thumb|350px|Ruten som den athenske flåten tok til Sicilia, fra tysk Wikipedia.
Den sicilianske ekspedisjon var en athensk ekspedisjon til Sicilia, fra 415- til 413 f.Kr., under Peloponneskrigen. Etter en umiddelbar suksess, gikk ekspedisjonen til å bli en absolutt katastrofe for de athenske styrkene. Thukydid hevder, i sin bok Peloponneserkrigen, at generalene, som ledet kampanjen, hadde liten kjennskap til Sicilia og dets befolkning, noe som førte til at styrkene som dro for dets erobring var utilstrekkelige. Appell fra Segesta Den første fasen av Peloponneskrigen endte med Nikiasfreden i 421 f.Kr., og Athen og Sparta var nominelt i fred i 415. Ambassadører fra den sicilianske byen Segesta (gresk: Egesta) ble sendt til Athen for å be om hjelp i deres krig mot Selinus. Segesterne hadde med seg nok penger til Athen til å betale for seksti skip i en måned. Athenerne hadde tidligere i krigen sendt flåter til Sicilia og var tiltrukket av øyas rikdom i korn og andre ressurser. Ved å hjelpe Segesta, følte de at de kunne få et fotfeste i Sicilia som til slutt kunne føre til erobring. Så lenge Perikles fremdeles levde, hadde han rådet Athen om ikke å overutstrekke deres imperium, men nå hadde dette rådet blitt glemt.
Debatten Nikias, Alkibiades og Lamakos ble valgt til å lede ekspedisjonen, selv om Nikias ikke hadde noen interesse i å lede den. Fem dager etter at de ble valgt, var det en debatt i folkeforsamlingen mellom de som var mot ekspedisjonen, ledet av Nikias, og de som støttet den, ledet av Alkibiades. Nikias hevdet at de ikke burde blande seg inn i en krig som ikke angikk dem, og at Athen ikke skulle føle seg så trygge til tross for fredsavtalen han hadde fremforhandlet bare noen få år tidligere. Sparta var fremdeles deres fiende, og de kunne ikke tillate seg å kaste bort tid og menn ved å kjempe en fjern krig mens deres egne fiender var så nær. Selv om de erobret Sicilia, som Nikias mente var det underliggende poenget med ekspedisjonen, ville øya være umulig å styre. Athens svake og fattige allierte fortsatte å gjøre opprør mot dem, og de var mye nærmere enn Sicilia. Sicilianerne, sa han, ville frykte Athen mer dersom Athen ikke ble testet i kamp, akkurat som Athen hadde fryktet Sparta før de klarte å beseire spartanerne i krig. Til slutt håpet han at hans medborgere ikke ville overtales av den unge og arrogante Alkibiades, som han hevdet kun søkte personlig ære.
Flere talte, de fleste til fordel for ekspedisjonen, før Alkibiades svarte Nikias. Etter å ha forsvart sin ungdommelighet og arroganse, argumenterte han med at situasjonen lignet Athens kamp mot Persia da de hadde fiender som var nærmere hjemmet. Deres seier mot perserne hadde ført til athensk ære og hjalp også til med å holde Athen aktivt i fredstid, slik at de kunne være klar for fremtidige spartanske angrep.
Nikias talte så for andre gang. Han sa at Athen ville trenge en mye større flåte og hær for å gjennomføre sitt mål, langt mer enn de seksti skipene som Segesta tilbød å utruste. Han håpet at athenerne ville begynne å tvile da de realiserte dette, men i stedet ble de enda mer entusiastiske. Nikias foreslo nølende at de burde dra med minst 100 triremer og 5000 hoplitter, i tillegg til tusenvis av lettere styrker og andre forsyninger.
Ødeleggelsen av hermaene Etter lengre forberedelser var flåten klar til å sette seil. Natten før de skulle dra, ble flere hermaer ødelagt. Dette var steinmarkører som representerte Hermes, og var symboler for godt hell. Dette ble regnet som et dårlig tegn for ekspedisjonen. I den påfølgende undersøkelsen hevdet noen politiske fiender av Alkibiades at han var ansvarlig, men der var ingen bevis for dette, og Alkibiades meldte seg frivillig til å bli stilt for retten med dødsstraff som mulig følge for å bevise sin uskyld. Alkibiades var derimot ellers ekstremt populær og hadde hele hærens støtte. Han hadde også fått støtte fra Argos og Mantinia under forberedelsene. Han ble ikke anklaget, og flåten seilte dagen etter. Hans motstandere ventet derimot på at Alkibiades satte seil før de fremsatte sine anklager mot ham. Dette gjorde de fordi hæren, hans hovedkilde for støtte, ville være borte, og hans tilhengere ville være tallmessig underlegne da stemmene ble gitt. Det var den største militærekspedisjonen som noen gresk stat på det tidspunktet hadde satt sammen.
Reaksjonen i Siracusa Mange i Siracusa, den rikeste og mektigste byen i Sicilia, følte at athenerne faktisk kom for å angripe dem under unnskyldning av å hjelpe Segesta i en mindre krig. Den siracusiske generalen Hermokrates foreslo at de skulle be om hjelp fra andre sicilianske byer og fra Karthago. Han ønsket også å møte den athenske flåten i det joniske hav før de ankom. Andre argumenterte med at Athen ikke var noen trussel for Siracusa, og noen trodde ikke der var en flåte i det hele tatt, siden Athen ikke ville være så dumme å angripe dem mens de fremdeles var i krig med Sparta. Athenagoras anklaget Hermokrates og andre for å forsøke å skape frykt blant befolkningen og forsøke å kaste styresmakten.
Athenerne går i land
Den athenske flåten seilte til Korkyra for å møte sine allierte, og skipene ble delt i tre seksjoner, en for hver kommandant. Tre av skipene ble sendt i forveien for å lete etter allierte på Sicilia. Flåten bestod på dette tidspunktet av 134 triremer (av disse var 100 fra Athen), 5100 hoplitter (2200 var athenere), 480 bueskyttere, 700 slyngekastere, 120 andre lette tropper og 30 kavalerister, i tillegg til 130 andre forsyningsskip og mannskapene til triremene og andre ikke–stridende.
De lyktes ikke i å finne allierte langs kysten av det sørlige Italia, og da de tre andre skipene returnerte fikk de høre at Segesta ikke hadde pengene de hadde lovet. Nikias hadde forventet dette, men de andre kommandantene var bedrøvede. Nikias foreslo at de skulle vise makt og så returnere hjem, mens Alkibiades sa de burde oppmuntre til opprør mot Siracusa og så angripe Siracusa og Selinus. Lamakos sa de burde angripe Siracusa umiddelbart.
Flåten fortsatte til Catana hvor et athensk skip ankom for å informere Alkibiades at han var arrestert, ikke bare for ødeleggelsen av hermaene, men også for å ha profanisert eleusinske mysterier. Alkibiades gikk med på å returnere i sitt skip, men da de stoppet i det sørlige Italia ved Thurii flyktet han og seilte til Peloponnes hvor han til slutt søkte om asyl i Sparta. Politisk sett var Alkibiades mer velkommen i det oligarkiske Sparta enn i det demokratiske Athen, og han begynte snart å gi råd til spartanerne om hvordan situasjonen i Siracusa kunne komme dem til nytte på Athens bekostning. I Athen ble det utstedt en dødsdom in absentia, hans skyld så ut til å være bevist.
På Sicilia ble flåten delt på nytt i to deler, og hæren gikk i land og sluttet seg til kavaleriet til Segesta. Men de angrep ikke Siracusa umiddelbart, og idet athenerne satte opp sin leir ved Catana den vinteren, forberedte siracuserne seg til å angripe. Da siracuserne marsjerte til Catana, fikk de høre at athenerne faktisk hadde bordet skipene sine igjen og seilt inn i havnen ved Siracusa. Siracuserne skyndte seg tilbake og forberedte seg til slag.
Det første slaget ved Siracusa De athenske styrkene gikk i land utenfor Siracusa og stilte opp sine åtte mann dype rekker med argivene og mantinianerne på høyre side, resten av de allierte til venstre og athenerne i sentrum. Siracuserne var oppstilt med rekker som var seksten mann dype, for å stå imot athenernes fordel i erfaring. De hadde også 1200 kavalerister, langt tallrikere enn det athenske kavaleri, selv om det totale antallet menn var akkurat det samme. Athenerne angrep først, siden de trodde de var sterkere og mer erfarne, og etter noe uventet sterk motstand, skjøv argivene den siracusiske venstre flanken bakover. Dette førte til at resten flyktet. Det siracusiske kavaleriet forhindret athenerne fra å jage dem, dermed ble en katastrofe for siracuserne som mistet rundt 260 menn, forhindret. Athenerne mistet rundt 50 og seilte tilbake til Catana for vinteren. Vinteren 415–våren 414 f.Kr. thumb|En oversikt over hvordan murene kan ha sett ut. Thukydid er uklar i sin beskrivelse av murene. Hermokrates foreslo at siracuserne reorganiserte hæren sin. Han ønsket å redusere antallet generaler fra femten til tre. Hermokrates, Heraklides og Sikanos ble valgt, og Hermokrates sendte bud om hjelp fra Korint og Sparta. I løpet av vinteren sendte athenerne også etter mer penger og kavaleri, mens siracuserne bygget noen fort og en mur som utvidet territoriet til byen.
Imens reiste både Hermokrates og Eufemos, arkonten av Athen, begge til Camarina for å forsøke å danne en allianse med byen. Hermokrates ønsket at Camarina og andre byer skulle forene seg med Siracusa mot Athen, men Efemos sa at Siracusa bare ønsket å herske over Camarina og at de burde slutte seg til Athen dersom de ønsket å forbli frie. Camarinerne bestemte seg for ikke å slutte seg til noen av dem.
Athen sendte så bud om hjelp fra karthagerne og etruskerne, og både Athen og Siracusa forsøkte å skaffe seg assistanse fra de greske byene i Italia. Representanter fra Siracusa møtte Alkibiades i Korint. Alkibiades informerte Sparta om at der ville bli en invasjon av Peloponnes dersom Sicilia ble erobret, og at de burde sende hjelp til Siracusa i tillegg til å befeste Dekelia nær Athen. Athenerne, sa han, fryktet ingenting mer enn okkupasjonen av Dekelia. Spartanerne tok hans råd med i vurderingen og utnevnte Gylippos til å lede deres flåte.
Våren 414 f.Kr. ankom forsterkninger fra Athen som bestod av 250 kavalerister, 30 bueskyttere til hest og 300 talenter i sølv (rundt 95 000 sterling) som ble brukt til å betale for ytterligere 400 kavalerister fra sine sicilianske allierte. Om sommeren gikk de i land ved Epipolai, klippen over Siracusa som ble forsvart av Diomilos og 600 siracusere. I angrepet ble Diomilos og 300 av hans menn drept.
Begge sider begynte så å bygge en rekke murer. Den athenske circumvallation, kjent som «Sirkelen», var ment å blokkere Siracusa fra resten av øya, mens siracuserne bygget et antall motmurer fra byen til deres forskjellige fort. En styrke på 300 athenere ødela deler av den første motmuren, men siracuserne begynte å bygge en annen, denne gang med en voll som blokkerte athenerne fra å utvide sin mur til sjøen. Ytterligere 300 athenere angrep denne muren og tok den, men ble drevet bort av et siracusisk motangrep hvor Lamakos ble drept, noe som etterlot Nikias som den eneste av de opprinnelige kommandantene.
Siracuserne ødela over 300 meter av den athenske muren, men kunne ikke ødelegge Sirkelen som ble forsvart av Nikias. Etter at Nikias beseiret angrepet, utvidet athenerne endelig sin mur til sjøen og blokkerte siracuserne fullstendig over land, og deres flåte gikk inn i havnen for å blokkere den til sjøs. Siracuserne svarte med å fjerne Hermokrates og Sikanos som generaler og erstatte dem med Heraklides, Eukles og Tellias.
Spartas intervensjon Kort tid etter dette svarte den spartanske generalen Gylippos på bønnen om hjelp og gikk i land ved Himera. Han marsjerte mot Siracusa med 700 marinesoldater, 100 hoplitter, 100 kavalerister og 1000 sicilianere. De bygget enda en motmur ved Epipolai, men ble drevet tilbake av Athenerne. Men i et nytt slag beseiret Gylippos athenerne, og siracuserne fullførte sin motmur og gjorde den athenske muren ubrukelig. Den korintiske flåten ankom også under kommandoen til Erasinides.
Nikias var utmattet og led av sykdom og trodde nå at det ville være umulig å ta Siracusa. Han skrev et brev til Athen siden han ikke stolte på at budbringerne ville gi en nøyaktig rapport, og foreslo at de enten skulle kalle ekspedisjonen tilbake eller sende forsterkninger under Demosthenes og Eurymedon. Eurymedon dro umiddelbart med ti skip, og Demosthenes dro noe senere med en mye større styrke. Imens, tidlig i 413 f.Kr., fulgte Sparta rådet til Alkibiades om å befeste Dekelia, og den athenske styrken som ble sendt for å unnsette Dekelia ble ødelagt.