William Martin Joel (født 1949) er en amerikansk vokalist, pianist og låtskriver, kjent som "Piano Man". Han fikk sitt store gjennombrudd med låten «Piano Man» som ble utgitt første gang i 1973. Ifølge tall fra RIAA ligger han på en sjetteplass over mestselgende artister i USA. Joel hadde mange topp 10-låter på 1970-, 1980- og 1990-tallet, har vunnet seks Grammy Awards og har solgt i overkant av 100 millioner album.
Joel ga seg opprinnelig som artist i 1993, men fortsatte å reise på turné, noen ganger sammen med Elton John, og ga også ut et album i 2001, Fantasies & Delusions, som var et samlealbum med klassisk musikk for piano. I 2007 var han tilbake i studio for å spille inn singelen «All My Life».
I 2002 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.
Bakgrunn og oppvekst Billy Joel ble født i Bronx. Da han var ett år gammel, flyttet familien til forstadsområdet Hicksville på Long Island utenfor byen Oyster Bay, hvor han vokste opp sammen med sin kusine Judy, som hans foreldre hadde adoptert.
Joels far, Howard (født Helmut) Joel (1923–2011), var en klassisk pianist og forretningsmann som ble født i Nürnberg i Tyskland, i en jødisk familie. For å unnslippe det nazistiske regimet i Tyskland emigrerte familien til Sveits. Familien dro videre til USA via Cuba; det var ikke mulig for dem å immigrere direkte til USA fordi USA hadde vedtatt en øvre grense for hvor mange tyske, jødiske immigranter som fikk komme inn i landet, og det taket var nådd.
Joels mor Rosalind (1922–2014), ble født i Brooklyn, New York av jødiske foreldre, Philip og Rebecca Nyman, som immigrerte til USA fra England. Howard og Rosalind traff hverandre på slutten av 1930-tallet. De skilte seg i 1957, og Howard Joel flyttet da tilbake til Europa, ettersom han aldri hadde funnet seg til rette i USA. Han bosatte seg i Wien, giftet seg og fikk en sønn som er Billy Joels halvbror; dirigenten Alexander Joel.
Billy Joel ble ikke oppdratt i den jødiske troen, selv om begge foreldrene hans var jødiske. I oppveksten hadde han venner som tilhørte det romersk-katolske miljøet på hjemstedet. Han gikk i kirken sammen med dem og lot seg døpe da han var 11 år gammel. Som voksen anser han seg som «jødisk ateist».
Joel var elev ved Hicksville High School fram til 1967, men tok ingen eksamen sammen med klassen sin. Han spilte i en pianobar for å hjelpe moren og søsteren sin og gikk glipp av engelsk-eksamen etter å ha spilt i en pianobar sent kvelden før eksamen. Selv om Joel var en god dyktig elev, bestemte han seg for en musikalsk karriere. Han uttalte: Jeg begynner ikke på Columbia University. Jeg begynner på Columbia Records, og det trenger man ingen eksamen for. I 1992 leverte han inn noen eksamensoppgaver som ikke ble levert inn da de skulle ha vært levert inn. Oppgavene ble akseptert og han ble tildelt en diplom ved Hicksville Highs årlige eksamens-seremoni, 25 år etter at han hadde sluttet skolen.
Musikalsk karriere 1965–1970: Tidlig karriere Han var inspirert av tidlige rock 'n roll og rhythm and blues[–artister, inkludert The Beatles, The Everly Brothers og Elvis Presley. Joel likte strukturerte pop-melodier og jordnær låtskriving. Etter å ha sett The Beatles på The Ed Sullivan Show, bestemte Joel seg for å starte en musikalsk karriere.
Da han var 16 år, ble Joel med i The Echoes, et band som hadde spesialisert seg på låter fra "Den britiske bølgen". The Echoes begynte å spille inn i 1965. Joel spilte piano på diverse innspillinger på "Kama Sutra Productions" og innspillinger produsert av "Shadow Morton". Joel spilte på en demo-versjon av «Leader of the Pack», som ble en stor hit for The Shangri-Las. Joel har fortalt at han i 1964 deltok på en innspilling med The Shangri-Las av låten «Remember (Walking in the Sand)» men han er ikke sikker på om han deltok på demoen eller master-versjonen. Den utgitte singelen inkluderte medprodusenten Artie Ripp, som senere var den første til å produsere Joel som soloartist etter Michael Lang, som hadde betalt Joel forskudd og sendt ham videre til Ripp.
På slutten av 1965, byttet The Echoes navn til The Emeralds, og etter hvert til The Lost Souls. Joel sluttet i bandet i 1967 for å slutte seg til The Hassles, et band fra Long Island som hadde skrevet kontrakt med United Artists Records. I løpet av halvannet år hadde bandet utgitt 4 singler og to album (The Hassles og Hour of the Wolf). Alle innspillingene ble en kommersiell fiasko. Joel og trommeslageren Jon Small sluttet i The Hassles i 1969 for å danne duoen Attila, som ga ut det selvbetitlede debutalbumet i juli 1970. Duoen avsluttet karrieren i oktober samme år, da Joel startet et forhold med Smalls kone, Elizabeth. Paret ble senere gift.
1970–1974: Cold Spring Harbor og Piano Man Joel signerte en kontrakt med the plateselskapet Family Productions. Med dem spilte han inn og ga ut sitt første soloalbum, Cold Spring Harbor, en referanse til "Cold Spring Harbor" på Long Island. Ripp har uttalt at han har brukt 450 000 dollar på å utvikle Joel. Likevel ble albumet både en teknisk og kommersiell skuffelse.
De populære sangene «She's Got a Way» og «Everybody Loves You Now» ble opprinnelig utgitt på dette albumet, men ble ikke lagt merke til før utgivelsen av live-innspillingene Songs in the Attic 1981. Columbia ga ut en remastret versjon av Cold Spring Harbor i 1983, med enkelte sanger kortet ned eller med ny orkestrering.
Joel begynte sin Cold Spring Harbor turné høsten 1971, sammen med bandet sitt som bestod av Rhys Clark på trommer, Al Hertzberg på gitar og Larry Russell på bassgitar. Turnéen gikk rundt om i USA og i Puerto Rico, der de åpnet for grupper som The J. Geils Band, The Beach Boys, Badfinger og Taj Mahal. Joels opptreden på den puertoricanske "Mar y Sol Pop Festival" ble spesielt vellykket; og selv om alt ble spilt inn, nektet Joel å la noe som helst fra deres konsert bli med på samlingsalbumet Mar Y Sol: The First International Puerto Rico Pop Festival. Likevel vokste interessen for hans musikk.
Våren 1972 startet Philadelphia-radiostasjonen "WMMR-FM" med å spille en konsertinnspilling av Billy Joels låt «Captain Jack» som ble en "undergrunnshit" på USAs østkyst. Herb Gordon, en leder i Columbia Records, hørte Joels musikk og introduserte ham for plateselskapet. Joel signerte en innspillingskontrakt med Columbia i 1972 og flyttet til Los Angeles i California. Han bodde der de neste tre årene. I seks måneder jobbet han ved "The Executive Room" pianobar på Wilshire Boulevard som "Bill Martin". Mens han jobbet der, komponerte han sin signaturhit «Piano Man», om barens ledere.
Selv med Joels nye kontrakt, var han egentlig bundet til Family Productions. Artie Ripp solgte Joels første kontrakt til Columbia. Walter Yetnikoff, leder for CBS/Columbia Records på den tiden, kjøpte tilbake rettighetene til Joels sanger på slutten av 1970-tallet, og ga dem til Joel som en fødselsdagspresang. Yetnikoff bemerket i dokumentarfilmen The Last Play at Shea at han måtte true Ripp til å stenge avtalen.
Joels første album for Columbia var Piano Man, utgitt i 1973. Selv med moderat salg, ble Piano Mans tittelspor Joels signatursang, som han nesten alltid avsluttet konserter med. Samme år endret Joels turnerende band seg. Gitaristen Al Hertzberg ble byttet ut med Don Evans, og bassisten Larry Russell ble erstattet med Patrick McDonald, som i 1974 ble byttet ut med Doug Stegmeyer, som ble hos Joel helt til 1989. Rhys Clark kom tilbake som trommeslager og Tom Whitehorse som banjospiller og pedal steel-spiller. Johnny Almond ble med som saksofonist og keyboardspiller. Bandet turnerte i USA og Kanada og opptrådte i populære musikkshow. Joels låtskriving begynte å trekke til seg mer oppmerksomhet. I 1974 spilte Helen Reddy inn ett spor fra Piano Man, «You're My Home».
1974–1977: Streetlife Serenade og Turnstiles I 1974 spilte Joel inn sitt andre album for Columbia i Los Angeles, albumet Streetlife Serenade. Manageren hans på den tiden var Jon Troy, en gammel venn fra New Yorks Bedford-Stuyvesant-nabolag. Troy ble fort byttet ut med Joels kone, Elizabeth. Streetlife Serenade refererer til forsteder og bysentrum. Albumet er mest kjent for låten «The Entertainer», en nr 34 hit i USA. Joel ble sur fordi lengden på «Piano Man» var blitt kuttet ned for spilling på radio, så han skrev låten «The Entertainer» som et sarkastisk tilsvar. Selv om Streetlife Serenade ikke ble tatt godt imot av kritikerne, inneholder albumet populære sanger som «Los Angelenos» og «Root Beer Rag», en instrumental-låt som beskrev hans musikk fra 1970-tallet.
I 1975, spilte Joel piano og orgel på flere av sporene på Bo Diddleys All-Star album, The 20th Anniversary of Rock 'n' Roll.
Joel var skuffet over Los Angeles og returnerte til New York City i 1975 og spilte inn Turnstiles, det første albumet han spilte inn med musikere han hadde turnert med og produsert av James William Guercio (da Chicago's produsent). Turnstiles ble først innspilt i studioet Caribou Ranch med medlemmer av Elton Johns band. Joel ble misfornøyd med resultatet og spilte inn alt på nytt og produserte albumet selv.
«Say Goodbye to Hollywood» ble en mindre hit. Ronnie Spector spilte in en cover. Det samme gjorde Nigel Olsson som da var trommeslager for Elton John. I et radiointervju i 2008 sa Joel at han ikke lenger kunne synge sangen fordi sangens originale tonehøyder "skreller stemmen hans". Likevel sang han den live for første gang siden 1982 i Hollywood Bowl i mai 2014. Selv om den aldri ble utgitt som singel, ble «New York State of Mind» en av Joels mest kjente sanger. Barbra Streisand spilte inn en cover og Tony Bennett framførte den som en duett med Joel på albumet Playing with My Friends: Bennett Sings the Blues. Andre populære sanger fra det albumet inkluderer «Summer, Highland Falls», «Miami 2017 (Seen the Lights Go Out on Broadway)» og «Prelude/Angry Young Man».
1979–1983: Glass Houses og The Nylon Curtain Billy Joels suksess med pianobaserte ballader som «Just the Way You Are», «She's Always a Woman» og «Honesty» fikk noen kritikere til å kalle Joel "balladeer" og "soft rocker". Joel syntes disse betegnelsene var urettferdige og nedsettende, og med albumet Glass Houses, prøvde han å spille inn et album som var tøffere en det kritikerne ga ham kred for. Iblant imiterte han og refererte til musikkstilen new wave som begynte å bli populær på den tiden. På forsiden av albumcoveret var det et bilde av Joel kledd i en lærjakke som er i ferd med å kaste en stein mot et glasshus (som refererer til ordtaket: "Man skal ikke kaste stein om man bor i et glasshus").
Glass Houses lå 6 uker som nr. 1 på Billboard og fikk en hit med låten «You May Be Right» (innspilt av Southside Johnny til CBS 1990-talls sitcom Dave's World) (Låten klatret til nr. 7 på hitlistene i mai 1980). «It's Still Rock and Roll to Me«», som ble Joels første Billboard #1 singel (i 2 uker) i juli 1980; «Don't Ask Me Why» (nr. 19 i september 1980) og «Sometimes a Fantasy» (nr. 36 i november 1980). «It's Still Rock and Roll to Me» lå 11 uker på topp 10 på Billboard Hot 100 og var den syvende største hiten i 1980 ifølge American Top 40. Hans fem utsolgte show på Madison Square Garden i 1980 gjorde at han ble tildelt en "Garden's Gold Ticket Award" for salg av mer enn 100.000 billetter til showet.
Glass Houses vant en Grammy for "Best Rock Vocal Performance, Male!". Albumet vant også American Music Award for "Favorite Album" i kategorien "Pop/Rock". Albumets avsluttende sang, «Through The Long Night» (B-side på singelen «It's Still Rock & Roll to Me»), var en godnattsang der Joel sang i harmoni med seg selv i en sang han sier at er inspirert av The Beatles' sang «Yes It Is».