og innfødte gjorde at britene i 1820 satte i gang en kampanje for å få briter til å slå seg ned i kolonien. Frem til dette tidspunktet hadde nederlandsk vært enerådende, men nå begynte engelsk å gjøre seg gjeldende.
I årene 1836 til 1840 flyttet mengder av misfornøyde boere, i det som ble kjent som Great Trek, ut av kolonien over elvene Oranje og Vaal og etablerte en rekke boerrepublikker, deriblant Den sørafrikanske republikk (Transvaal) og Oranjefristaten. De neste 100 årene skulle området preges av konflikter mellom briter og boere, en konflikt som kulminerte i første og andre boerkrig. Med den britiske seieren i 1902 ble Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk britiske kolonier, og Kappkolonien sluttet seg til disse i Unionen Sør-Afrika i 1910.
Kappkolonien var lenge helt avhengig av landbruk. Funnet av diamanter i Kimberley i 1871 utløste en strøm av kolonister fra Europa, hovedsakelig briter, og det vokste raskt frem store gruvesamfunn i Kappkolonien. Cecil Rhodes ble gjennom denne gruvedriften en mektig mann, og han brukte sin posisjon til å fremme britisk imperialisme. Han ble etter hvert statsminister i kolonien, men måtte gå av som resultat av et mislykket kuppforsøk i Transvaal, kjent som Jameson-raidet.
Kappkolonien hadde et areal som tilsvarte Kapp-provinsen, og den strakte seg fra atlanterhavskysten inn i landet og østover langs den sørlige kysten. Kolonien utgjorde rundt halvparten av dagens Sør–Afrika. Grensen mot øst gikk til slutt langs Fish River etter flere kriger mot xhosaene. I nord var elven Oranje, også kjent som Gariep, lenge grensen, men noe land mellom elven og den sørlige grensen av Botswana ble senere lagt til kolonien.
Den første europeiske bosetningen Den nederlandske bosetningen i området begynte i mars 1647 da «Nieuwe Haarlem» led skipbrudd. De skipbrudne bygget et lite fort som de kalte «Sand Fort av Kapp det gode håp». De ble værende der i nesten ett år før de ble reddet av en flåte på tolv skip under ledelse av W.G. de Jong. Etter at de returnerte til De forente Nederlandene, forsøkte noen av de skipbrudne å overtale Det nederlandske ostindiske kompani (VOC) til å åpne et handelssenter ved Kapp. thumb|300px|Jan van Riebeeck ankommer Kapp det gode håp. Maleri av Charles Bell En ekspedisjon på 90 kalvinist–nybyggere under ledelse av Jan van Riebeeck grunnla den første permanente bosetningen nær Kapp det gode håp i 1652. Van Riebeeck var på et av redningsskipene som hadde kommet de skipbrudne sjømennene til unnsetning, og da han så landet, bestemte han seg for å reise tilbake. De ankom til stedet der Cape Town nå ligger den 6. april 1652 med fem skip:
«Reijger», «Witte Olifant», «Goede Hoop», «Walvis», «Dromedaris».
Kolonien startet for alvor i 1671 med det første landkjøpet fra khoikhoiene (kalt «hottentotter» av nybyggerne) på innsiden av de opprinnelige grensene til fortet som ble bygget av van Riebeeck.
De tidligste kolonistene var for det meste fra lavere arbeiderklasser og viste en likegyldig holdning mot å utvikle kolonien, men etter at en kommisjonær som ble sendt ut i 1685 for å få flere nybyggere, tiltrakk kolonien seg en mer hengiven gruppe av immigranter. franske hugenotter ankom Kapp etter å ha forlatt sitt land etter opphevelsen av Nantesediktet. Denne lille gruppen av immigranter hadde en merkbar innflytelse på de nederlandske nybyggernes karakter. Takket være politikken som ble innført i VOC som dikterte at skolene utelukkende skulle undervise på nederlandsk og strenge lover om forsamlinger, sluttet de franske hugenottene innen midten av det 18. århundre å opprettholde sin identitet, og kunnskapen om fransk forsvant. thumb|left|Merket til VOC: Vereenigde Oostindische Compagnie Kappkolonistene skaffet seg etter hvert alt landet til khoikhoiene mot nord og øst fra deres base i Cape Town. Store antall khoikhoier ble drept av kolonistene. Ved siden av de som døde i krigføring, ble hele khoikhoistammer alvorlig skadet av utbrudd av kopper–epidemier i 1713 og 1755. Noen få gjenværende stammer opprettholdt sin uavhengighet, men majoriteten av khoikhoiene tok jobber hos kolonistene som gjetere. Den nederlandske regjeringen innførte i 1787 en lov som underla de nomadiske khoikhoiene visse restriksjoner. Den direkte effekten av denne loven var at den gjorde khoikhoiene enda mer avhengige av bøndene, eller tvang dem til å migrere nordover utenfor koloniens grense. De som valgte å dra, støtte på fiendtligheter fra deres gamle fiender, sanfolket, som bodde på slettene fra Nieuwveld– og Sneeuberge–fjellene til Oranje.
Ettersom de europeiske kolonistene fortsatte å presse seg innover i sanfolkets territorium, kom de i kontakt med dem. Bøndenes kveg og sauer som kun var voktet av khoikhoi–gjetere, var svært fristende å stjele for sanfolket. Represalier fulgte, og situasjonen ble så spent at det virket for myndighetene som at den eneste sikre veien å fortsette, var å utrydde sanfolket helt. Krigsbander, kjent som «kommandoer», dro ut for å utrydde sanfolket. Innen en periode på seks år skal kommandoene ha drept eller tatt til fange opp til 3000 san. Ut av organiseringen til disse kommandoene, med deres feltkommandanter og feltkornetter, vokste systemet til den lokale styresmakten i de nederlandsk–bosatte distriktene i Sør–Afrika frem.
De nederlandske kolonistene importerte også arbeidere fra India, Indonesia, Madagaskar og Mosambik. Fra disse arbeiderne stammer Cape Coloureds som for tiden utgjør majoriteten av befolkningen i dagens Western Cape–provins.
Konflikter med Det nederlandske ostindiske kompani thumb|Et Karoo–landskap. Hverken fiendtlighetene til de innfødte eller kampen for å få landbruk til å lønne seg på Karoo eller veld forsinket utviklingen til kolonistene så mye som den trange og tyranniske politikken til VOC. Kompaniet stoppet koloniens åpne immigrasjon, monopoliserte handelen, slo de administrative, lovgivende og dømmende maktene sammen til et enhet, fortalte bøndene hvilke avlinger de skulle dyrke, krevde en stor prosentandel av hver bondes avling og trakasserte dem.
Dette hadde en tendens til å legge en demper på ytterligere utvikling av industri og foretak. Fra disse røttene steg det opp en motvilje mot organisert styresmakt og libertarianske synspunkter som preget «boerne» eller nederlandske bønder i mange generasjoner. Bøndene trakk seg lenger og lenger unna styresmaktens sete på leting etter et fristed fra VOCs undertrykkelse.
Kompaniet etablerte i 1745 et magistrat i Swellendam for å kontrollere emigrantene og et nytt i Graaff Reinet i 1786. Myndighetene erklærte at Gamtoos skulle være koloniens østlige grense, men emigrantene krysset den snart. For å unngå konflikter med krigerske afrikanske stammer som rykket sørover og vestover fra det østlige sentrale Afrika, gikk nederlenderne i 1780 med på å gjøre Fish River til koloniens grense. De tungt skattlagde boerne i grensedistriktene som ikke fikk beskyttelse mot afrikanerne, utviste i 1795 embetsmenn fra VOC og etablerte uavhengige styresmakter ved Swellendam og Graaff Reinet.
De forente Nederlandene falt for den franske hær under Napoleon Bonaparte i 1795. Nederlands svakhet førte til at en britisk armé under general James Henry Craig dro til Cape Town for å sikre kolonien for stattholder prins Vilhelm V av Oranje mot franskmennene. Guvernøren i Cape Town nektet først å bøye seg for ordrene fra prinsen, men etter at britene truet med å bruke makt, kapitulerte han. En av grunnene til at han gav etter, var at khoikhoiene deserterte sine tidligere herrer og flokket seg rundt britene. Boerne i Graaff Reinet overgav seg ikke før en hær ble sendt mot dem, og i 1799, og igjen i 1801, gjorde de opprør. Kolonien kom i februar 1803 under kontrollen til Den bataviske republikk som et resultat av Amiensfreden. Republikken introduserte mange reformer som kom i tillegg til de britene gjorde under deres åtte år lange styre. General Craig hadde for eksempel avskaffet bruken av tortur i domstolsapparatet.
Xhosakrigene og de første britiske immigranter De første av mange kriger mot xhosaene ble utkjempet da Kappkolonien ble overført til Storbritannia. Xhosaene som krysset kolonigrensen ble kastet ut fra distriktet mellom elvene Sundays og Fish, kjent som Zuurveld, et slags nøytralt område. En gang før 1811 hadde xhosaene inntatt det nøytrale området og angrep kolonistene. For å kaste dem ut fra Zuurveld, gikk oberst John Graham inn i området med en hær av blandede etnisiteter i desember 1811, og xhosaene ble drevet over Fish River. Rundt oberst Grahams hovedkvarter vokste det opp en landsby som bar hans navn, Graham's Town, som senere ble til Grahamstown.
En konflikt spisset seg til mellom Kappkoloniens regjering og xhosaene i 1817. Den umiddelbare årsaken var et forsøk fra koloniens myndigheter på å håndheve tilbakeleveringen av noe stjålet kveg. 22. april 1817 angrep de Graham's Town, ledet av en profethøvding som het Makana. Graham's Town var beskyttet av en håndfull hvite soldater. Hjelp ankom tidsnok og fienden ble slått tilbake. Partene ble da enige om at landet mellom elvene Fish og Keiskamma skulle være nøytralt territorium.
Krigen i 1817–19 førte til den første bølgen av immigrasjon av britiske nybyggere i betydelig skala, en hendelse med langtrekkende konsekvenser. Den daværende guvernøren, Charles Henry Somerset, viss avtaler med xhosahøvdingene hadde vist seg ugjennomførbare, ønsket å reise en barriere mot xhosaene ved å få hvite kolonister til å slå seg ned i grenseregionen. Etter råd fra lord Somerset, stemte parlamentet i 1820 for å bruke £ 50 000 for å promotere migrasjon til Kapp, noe som fikk 4000 briter til å emigrere. Disse immigrantene som i dag er kjent som nybyggerne i 1820, utgjorde Albanybosetningen, senere Port Elizabeth. Disse gjorde Grahamstown til sitt hovedkvarter. Dette var primært ment som et tiltak for å sikre grenseområdet, og den ble av den britiske regjeringen hovedsakelig regnet som en måte å finne arbeid for noen tusen av de arbeidsløse i Storbritannia. Men migrasjonen klarte noe som hadde langtrekkende virkninger som dets organisatorer ikke hadde ment. Nybyggerne som kom fra nesten alle deler av De britiske øyer og fra nesten alle samfunnslag, beholdt sin sterke lojalitet til Storbritannia. I tidens løp dannet de en motpart til de nederlandske kolonistene.
Ankomsten til disse immigrantene introduserte også det engelske språket i Kapp. Engelskspråklige dekreter ble gitt ut for første gang i 1825, og i 1827 var dets bruk utvidet til rettssaker. Men nederlandsk var ikke kastet ut, og kolonistene ble stort sett tospråklige. thumb|350px|Et karakteristisk Kappnederlandsk hus i Graaff Reinet fra 1804.