Beleiringen av Kalmar 1611 utgjorde hoveddelen av en intens konflikt mellom danskene og svenskene om besittelsen av den strategisk viktige byen Kalmar med tilhørende slott. Kalmar var i strategisk perspektiv ansett som «nøkkelen til Sverige» i flere århundrer: Den som behersket byen med det befestede slottet ville ha herredømme over Kalmarsund og fri adgang mot nord langs den østlige svenskekysten mot Stockholm. Fra dette sydligste støttepunkt i Sverige ville innfall mot dansk territorium til lands og angrep til sjøs med den svenske flåten, være mulig. Utover sommeren 1611 ble striden om byen en liten krig i seg selv som blant annet så slaget om Kalmar.

Bakgrunnen Den unge og energiske Christian IV overtok embetet som rikets konge etter kroningen i 1596. Han var en ambisiøs mann med store visjoner og så store muligheter i Sverige, som hadde sett store politiske omveltninger siden 1568. Disse hadde ledet til en destabilisering med statskupp, tvilsomme maktskifter, indre strid og borgerkrig. Sigismund, konge av Sverige siden 1592, var avsatt fra tronen av sin bror hertug Karl under et kupp i 1597. Dette startet en bitter borgerkrig for de neste to årene. Sverige var etter den unge danskekongens mening sårbart i en krig om retten til å gjøre krav på den svenske tronen. Hertugen som tok kongenavn i året 1607, viste seg å være en ekspansjonslysten mann, som ville styrke Sverige politisk og økonomisk, til dels på bekostning av Danmark-Norges økonomiske og politiske hegemoni i Norden.

Fra 1603 tok Christian IV opp utfordringen overfor riksrådet i København. Han anmodet om å få gå i krig på grunn av den trusselen han mente å ha sett i Karl IXs planer om å styrke den svenske makten. Den uredde svenskekongen var ikke uvillige om å ta en konfrontasjon med krav om økonomiske inngrep og territorial ekspansjon selv inn i Nord-Norge, i troen på at en militær konflikt ikke var ønskelige på den danske siden. Til slutt hadde Karl IX gått for langt ved å gå inn i Russland i 1609. Han var allerede i to kriger med muligheten for en tredje krig i nær fremtid. I en slik situasjon med baktanker om de politiske forholdene i Sverige, var Christian IV ikke sen med å gripe anledningen. I februar 1611 overtalte kongen riksrådet til å gi sin tilslutning til krig.

Fram til feidebrevet var sendt ut tidlig i april, hadde kongen startet opprustningen i Danmark, men med tanke på fortiden i Sverige tok Christian IV lett på utfordringen som en krig mot svenskene innebar. Han var av den mening at Karl IX var en uverdig konge og ikke hadde sterk politisk støtte, og at motstanden svenskene skulle gjøre, ikke ville være særskilt vanskelig å overvinne. Hans felttogplaner siktet på en rask besittelse av de to viktige strategiske stedene Älvsborg festning og Kalmar, et knipetangangrep mot Jonköping, og til sist ta Motala på veien til Stockholm. Selv om planene ikke lyktes, håpet han å få kastet svenskene ut i stor politisk uro ettersom Karl IX var døende etter å ha gjennomgått flere hjerteslag i de siste årene.

Felttoget mot Kalmar Med en hær på 1200 ryttere og 4500 infanterister samlet ved Kristianopel, rykket Christian IV over svenskegrensen den første mai ved daggry. I forveien avanserte en fortropp på tusen mann mot Kalmar i stor hastighet under kongens personlige ledelse. De kom over en svensk rytteravdeling på 150 ryttere ved et utfall fra Kalmar. I denne trefningen ble to dansker såret mot et ubestemte antall svenske falne.

Om kvelden var byen innenfor kongens egen synsvidde, rett etterpå skjøt svenskene to skudd som signal for samling av alle tropper innenfor bymurene. Hadde Christian IV ønsket det, kunne han ha overrumplet forsvarerne av byen. Men han valgt å vente to dager for å kunne mønstre sin hær i slagorden før han forlangte byens overgivelse. Han trodde muligens fremdeles at motstandsviljen hos svenskene i forbindelse med et upopulært regime var svak og at en enkel maktdemonstrasjon ville framprovosere overgivelse. Han forbød derfor plyndring, vold og brann for å få svenskene til å slutte opp om hans opprop om å vende seg mot Karl IX.

Den 3. mai 1611 om morgenen hadde den danske fortroppen ordnet seg på Törnby-engen i slagorden. Ved middagstid rykket den danske hæren i samlet orden mot bymurens vesterport, der en trompetist ble sendt fram for å oppfordre byen til overgivelse. Som svar ble det skutt med kanonkuler fra byvollen og slottstårnene, deretter kom ett angrep av den svenske rytterfanen under ledelse av Mikaelsson ut gjennom byporten. Angrepet ble i all hast slått tilbake med et tap på en død, men danskene hadde tap under kanonbeskytningen. De omkringliggende bygningene utenfor byvollen ble satt i brann, og det danske angrepet måtte stoppes. De danske troppene trakk seg vekk fra brannen og den svenske ilden.

Beleiringen av Kalmar by Christian IV måtte nå beleire byen som hadde nektet å kapitulere. Dessuten hadde deres forhåpninger om en rask erobring satt dem i en lei knipe. Mot Kalmar by var danskene underlegne i styrkeforhold mot et ventet svensk unnsetningsforsøk. Dessuten måtte de beleire en sterk festning med store styrker, opptil over ett tusen stridsdyktige mann. Fra forskansninger foran nord- og vestporten ble det kastet opp en ring av brystvern med vollgrav fra strand til strand i løpet av kort tid. Uansett rang eller stand var alle nødt til å hjelpe til for fortgang i arbeidet. Mot sør ble det kastet opp en sterk forskansning der hvor byvollen stoppet opp til fordel for en vanngrav med åpen sikte mot Kalmar slott.

Kalmar var beleiret i tre måneder i vinteren 1598-1599. Byen var etter dette forsterket blant annet med et anlegg av voller med fem bastioner fra strand til strand og en bred vollgate mot den gamle bymuren gjennombrutt av fire porter: Nordreport, Vesterport og to porter på sørsiden. Men en alvorlig svakhet lå i vollgravene, bare den sydlige delen hadde vann i graven. Bastionene lå mot tørr jord slik at det var landfast forbindelse mellom beleiringshæren og byen. Artilleriet bestod for det meste av antipersonellskyts, det var dårlig med tyngre skyts. Dette måtte komme fra Kalmar slott. Der var en bred jordvoll kastet opp mot den gamle ringmuren som hadde to hjørnetårn med kanoner på nordsiden og sørsiden mot vannspeilet mellom byen og holmen som slottet lå på. Slottet selv var massivt bygget med hjørnetårn i alle kanter samt et tårn foran vannspeilet med en bro over til byen. Det var dårlig med artilleri i Kalmar by, som bare hadde omtrent femti stykker, og det var 47 tyngre skyts og 200 mindre skyts i selve Kalmar slott.

6. mai 1611 hadde den danske eskadren med beleiringstrenet kommet opp til den skogkledte halvøya som var forbundet med fastlandet med et smalt nes. Dette var på forhånd valgt som anløpssted for transportflåten som skulle forsørge beleiringshæren. Der oppdaget danskene at en alvorlig feiltagelse hadde hendt. Mesteparten av beleiringsartilleriet som hadde vært forberedt, var sendt til Båhuslen. Det gjenværende artilleriet måtte settes på land. Danskene gravde seg nærmere et utvalgt angrepssted for et gjennombrudd for å konsentrere beskytning med sitt artilleri som kunne nå bare slå ut et bresje på ett sted om gang. Et batteri ble anlagt mot kurtinen ved Vesterporten. Man anla løpegraver som kunne forsere den tørre graven. Men prisen for foretagendet ble høy, den gamle ringmuren hadde høye skytetårn med mindre kanoner som kunne skyte ned på beleirerne. Dessuten var det stadige utfall fra byen i de første dagers trefninger. Kongen selv inspiserte arbeidet under stor fare. Dagen før var han oversprøytet med hjernemasse fra en adelig rytter som ble truffet av en kule fra ringmuren.

Av frykt for et overraskelsesangrep med petarder besluttet svenskene å fylle porthvelvingen på utenverket foran Vesterporten med jord, dermed kunne de ikke lenger foreta utfall fra den retningen mot det danske beleiringsarbeidet. Danskene gravde seg fram skritt for skritt, nokså uforstyrret. For å bøte på dette svenske tiltaket ble det bestemt å anlegge miner for å sprenge en bresje. Med løpegrav og tunnel brøt ingeniørene ned byvolden for å ha en åpning mot ringmuren for batteriet. Det tok dem store ofringer i løpet av to uker.

Imidlertid hadde Christian IV beordret den danske Kalmareskadren under admiral Erik Urne som siden 30. mars hadde blokkert Kalmar, om å ta herredømme over Kalmarsundet. Med seks storskip beskyttet Urne anløpsstedet på Halvø, og en avdeling av flere galeier, også kalt jagter, kom seg oppover sundet til Kvarnholmen og Grimskär nord for byen. I byen med en havn under beskyttelse av kanonene i Kalmar slott lå 13 mindre skiper samt flere mindre armerte fartøyer. Mens arbeidet med batteriet mot Vesterporten var i gang, var flere beleiringsskytser satt til skyteposisjoner på begge ender av byen mot sundet, fra disse forsøkte danskene å ramme de svenske orlogsfartøyene.

Den 16. mai gikk krigsskipet «Scepter» på grunn ved Kvarnholmen. Tross sterk dansk ild ble skipet berget og trukket inn i havnen under slottet, men dagen etterpå måtte et annet skip med sterke skader, «Obekant», forlate ankeringsplassen mot Grimskär. Urne gikk inn i stridighetene for å ta de mange koffardiskipene som utgjorde mesteparten av skipene i havnen. Med seg hadde han flere brannskip. Brannskipet ble ført inn i havnen ved slottet 19. mai, men flere båter med svensker bukserte det vekk mot et skjær. Et likende angrep gikk galt den 25. mai. I mellomtiden hadde flere skuddvekslinger mellom krigsskipene i Kalmarsundet hatt liten virkning.

Kalmar bys fall Senest 18. mai ble batteriet først tatt i bruk. Men i flere dager ble flere kanoner flyttet fra skansene mot strenden for å forsterke batteriet. Tilsammen sju kartover bronsestykker var flyttet nærmere byvolden den 25. mai. Ingeniørene som måtte betalte med deres liv, hadde omsider klart å svekke volden og ringmuren tilstrekkelig nok. Byvolden på sørvest for utenverket foran Vesterporten bare 72 fot innover, ble angrepet med en konsentrert beskytning på mellom 376 og 400 kanonkuler inn i den neste dagen. Svenskene kunne ikke bringe tyngre skyts dit som motsvar så bare lette kanoner var stilt opp for å avverge et stormangrep. Tidspunktet for gjennombruddsangrepet er ikke kjent med rimelige sikkerhet, men det var trolig i gryningen til den 26. mai 1611.

En stormkolonne på flere hundre menn med tusener bak i deres rygg avanserte opp mot bresjet og ble utsatt for skarp beskytning, deretter hissige motangrep med piker og bøsser. Etter harde kamper hvor to angrep ble slått tilbake, klarte danskene å bryte seg gjennom opp på byvolden som nå var overstrødd med døde og sårede fra begge sider, under det tredje angrepet. Derfra var det enkelt å rulle opp forsvaret langs byvolden og ta seg gjennom portene på ringmuren der de raskt hogde ned de gjenværende forsvarerne. Svenskene slo i all hast retrett under stor fortgang, men ble jaget ned av danskene i gatene og led store tap. Mens danskene spredte seg ut i byen for plyndring, fulgte Christian IV etter gjennom byens hovedgaten mot slottsbroen. Der klart de å sperret veien for en mengde av forsvarerne som spredte seg i byens gater. De hadde ikke vært villige til å kapitulere så de kunne ikke vente seg nåde av angriperne som hadde betalt en tung pris.