thumb|Illustrasjon av effekten av innlandsis. Det tykke islaget trykker ned jordskorpa, når isen er borte fjærer jordskorpa tilbake. thumb|right|300px|Dette skiltet i Åbo viser havnivået i år 2 000 BCE. thumb|200px|Store deler av Finland er tidligere havbunn og skjærgård. Illustrasjonen viser havnivået straks etter siste istid. Isbreen over Norden var tykkest i Bottenvika, og landhevningen er derfor også størst der. Postglasial landhevning er en landheving i områder som var dekket av innlandsis i istiden, blant annet Norden og Canada. mini|I Norden er den postglaciale landhevingen størst der isen var tykkest, nemlig omkring Botnvika. Etter Gerard de Geer 1888. thumb|Modell av den pågående masseforandring på grunn av den postglasiale landhevning og samtidige vannpåfyll av verdenshavene. Blå og fiolette områder stiger; gule og røde synker. På slutten av den siste istiden var deler av Nord-Europa og Nord-Amerika dekket av et opp til meter tykt islag.Ramberg, I. B., Bryhni, I., Nøttvedt, A., & Rangnes, K. (red.) (2006). Norges geologi. 2. utgave, Norsk Geologisk Forening, Trondheim, s. 554-555. Isen presset, på grunn av tyngden, jordskorpen ned i mantelen. Da isen smeltet, begynte landet å stige igjen. Under istiden var så mye vann bundet i ismassene at verdenshavene var 125 meter lavere på det meste. Landet hevet seg for det meste raskere enn havet da isen smeltet, unntatt noen mindre områder på kysten der havet fra år 7500 til 4500 år f.Kr steget raskere enn landoverflaten. På grunn av at jordmantelen har høy viskositet tar denne prosessen tusenvis av år.
Under den siste istidens maksimum var verdenshavene 125 meter lavere. De isen smeltet begynte havene å stige tilsvarende, men landet de fleste steder i Norge gikk raskere enn stigning av havene slik at strandlinjen ble forskjøvet utover og havbunn avdekket. I noen kyststrøk var lite landheving og havet steg rett etter istiden mer slik at land ble oversvømmet. I indre Oslofjord steg landet 36 centimeter på 1900-tallet. På kysten av Nord-Norge og Vestlandet pågår ingen landheving. I Danmark og Nederland pågår en viss landsenking fordi disse områdene "bulet ut" utenfor innlandsisen.Vorren, Tore O. mfl. (2013). Jorda skifter ansikt - geologiske prosesser. I: Ramberg, I.B., Bryhni, I., Nøttvedt, A. og Rangnes. K. (red), Landet blir til - Norges geologi. 2. utg. Trondheim. Norsk Geologisk Forening, kapittel 16. https://www.geologi.no/faglitteratur-boker/lbt På Svalbard ligger drivetømmer og bein etter strandet hval høyt over dagens strandlinje og kan brukes til å anslå forskyvning av strandlinjen gjennom 13.000 år.
I perioden rett etter istiden hevet landet seg opp mot åtte cm/år.Per-Olof Sedin (29. september 2009). Land och hav i ständig förändring Denne fasen pågikk i ca. 2000 år da isen ble tynnere og gradvis trakk seg tilbake. Da isen hadde forsvunnet, minsket landhevningen til ca. 25 mm/år, og avtok siden eksponensielt. Man regner med at landhevningen kommer til å fortsette i ca. år til. Der landhevningen i dag er størst kan minst 50 m landhevning gjenstå.
Landhevning i Norge og Sverige Isbreen over Norden var tykkest ved Bottenvika, i Ångermanland, og landhevningen er derfor også størst der. Landhevningen minsker radiært, slik at i Norge er det de områdene som er nærmest Bottenvika som har størst landheving. Den største landhevningen i Norge skjer fra de østre deler av Østlandet til Trøndelag og de sørligste deler av Nordland. Også omkring indre del av Oslofjorden er landhevingen markant. Her stiger landet fortsatt med fire mm/år. Rundt Indre Oslofjord steg landet 36 cm i løpet av 1900-tallet. I Danmark og Nederland synker landet og dette skyldes at områder utenfor isdekket ble presset utover. Den minste landhevningen i Norge er på Sørvestlandet der det er litt negativ landhevning; landet synker.
I Sverige er landhevningen aller størst i Norrland og spesielt i Ångermanland (Höga kusten), der landet stiger med åtte mm/år. Nåværende maksimum ligger et sted i nordre Bottenvika og er på cirka ni mm/år. I Mälardalen og i Oslo er den absolutte landhevningen cirka fem mm per år, i Trysil nesten 7 mm, i Bergen 1,5 mm og i Trondheim vel 4 mm. Fra 1900 til 2000 har havet steget 1,8 mm årlig slik netto landheving (relativt til havets overflate) er tilsvarende mindre. I Skåne og på Jæren er en landsenking på 0–1 mm/år. På 1900-tallet steg samtidig havoverflaten med ca. 1 mm/år, og derfor er den virkelige landhevningen i dag større enn den synlige.
Marin grense Marin grense er høyeste spor av hav etter siste istid. Øyene ved Bergen har marin grense på 30 meter over havet, mens den i Oslo er på 220 meter og i Trondheim på 175 meter. Den marine grense viser ikke den maksimale landhevingen. Den marine grense er ofte synlig som sandmoer i landskapet, sandtak. Den marine leiren ble hovedsakelig avsatt under isens nedsmelting; nederst i noen store daler er det opp til 150 meter tykke lag. I deler av Verdalen ble 50 meter avsatt på 500 år, omkring 10 cm årlig. Det er særlig Østlandet og Trøndelag som har store arealer marin leire. Også i Målselv og Korgen er det mye marin leire.
Erosjon i gammel havbunn Landhevingen førte til at elvene begynte å grave i løsmassene som tidligere var havbunn. Erosjonen var kraftig de første tusenårene etter at isen forsvant og etterlot utvaskede grusterasser. Ny dalbunn ble etter hvert dannet der elvene etterlot løsmasse, mens eldre dalbunn forble synlig i terrenget som terrasser. I en slik prosess ble strandlinjen flyttet flere kilometer eller mil nedstrøms. Erosjonen etterlot bratte skråninger, raviner, i gammel sjøbunn. I mange områder har ravinene blitt planert i forbindelse oppdyrking og det tydelige erosjonslandskapet har forsvunnet. De første par tusen år etter at isen forsvant ble strandkanten forskjøvet 6-7 meter hvert 100 år på Østlandet og i Trøndelag. Elveerosjonen var kraftig slik det sees av terasser med grovkornet sand og grus. Da landhevingen avtok fikk elvene en slakkere profil og fraktet mer finkornet materiale som ble etterlatt i havet utenfor.
Oppdagelsen Landhevningen var så merkbar i Sverige at man på syttenhundretallet trodde at det som skjedde var en vannminskning. På initiativ fra Anders Celsius ble det hugget inn et antall merker i bergvegger rundt om i Sverige. Ved hjelp av disse kunne man alt i 1765 se at det ikke var en vannminkning, men en ujevn landhevning. Årsaken til landhevningen var likevel ukjent til skotten Thomas Jamiesson i 1865 satte den i sammenheng med istiden som man hadde oppdaget i 1837. Først etter at Gerard de Geer undersøkte gamle strandlinjer ble teorien allment akseptert. Dette var i 1890.
I 1839 ble det en rekke steder langs Norges kyst hugget fastmerker som skulle brukes til oppmålingen av landet og til framtidig måling av landhevningen.
Effekter Marin grense Et steds marine grense forteller hvor høyt havet maksimalt har stått over dagens nivå. Isbreen var tykkest over Bottenvika og de nærmeste omgivelser, derfor er også dette området med høyest marin grense i Norden. Ved Ångermanland i Sverige ligger den marine grense på ca. 300 m og i osloområdet på 220 meter, mens den på Lista bare på 8 meter.
Gode jordbruksarealer En konsekvens av landhevningen er at tidligere havbunn ble hevet opp og tilgjengelig som jordbruksareal. Havbunnen i nordiske farvann er dekket av marin leire som for en stor del er avsatt i siste istid. Slik havbunn blir fruktbar jord som gir godt grunnlag for moderne jordbruk. Noen av de beste jordbruksarealene i Norden ligger på slike arealer. Den marine grense er ofte synlig i ladskapet som skillet mellom åkerland på gammel havbunn og skogkledde åser.Vorren, Tore O. mfl. (2013). Jorda skifter ansikt - geologiske prosesser. I: Ramberg, I.B., Bryhni, I., Nøttvedt, A. og Rangnes. K. (red), Landet blir til - Norges geologi. 2. utg. Trondheim. Norsk Geologisk Forening, kapittel 16. https://www.geologi.no/faglitteratur-boker/lbt
Rasfarlig kvikkleire Marin leire inneholder salt, og saltet bidrar til å gjøre leira stabil. Når arealene heves kan arealene utvikles med raviner, saltet vaskes ut og leira blir utstabil kvikkleire. Slike arealer er utsatt for ras. I Norge har flere bygder i Trøndelag og Østfold vært utsatt for store ras, bl.a. Verdal, Rissa og Trøgstad. Også leirskredene i Gjerdrum 1924 og 2020 skyldtes ravinedannelser og erosjon i kvikkleire.
Et lite ras i en skråning (for eksempel elvebredd) kan forplante seg til stort skred ved at kvikkleira mister støtte, den indre strukturen kollapser og leira blir flytende som en tykk suppe. Gamle skredområder kan gjenkjenes på en lett bøgende overflate der faste, tørre flak har blitt liggende opp den flytende masse når skredet falt til ro.
Landskapsendringer Landhevningen har hatt stor betydning for utvikling av kystlandskapene i Norden. De er stadig i endring. Slagendalen med Oseberghaugen var ved jernalderens slutt en grunn fjord, men er i dag gode jordbruksarealer. I Sverige var innsjøen Mälaren tidligere en vik i Østersjøen, men på grunn av landhevningen ble den kuttet av for omtrent 1000 år siden, noe som gjorde at byen Stockholm ble grunnlagt på midten av 1200-tallet. Mange havner rundt Østersjøen, blant annet Östhammar og Torneå, har blitt flyttet en eller flere ganger da havnene ble for grunne.
Fordi landhevningen vil pågå enda nbsp;år vil store endringer skje også i fremtiden, f.eks. vil Bottenvika bli en innsjø.
En annen konsekvens er at innsjøers størrelse blir forandret. I Sverige tipper landet stadig mer mot sør, og dermed kommer vann med avløp i sør til å krympe mens vann med avløp i nord vokser. Et eksempel er Vättern. Der stiger vannet høyere i sør ved Jönköping. Effekten merkes bare for vatn med stor utstrekning i nord-sørlig retning.
I Storbritannia var Skottland, men ikke søndre England dekket av isen. I dag er der derfor en landsenking i Sør-England som øker risikoen for oversvømmelser av havet, spesielt i områdene ved de nedre delene av elven Themsen. I kombinasjon med klimaforandringer kan dette føre til at Londons flomvern (Thames Barrier) kommer til å bli underdimensjonert allerede etter 2030.
De store sjøene i Nord-Amerika ligger stort sett på «vippelinjen» mellom land som blir hevet og senket. Øvresjøen var tidligere del av en mye større sjø sammen med Michigansjøen og Lake Huron, men landhevningen delte opp sjøene for 2100 år siden. I dag skjer en landsenkning ved sørkysten av sjøene og landhevning ved nordkysten.
Se også Landhevingsmerke Fastmerke
Referanser
Eksterne lenker Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om hvordan havnivå forteller om alder Svenske Lantmäteriets side om landhevning, med kart «Landheving og havnivåendringer» Ngu.no - Norges geologiske undersøkelse. Se havnivå. Vannstands- og tidevannsinformasjon søk i www.kartverket.no på sted gir også informasjon om landheving for stedet.
Kategori:Naturgeografi Kategori:Kvartærgeologi Kategori:Geomorfologi