Selbu kirke er en middelalderkirke i stein i Selbu kommune i Trøndelag. Den er en langkirke opprinnelig fra omkring 1150 og er den største landkirken i fylket med middelaldersk opprinnelse.
Kirken hører til Selbu sokn i Stjørdal prosti under Nidaros bispedømme. Den ligger tett inntil fylkesvei 705 og er omgitt av en parkliknende kirkegård. Like vest for kirken ligger Selbu gamle prestegård, oppført omkring 1745 og i dag en del av Selbu bygdemuseum.
Historie Et gammelt sagn forteller at man først forsøkte å bygge kirken på Kirkeaakeren, men at arbeidet stadig ble forstyrret av de underjordiske. En hest ble deretter sluppet løs for å finne et nytt byggested, og den skal ha stanset ved Nestin (Nesta), hvor kirken så ble reist.
Navn og historiske betegnelser I middelalderen omtales kirken som Nestinar kirkja i Sælabui. Førsteleddet viser til prestgården Nestin (Næsta), som ifølge Rygh er avledet av "nextre" (nederst) og "vin" (eng, gård), altså «den nederste gården». Formen Sælabui er en norrøn dativform av Selbu, og Rygh antar at Selabu opprinnelig kan ha vært et navn på Selbusjøen. Senere kilder bruker skrivemåter som Selbo kirke og Selboe kirke, mens dagens form Selbu kirke ble vanlig etter rettskrivningsreformene på 1900‑tallet.
Kirkens historiske rolle Selbu kirke ble oppført omkring 1150 som en romansk steinkirke og har siden vært sognekirke for Selbu kirkesogn. Det er ikke kjent hvilken helgen kirken ble viet til i middelalderen, da ingen kilder nevner en vigsling eller et helgennavn. Kildene viser at kirken var i jevn bruk gjennom hele middelalderen, og at den ble vedlikeholdt og reparert etter behov.
Kirken var hovedkirke i Selbu prestegjeld, som omfattet både Selbu og Tydal, og prestegjeldet hørte i katolsk tid under Nidaros erkebispedømme. Som sognekirke har bygningen fungert som gudshus for lokalsamfunnet siden middelalderen, først innenfor Den katolske kirke og etter reformasjonen innenfor Den evangelisk-lutherske kirke i Den norske kirke, som er en protestantisk kirke innen kristendommen. Den middelalderske kjernen er bevart i skipet, tårnfoten og enkelte arkitektoniske detaljer.
Reformasjonen i 1537 markerte et tydelig brudd med den katolske tiden og førte til endringer i både kirkeliv og organisering. Den lutherske kirkeordningen ble innført gradvis og preget både gudstjenesteliv og kirkelig administrasjon. I Selbu innebar dette, som ellers i landet, at prestene ble kongelige embetsmenn og at gudstjenestene fikk større vekt på forkynnelse og lesning. Tårnet og kirken ble også bygd sammen, slik at tårnfoten kunne tas i bruk til dåp og sitteplasser.
Etter 1814 ble Den norske kirke organisert som statskirke, og Selbu kirke var en del av denne ordningen frem til den ble avviklet i 2012.
Utvidelser og ombygginger Kirken ble betydelig utvidet i to omganger på 1800‑tallet (1804-06 og 1888), noe som ga den dagens størrelse. Det middelalderske koret ble revet under ombyggingen 1804–1806, da skipet ble forlenget og fikk to korte teverrskipsarmer. Nytt kor ble oppført i 1888. Etter disse utvidelsene fremstår kirken som den største landkirken i Trøndelag med middelaldersk opprinnelse.
Administrativ utvikling og nyere tid Selbu kirke var i middelalderen hovedkirke i Selbu prestegjeld, som omfattet både Selbu og Tydal. Etter reformasjonen fortsatte kirken som sentrum i prestegjeldet, og den beholdt denne rollen frem til Tydal ble eget sokn og senere eget prestegjeld på 1800‑tallet. Prestegjeldsordningen ble gradvis avviklet på 1900‑ og 2000‑tallet og forsvant som administrativ enhet i Den norske kirke i 2012. I dag hører Selbu kirke til Selbu sokn i Stjørdal prosti i Nidaros bispedømme.
Selbu kirke var valgkirke i 1814, da menigheten valgte utsendinger til amtsforsamlingen som skulle utpeke representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Kirken tilhørte tidligere Strinda prosti men ble 1. oktober 1965 overført til Stjørdal prosti, som del av en større prostireform i Nidaros bispedømme.
Prestegjeldsordningen, som var den tradisjonelle kirkelige inndelingen i Norge, ble gradvis avviklet gjennom 1900‑tallet og hadde i praksis opphørt før statskirkeordningen ble avviklet i 2012. Etter 2012 fortsatte Selbu kirke som en del av Den norske kirke. Ved en senere prosti‑ og soknereform i 2020 ble prostigrensene i regionen justert, men Selbu sokns tilknytning til Stjørdal prosti ble videreført.
I nyere tid fungerer kirken som hovedkirke i Selbu sokn og brukes til ordinære gudstjenester, kirkelige handlinger og større lokale markeringer. Kirken har også en sentral plass i kultur‑ og musikklivet i bygda, blant annet gjennom konserter og arrangementer knyttet til lokale tradisjoner og høytider.
Pilegrimsleden Kirken ligger ved Romboleden, en av de historiske pilegrimsledene mot Nidaros. Området rundt har derfor vært en del av ferdsels‑ og pilegrimstradisjonen i regionen.
Bygningen
Selbu kirke er en steinkirke fra 1100‑tallet, oppført i romansk stil med tykke gråsteinsmurer med hvit kalkpuss og rundbuede åpninger. Skipet og tårnet utgjør den eldste delen av bygningen, og murverket viser tydelige spor av middelalderens byggeskikk.
Da kirken ble reist var den en enskipet langkirke i mur, trolig bygget i flere etapper. Skipet fra 1100‑tallet er den eldste delen av kirken, og er oppført i romansk stil. Veggene er om lag to meter tykke og murt av gråstein i solid middelalderteknikk. Én original vindusåpning fra middelalderen er bevart over dagens våpenhus. Byggeskikken følger den romanske tradisjonen i Trøndelag, som hadde sitt faglige tyngdepunkt ved arbeidet på Nidarosdomen, den største steinbygningen i Norge på denne tiden og et viktig opplæringssted for steinhuggere.alt=Bygningshistorisk skisse|miniatyr|En bygningshistorisk skisse på veggen inne i kirken viser utviklingen av Selbu kirke.
Under ombyggingen i 1804–1806 ble det middelalderske koret revet, og kirken fikk to korte tverrskipsarmer som ga bygningen en korsformet grunnplan. Det nåværende koret ble oppført i 1888.
Det romanske hovedskipet i Selbu kirke er bevart fra middelalderen, og kirken hadde opprinnelig et smalere kor som ble revet ved ombyggingen i 1806. Tårnet ble reist på 1200‑tallet som en frittstående konstruksjon og ble senere bygget sammen med skipet. I middelalderen kan kirken som helhet ha hatt en grunnform som lignet samtidige romanske steinkirker, som Moster gamle kirke, før tårnet kom til.
Kirken har gjennom århundrene blitt utvidet og ombygget, men middelalderkjernen er bevart i skipet og tårnet.
Skip 1100–1150 Tårn ca. 1200 Tverrskip 1806 Kor 1888
Middelalderportalene Opprinnelige hovedinngang fra 1100‑tallet var i skipets kortvegg mot vest, der hvor tårnet står i dag. Den er bevart som en romansk portal, med rundbuet avslutning og enkel steinornamentikk, typisk for romansk byggeskikk i Trøndelag. På hver side av åpningen er det uthugget tre menneskehoder, som ifølge tradisjonell tolkning skulle minne de troende om den treenige Gud idet de trådte inn i kirken. Over de tre hodene er det bevart små håndtak i stein, som trolig ble brukt av dem som knelte før de gikk inn, og som vitner om en eldre liturgisk praksis. Døren i skipet gikk innover og kunne på baksiden sikres med en tverrbom som ble ført inn i murverket; sporene etter bommen er fremdeles synlige.
Detaljer fra den tidligere romanske hovedportalen:
Den middelalderske hoveddøren er bevart og oppbevares i dag på orgelgalleriet. Den er saget av nederst og ser ut til å ha vært forsøkt tilpasset den gotiske portalen inn til tårnet. Døren har rike smijernsbeslag med blant annet små dragehoder, og i treverket finnes det risset inn bumerker og mulige pilegrimskors.
Et dokument fra Riksantikvaren antyder at den gamle hovedportalen i skipet, opprinnelig kan ha stått i korportalen til det gamle koret. En slik plassering er i tråd med romanske korportaler i samtidige steinkirker, som i Moster gamle kirke, der koråpningen har en tilsvarende enkel rundbueform og kraftig steinramme.
På nordsiden av portalen finnes også en liten forkrøplet skikkelse, som i menighetens tradisjon er blitt tolket som en mulig Sheela‑na‑gig, en type apotropaisk figur som i middelalderen ble brukt som vern mot djevelens onde makter.
Da tårnet ble reist like foran hovedportalen på 1200‑tallet, gikk portalen ut av bruk som inngang. Slik ble den eldste romanske portalen beskyttet mot vær og slitasje og er derfor uvanlig godt bevart. Den står i dag rett imot den rundt hundre år yngre gotiske portalen inn til tårnet. Da tårnet ble murt sammen med skipet på 1600‑tallet, ble de to portalene stående som et sammenhengende portalmiljø som fører inn til det lille kapellet i tårnfoten. Dette regnes i dag som et av de mest særpregede middelalderske elementene i kirken.
Tårnet Tårnet ble reist på 1200‑tallet som en frittstående konstruksjon, omkring 80 cm fra skipets vestvegg. Konstruksjonsmåten regnes som enestående i sitt slag i Norge. Tårnet ble stående som et vernende volum foran den middelalderske vestportalen, noe som ga portalen en viss beskyttelse mot vær og slitasje.
Tårnet ble senere bygget sammen med kirken, trolig på 1600‑tallet i prest Pavel Pedersens tid, slik at tårnfoten kunne tas i bruk som et lite kapell med dåpssted og sitteplasser. Sammenbyggingen gjorde at skipets eldre romanske portal ble stående innendørs, se portalbeskrivelsen i avsnittet om middelalderportalene.
Tårnportalen har dekorasjoner som stilmessig ligner ornamenter i tverrskipet i Nidarosdomen fra midten av 1100‑tallet, og portalen har en spissbue som viser tidlig gotisk påvirkning. I bakveggen står også et smalt spissbuet vindu, et trekk som er typisk for trønderske steinkirker fra denne perioden. Tårnet har gjennom tidene vært gjenstand for flere reparasjoner, men hovedformen fra middelalderen er bevart.
Tårnet i ufredstid Tårnet har også en historie knyttet til kirkeklokkene og bygdas forsvar i ufredstider. Den eldste bevarte klokken bærer årstallet 1588 og våpenskjoldet til lensherre Christian Friis, og innskriften viser at klokken opprinnelig var støpt for Hjørundfjord før den kom til Selbu. Ifølge sagnet ble den tidligere store middelalderklokken røvet av svenske tropper under herjingene på 1500‑tallet, men falt av lasset i Brattstigen og skal ha endt i Morsethølen i Nea.
I Selbuboka fortelles det også at bygdefolket ved et svensk overfall, skal ha forskanset seg i kirketårnet og forsvart seg derfra. Schønings tegning fra 1773 viser åtte åpninger i tårnet like over murkransen, og han mente disse kunne ha vært brukt til forsvar med bue eller håndvåpen. Dette samsvarer med sagnet om at selbyggene fra tårnet klarte å hindre svenskene i å ta kirken under et av angrepene i 1560‑årene.
Tårnets øvre etasjer rommer i dag en eldre klokkestol som ifølge menighetens historikk kan være ombygd av et eldre reisverk, muligens fra en stavkirke. I treverket finnes også en kort runeinnskrift som er tolket som et navn. alt=Selbu kirke med galleri i tverrskipsarmene.|miniatyr|De tidligere galleriene i tverrskipsarmene
Utvidelser på 1800‑tallet Kirken ble betydelig utvidet i 1806, da det ble bygget to korte tverrskipsarmer som ga bygningen et korsformet preg. Samtidig ble det oppført galleri i begge tverrskipsarmene og skipet, noe som økte kapasiteten betraktelig. Etter utvidelsen kunne kirken romme omkring 900 personer. I 1888 ble det oppført et nytt kor, og kirken fikk sin nåværende grunnplan.
Interiør alt=Alter i Selbu kirke|miniatyr|Alter
Alter Altertavlen fra 1656 og prekestolen er restaurerte arbeider i 1700‑talls bondebarokk. Det øvrige interiøret er i hovedsak resultatet av restaureringsarbeidene i perioden 1935–1963, ledet av arkitekt John Tverdahl. Restaureringen hadde som mål å gi kirkerommet et historiserende preg med vekt på eldre stiluttrykk.
Prekestol