Mo kirke er en korskirke i Mo i Rana i Rana kommune, på Helgeland i Nordland fylke. Arkitekturen er nygotikk. Kirken er av tre og har 400 sitteplasser. Byggverket ble påbegynt i 1723 etter initiativ av misjonæren Thomas von Westen og stod ferdig høsten 1723. Den første gudstjenesten i kirken ble avholdt på Helligtrekongersdag den 6. januar 1724.
Mo kirke er menighetskirken for Mo menighet. Kirken ble opprinnelig eid av Misjonsfondet, og ble kjøpt av Mo menighet i 1827. Fra 1843 til 2004 var den også moderkirken i Mo prestegjeld. Idag er den hovedkirken for Indre Helgeland Prosti i Sør-Hålogaland bispedømme. Prostiet har sitt sete i byen.
Kirken gjennomgikk restaureringer i 1801, 1832, 1860, 1956 og 2007. I 1832 ble løk-kuppelen bygd og i 1860 ble steingjerdet bygd rundt kirken. Omkring 1893 kjøpte kirken sitt første orgel; det var i bruk fra 1895 til 1924, da det ble erstattet av et nytt. Under restaureringen i 1956 ble dåps-sakristiet innredet til et lite kapell med et eget alter og altertavlen fra 1766.
Den nåværende altertavlen fra 1866, fremstiller himmelfarten. Til venstre vises Moses og tavlene med de ti bud; til høyre vises apostelen Johannes med ørnen.
Historie Thomas von Westen
thumb|left|Byste av Thomas von Westen foran Mo kirke, reist i 1973 under kirkens 250-årsjubileum. Byggingen av Mo kirke kom i gang etter initiativ fra misjonæren Thomas von Westen (1662–1727).
Fra 1711 til 1716 var han sogneprest i Veøy prestegjeld i Møre og Romsdal. I årene 1716–1723 gjennomførte han tre større misjonsreiser til Nord-Norge for å kristne samene, og under to av dem besøkte han Helgeland.
Hans arbeide og notater er svært viktige for religionshistorien, ettersom han møtte den samiske religionen i tiden før den kom under massiv kristen påvirkning. Hans arbeide har også etnologisk og lingvistisk interesse. I området omkring Mo i Rana arbeidet han på etnisk umesamisk område, og det umesamiske språket er idag utdødd på norsk side av grensen.
På Moholmen, som er Mo i Ranas eldste bydel, opprettet han en samisk internatskole som rommet 20 elever. Både skolen og kirken ble bygd for samene, og dette er viktig for forståelsen av den historiske rammen rundt Mo kirke.
Under kirkens 250-årsjubileum i 1973, ble det satt opp en byste av Westen ved inngangsporten til Mo kirke.
Den første tiden 1724-1766 Byggingen av Mo kirke startet i 1723. Høsten 1723 var det oppført en enkel trekirke med tretak. Ranens Kirkebok vedrørende Moe nevner ikke kirken. Derimot skriver Thomas von Westen at «Den 6te August var jeg inne på Moe og betiente 69 Fieldlapper med Alterens sakramente. Den 20. August blef iligemaade 53 comm.»
Kirkeboka er ført av Rasmus Jespersen Rachløw (1700–1738), som var residerende pastor til Nesna fra 28. november 1722 og sogneprest samme sted fra 5. desember 1738.
Den første gudstjenesten ble holdt på Helligtrekongersdag («Christi Aabenbarelses Dag») den 6. januar 1724 med to barndåper og en forlovelse.
Forlovelsen var mellom Anders Christophersen og Marit Olsdatter.
Den første som ble døpt var Zacharias Erichsønn. Faren var Erich Olsen Brændaasen. Fadderne var Anders Andersøn Berg, Ole Olsen Brændaasen, Ørje Ørtfield, Dordi Gresdatter Fagerlien og Barbro Olsdatter Prugelhede.
Den andre som ble døpt var Milda Andersdatter. Faren var Anders Olsen Rafnaamo. Fadderne var Peder Pedersen Rafnaaen, Ole Jensen Øyjorden, Barbro Baasmo, Kirsti Baasmo og Abelun Persdatter Hamarnæs.
Under gudstjenesten ble det sagt: thumb|Messehagel fra 1763 thumb|Døpefonten fra 1700-tallet.
Den neste gudstjenesten ble holdt 23. april 1724, som var første søndag etter påske.
Kirken var på langt nær ferdigbygd, men sommeren 1726 fikk kirken et rødt pannestein-tak og en tjærebredd bordkledning, som var festet med trenagler. Innredningen var svært enkel, med benker, prekestol, alter og døpefont. En liten altertavle med en forgylt fremstilling av apostelen Andreas, var lånt fra Hemnes kirke. Kirken manglet tårn, og kirkeklokken var derfor opphengt ved hovedinngangen mot vest.
Hovedskipet var 17,6 x 2,2 meter, og det sørlige og nordlige kors var 8,2 x 6 meter i størrelse. Koret var 4,7 x 5 meter, og sakristiet på østsiden av koret var 3,2 x 3,8 meter.
Mellom koret og skipet var det bygd opp et lavt treverk med stolper (balustrer). I koret fantes et avlukke for presten, og to benker for klokkeren og en av hans medhjelpere, begge med dør foran.
Kirken hadde 56 benker for menigheten, og i korsarmene mot vest, sør og nord, var det små gallerier (lemmer) med mellom 2 og 4 benker og brystning foran.
Kirken hadde 17 omfar med tømmer, koret 15 omfar og sakristiet 14 omfar.
Kirkens tak ble holdt oppe av fire pilarer, og den hadde inngang fra vest og sør, dessuten dører fra koret til sakristiet og derifra ut mot øst.
For sin tid var kirken ganske lys, med to vinduer i koret, to vinduer i midtskipet og et vindu på hver side av korsarmene.
Kirken hadde en alterkalk og en patel (brødskål) av sølv. Almuen hadde bekostet et døpefat av messing, en kirkeklokke som veide 125 kg og to malmlysestaker på alteret. Noen lysestaker og en lysekrone av messing, stammet også fra den eldste tid.
Enkeltpersoner hadde forært noen tekstiler og en «fattigblokk» til å henge på veggen ved utgangen samt en kiste med tre lås til oppbevaring av kirkens midler og endelig en «tavlepung» med en liten sølvklokke som var montert på en stang. I denne pungen, som ble stukket inn mellom benkeradene under gudstjenesten, la menigheten sine bidrag til fattige og til sameskolen på Moholmen.
Prekestolen er et snekkerarbeid fra 1840. Den har noen gjennomskårne felter med samme mønster som prekestolen i Beiarn gamle kirke (1724). Den første altertavlen var et lån fra Hemnes kirke. Den var fra 1726 og viste apostelen Andreas. Praktverket er og var imidlertid den andre altertavlen fra 1766.
Den andre altertavlen (1766) Altertavlen fra 1766 er det eneste bevarte kunstverket av betydning fra det gamle Rana. Stilarten kombinerer renessansen med barokk og folkekunst.
Den ble laget av Jens Pedersøn Fagermoen (1718–1800) fra Dalselv, etter modell fra Hemnes kirke, og forært Mo kirke som gave.
Motivene er nattverden, korsfestelsen og himmelfarten i tre etasjer, knyttet sammen med søyler og bjelker i renessansestil. Det frodige bladverket av akantusranker og drueklaser omkring tavlen er barokk, mens Jesus, disiplene og englene er folkekunst − fremstilt svært enkle, nærmest naivistisk med store hoder og korte bein. Øyne og ansikt bærer en slags folkelig pietisme. Vi kjenner denne folkekunsten fra russisk-ortodokse ikoner og treskjæringskunst i Sør-Amerika.
I toppen av tavla står en globeformet kristus-figur. Han har ikke hevet armene slik som det er vanlig i himmelfartmotivene, men står med armene foldet om midjen. Overkroppen stikker fram over skyen og det gjør denne himmelfarten original. Figuren er grovt tilskåret.
Under er det en krans av disipler med blikket vendt samme vei, skåret ut som kransen på et framskap.
Jens var en opplyst mann som eide flere bøker og var skrivekyndig. Dette var uvanlig på den tiden. At den også er laget av en selvlært mann fra Dalselv er spesielt. De fleste av dens tids altertavler ble laget i egne verksteder og bestilt langveisfra.
«Drenge og Piger» bekostet den malt. I 1768 ble tavlen malt av den omreisende maleren Povel Kolset. Han var en «contrafeyer» som var kjent fra andre kirker i Nord-Norge. center|thumb|650px|Altertavlen fra 1766 Det fortelles at en dag Jens Pedersøn Fagermoen var på vedhogst kom «skogfruen» Huldra til ham. Hun ga ham dyktigheten, innsikten og klarheten til å lage verket.
Det fortelles også at han drømte tre netter på rad at de underjordiske ønsket han skulle flytte en stabel med ved. Han flyttet veden og fant en liten kniv, som han slengte i verktøykassa si. Dette var de underjordiske som takket ham for å flytte veden. Da han skulle lage altertavlen så fikk han det ikke til, men tilslutt brukte han den lille kniven og da gikk det lett. Kniven var en møttol - en liten kort kniv. Inskripsjon på altertavlens fotstykkeGud til ære og Kierkens Zirath Er Dene Altertavle oprettet og forfærdiget samt foræret denhalve part av velagte og forstandige Jens Pedersson fagermoen og hustroe Cherstine Iversdt.Dend anden part er foræret av velagte og forstandige Ole Olsen Overdahlog hustroe Karen Olsdatter B[ang]. Malet og staferet Anno 1768. thumb|left|300px|Altertavlen fra 1766 ble i 1956 flyttet til sakristietthumb|right|300px|Nattverden på skjærtorsdag som folkekunst thumb|left|300px|Korsfestelsen og himmelfartenthumb|right|300px|Høyre side: Blanding av barokk og folkekunst thumb|left|300px|Altertavlen fra 1766 ble i 1956 flyttet til sakristietthumb|right|300px|Søylene er barokk.
Kirkeklokken Kirkebesiktigelsen for 1771 forteller at «almuen» i 1761 innkjøpte og betalte en 125 kilo tung kirkeklokke for 120 Speciedaler. I punkt 14 heter det:
thumb|Kirken sett fra nord thumb|Kirken sett fra nord med kirkegården thumb|Kirken sett fra øst thumb|Kirken sett fra øst Klokken var opphengt i vestre kors på loftsbjelkene, hvilket besiktigesmennene fant måtte være -
Selv om kirkeklokker ikke nevnes i eldre kilder, er det lite trolig at kirken manglet en kirkeklokke mellom 1724 og 1761.
Den 6. november 1841 er følgende beslutning protokollført i Nord-Ranens Formands- og Ræpresentantskabsmøte:
Kirkeklokken tilfredsstilte de kravene som var stilt til den. Under post 8 i regnskapet for 1842, er anført: «En ny kirkeklokke, kfr. Bilag No. 7 (skal være 6) 111. 4. 6.»
I en protokollføring den 29. april 1843, heter det:
Mo kirke var altså villig til å betale 40 Speciedaler for å omstøpe klokken, 20 Speciedaler ekstra for å øke dens vekt med 1 Vog og 120 Speciedaler ekstra for en klokke som var iblandet sølv. Omstøpingen i 1843 gjaldt kirkeklokken som almuen bekostet i 1761. Om det ble tilsatt sølv er uklart. Utgiftsposten lyder: «Omstøbning af Kirkeklokken, den gamle, m. v. 65. 4. 23» (Nord-Ranens Kirkes Regnskap for Aaret 1843, utgiftspost 10).
Om morgenen første juledag i 1848 ble det under kimingen slått en ny revne i en av kirkeklokkene. Den 30. april 1849 nevnes hendelsen i et skriv fra formennene av Mo prestegjeld, De fattet følgende beslutning:
Klokken ble omstøpt på nytt i 1850 i Bergen, men hva omkostningene har vært fremgår ikke av regnskapet, da posten er ført sammen med andre utgifter. De to som forårsaket forbrytelsen, måtte betale, i rater, kostnadene ved en omstøpning. Men «forbrytelsen» var neppe så stor fordi alle metaller er sprø i sterk kulde, og når klokken ble ensidig hamret på, ville den lett ta skade.
En annen person gjorde også skade på klokken en juledag, men han var psykotisk og gikk under navnet Galen-Jo.
Så viser kirkeregnskapet for 1856 at «den mindre Kirkeklokke er omstøpt igjen, forrige gang i 1843, til en pris av 105 Rd». thumb|Mo kirke mellom 1890 og 1900. Lagt inn i databasen til Riksantikvaren med id 84962. I 1876 var igjen kirkeklokken skadet og medførte et kommunestyrevedtak om ny omstøpning. Beslutningen ble imidlertid ikke gjennomført.
Derimot ble det i 1879 innkjøpt en ny klokke fra Laxevaags Værk for 112 Speciedaler. Kirkeringeren Johannes Jacobsen fikk 4 Speciedaler for å skifte klokke.
Det hang et tau fra taket på kvinnesiden, men det ble aldri brukt. Folk sa det var ringetauet til gammelklokka, som var i ustand. Kanskje var det ringetauet til klokka fra 1876.
Den første restaureringen (1801) Kirken var fra sin begynnelse i 1724 eid av Misjonsfondet. Men i stedet for at Thomas von Westen var prest og misjonær, med interesse for samene, ble misjonen etter Westens død i 1727 styrt av ordinære geistlige embedsmenn.
Samemisjonæren på Mo ble til en residerende kapellan. Mange prester hadde ikke den spesielle interessen for samene, de færreste av dem kunne samisk og undervisningen og forkynnelsen foregikk på dansk.
Misjonsfondet, som eide kirka, innkasserte kirketiende, men forsømte vedlikeholdet. Kirken var også for liten for de store høytidene.