Karl den enfoldige (fra latinske Carolus Simplex; fransk Charles le Simple; født 17. september 879, død 7. oktober 929), eller Karl III, styrte som konge av det vestfrankiske riket fra 893 til 922 og konge av Lotharingia (Lorraine) fra 911 og til 919–923. Han tilhørte det karolinske dynasti, sønn av Ludvig stammeren.
Grunnet stadig vikingangrep i Vestfrankerriket som truet Paris, tok Karl i 911 en dramatisk beslutning ved å inngå en avtale med vikinghøvdingen Rollo og avgi landområder i vestlige Frankerriket for de norrøne nordboerne som beskyttelse mot angrep i resten av sitt rike. Det ble opprettelsen av hertugdømmet Normandie. Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 489
Epitet Hans «simplex» eller «den enfoldige» er villedende. Det latinske Simplex ble gitt til ham i betydningen «endefram, redelig, direkte», som i «lojal» eller «uten svik». Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 246 Tilnavnet «den enkle» eller «enfoldige», på fransk le Simple, engelsk the Simple, tysk der Einfältige, har blitt værende, selv om dens opprinnelige mening har blitt forvrengt. En tilsvarende vanskjebne fikk Æthelred II av England med tilnavnet the Unready, «den rådville». Karl var dog ikke uten negative omtaler av samtidens kronikører. Han ble kalt for «Karl den tåpelige» av en senere kronikør etter en hendelse i 919 hvor han hadde sviktet sine menn.Bradbury, Jim (2007): The Capetians; Kings of France 987–1328, New York; London: Hambledon Continuum, s. 33 I tillegg ble omtalt som stultus (likegyldig), hebes (dum), insipiens (tåpelig), parvus (liten) and minor (mindreverdig).Morby, John E. (1978): «The Sobriquets of Medieval European Princes», Canadian Journal of History, 13 (1), s. 6. Som med Æthelred var hans tilnavn likevel ikke helt uten gyldighet.
Liv og virke Tidlig liv thumb|left|Denier preget av Karl. Karl var den tredje sønnen til kong Ludvig stammeren og født etter farens død. Hans mor var farens andre hustru, Adelaide, datter av grev Adalard av Paris. Schwennicke, Detlev (1984): Europäische Stammtafeln: Stammtafeln zur Geschichte der Europäischen Staaten, Neue Folge, bind II, Marburg: J. A. Stargardt, tabell 1 Hans søster var Ermentrude, men hadde flere halvsøsken fra farens første ekteskap.
Som barn ble Karl, kun fem år gammel, forhindret å innta tronen da hans halvbror Karloman som døde i 884 uten en mannlig arving.Fanning, Steven; Bachrach, Bernard S., red & overs. (2011): The Annals of Flodoard of Reims, 9919–966, Toronto: University of Toronto Press, s. xv Isteden valgte den frankiske adelen hans onkel, keiser Karl den tykke, til å overta tronen.Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, overs. Michael Idomir Allen, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, s. 216 Onkelen var lite populær og ble avsatt i november 887. Karl den tykke døde i januar 888, men det er uklart om det var kjent eller akseptert at han var styrtet før han døde. Karl ble oversett også da adelen erstattet onkelen. De valgte grev Odo, helten fra beleiringen av Paris (885–886), som den nye kongen, skjønt det var fraksjoner som støttet kravet til Guido/Guy III av Spoleto. Den unge Karl ble satt under beskyttelse av Ranulf, hertug av Aquitaine, og som kan ha forsøkt kreve tronen for ham for selv benytte seg av den kongelige tittel, men inngikk en fredsavtale med Odo.
Konge av Vestfrankerriket thumb|De frankiske riker som Karl styrte i 915 (markert i rødt).
Odo ble stadig mer involvert med fraksjon som ville ha Karl på tronen. Han forsøkte å få støtte fra Arnulf av Østfrankerriket, men i en konflikt med adelen som varte i tre år ble han til sist tvunget til å inngå avtale med Karl og den fraksjonen som støttet ham. Ved 897 styrte Karl en enkel by, Laon, men Odo utnevnte Karl som sin etterfølger på sitt dødsleie før han døde 1. januar 898 ble Karl valgt til ny konge og kronet i Notre-Dame de Reims (Reimskatedralen).Parisse, Michel 2005): «Lotharingia» i: Reuter, Timothy: The New Cambridge Medieval History, III: c. 900–c. 1024, Cambridge: Cambridge University Press, s. 313–315.
Den nye konge av Vestfrankerriket var tjue år gammel, beskrevet som gavemild, from, utdannet, og meget bevisst på sin rolle som arving til en glansfull dynastisk tradisjon. De rundt hundre chartere og dokumenter som er bevart fra hans styre, gjorde Karl rikelig med referanser til sine forfedre, men anerkjente også makten som nå lå hos herskerne av Burgund, Aquitaine og Flandern som var blitt kongelige vasaller. Han rådførte seg med Robert, bror av den avdøde Odo, som således fikk betydelig innflytelse som makten bak tronen. Karl hadde også støtte fra erkebiskop Fulk av Reims, som hadde makt og innflytelse som en fyrste, og som spilte avgjørende rolle for at Karl ble innsatt som konge. Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 247
Til tross for tidvise nederlag, grupper av vikinger fortsatte å herje områder i Vestfrankerriket, og for frankerne synes det ikke å være noen løsning på problemet. I 900 innkalte Karl sine stormenn for å organisere motstand, men det kom ikke noe resultat av anstrengelsen. I 910 ble den skandinaviske høvdingen Rollo beseiret i nærheten av Auxerre, og trakk seg tilbake vestover for å angripe Chartres. Biskopen anmodet om hjelp.Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 247-248 Etter et nederlag nær Chartres den 26. august var Rollo villig å gå med på forhandlinger. Ved dette tidspunkt kom kong Karl og stormennene opp med det drastiske forslaget å avgi et landområde til vikingene innenfor riket. Resultatet var Saint-Clair-sur-Epte-traktaten som i praksis opprettet hertugdømmet Normandie. I bytte mot nordboernes lojalitet ble de gitt alt landet mellom elven Epte og havet, foruten også hertugdømmet Bretagne, som på den tiden var et uavhengig rike som frankerne uten hell hadde forsøkt å erobre. Rollo gikk også med på å la seg døpe som en kristen. Han tok da navnet Robert og ble den første hertug av Normandie. For å binde avtalen ble han gift med kong Karls datter Gisela, og ble således kongens svigersønn. Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, s. 490
En allianse mellom nordboere og kristne frankere møtte motsetninger allerede ved seremonien som gjorde Rollo til hertug. Biskopene krevde at Rollo skulle kysse kongens fot, et tradisjonelt symbol på underkastelse. I henhold til den samtidige Gesta Normannorum Ducum skal Rollo først ha nektet, deretter «presset av anmodningene beordret han til sist en av sine soldater til å kysse kongens fot. Denne mannen grep foten, løftet den mot leppene, og ga fra seg et kyss mens han fortsatt sto oppreist slik at kongen falt bakover. Det førte til stor latter og en mektig tumult blant folket.» Etter å ha demonstrert sin uavhengighet, sverget han formelt sin lojalitet.
Konge av Lotharingia Karl betraktet Lotharingia om hans «arvelige rettighet» og var krybben til det karolinske dynasti. Etter traktaten i Verdun i 843 hadde Lotharingia var en del av Mellomfrankerriket for en kort tid og både Vest- som Østfrankerriket forsøkte å få kontroll over området. Den østfrankiske kong Arnulf av Kärnten forsøkte å la Lotharingia bli et kongerike under sin sønn Zwentibold i 895. I 898 hadde vært i forhandlinger med hertug Reginar. Via sin mor, en datter av Lothar, var han selv i slekt med karolingerne, og hadde store besittelser i Ardennes, Haunaut og Brabant. Reginar var i begynnelsen en tilhenger av Zwentibold da han ble konge av Lotharingia, men Reginar brøt med ham i 898. Adelen hadde begynt å hate Zwentibold for «hans vold, plyndring og utpressing».Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 249 Zwentibold ble drept av Reginar i et slag i august 900. Etter at Reginar hadde fremmet Karl som ny konge, førte Arnulfs død i 899 til andre adelsmenn i Lotharingia isteden valgte den døde kongens legitime arving, Ludvig barnet, som ny konge i håp om det vil sikre rikets uavhengighet.
Karl hadde forsøkt å få støtte og fotfeste i Lotharingia i årevis, blant annet ved at han i april 907 giftet seg en kvinne derfra, Frederuna, og i 909 giftet han sin niese Kunigunda til grev Wigerik av Lotharingia. Da Ludvig barnet døde i 911, 18 år gammel som den siste karolinske kongen av Østfrankerriket, valgte adelen i Tyskland Konrad som konge, en mann som var avskydd i Lotharingia, og ikke tilhørte det karolinske dynasti. Igjen inviterte Reginar Karl til å komme øst, og i 911 ble han konge av Lotharingia. Etter denne tiden forsterket Karl sin tittel rex, konge, til rex Francorum, frankernes konge. Karl forsvarte Lotharingia mot to angrep fra Konrad.Gwatking, H.M.; Whitney, J.P. et al., red. (1922): Cambridge Medieval History, Vol. III—Germany and the Western Empire, New York: The Macmillan Company, s. 74
Adelens opprør
thumb|left| Fengslingen av Karl, illustrasjon fra 1300-tallet. Karl ble gift med saksiske Frederuna i 907, og som født ham seks barn, alle døtre, før hun døde i februar 917. Da han trengte en hustru som kunne føde ham sønner, søkte han utenlandsk, mot angelsaksiske England. Det ble inngått en allianse hvor han giftet seg med Ædgifu av Wessex (eller Edgiva), datter av kong Edvard den eldre, den 7. oktober 919. Han fikk en sønn med henne, Ludvig IV. Stenton, F.M. (1971): Anglo-saxon England, Oxford: Clarendon Press, s. 344-345
Ved Reginars død i 915 ble grevens besittelser arvet av hans sønn Gilbert, og kongen ga ham tittelen marki. Gilbert strebet derimot høyere og sikret seg tilhengere ved å foredele kirkeeiendom. I 920 erklærte hans tilhengere ham som princeps, fyrste, av Lotharingia. I Østfrankerriket regjerte den saksiske kong Henrik fuglefangeren.Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 249
Som konge foretrakk Karl å oppholde seg i Aachen eller Thionville, noe som irriterte adelen i Lotharingia, og i henhold til kronikøren Flodoard skal han ha unnlatt å stille hær mot angripende madjarer som truet landet. At han forsøkte å avsette sin egen tante, abbedisse Rothilde (svigermor til Hugo den store), fra klosteret i Chelles for å gi det til en av sin favoritter, Hagano, en slektning av sin hustru Frederuna, bidro til at det brøt ut opprør. Den politikken som Karl bedrev i Lotharingia gjorde adelen rasende. Særlig den nye hertug Gilbert som i 919 erklærte sin lojalitet til Henrik fuglefangeren. Opposisjonen til Karl i Lotharingia var dog ikke gjennomgående. Han beholdt støtten til Wigerik. Fiendskapet toppet seg og til sist gikk adelen til angrep og fanget Karl i 920.Riché, Pierre (1993): The Carolingians; A Family who Forged Europe, s. 250 Etter forhandlinger ved erkebiskop Herveus av Reims ble kongen løslatt.